Anmeldelser, boktrailere, månedens bokanbefalinger og andre diverse ting om...bøker.
Spøkelser fra fortiden ...
| Det som er ute, er nå et rom blottet for menneskelige landemerker. Inne soner jeg en dom, en setning uten punktum. Ingen kommer. Ingen går. Ingenting skjer. Jeg har døpt vaktene: Anon, Gutt og Tre. De eier nåtiden. Registrere. Overvåke. Undertegne. Dermed blir jeg sittende igjen med fortiden og den blytunge vekten av det som kunne ha vært, den menneskelige tilstands grammatikk. |
| WALKER VEIVET MED ARMENE over hodet mens han prøvde å forklare den nye teorien sin om hvordan en radio sannsynligvis virket. "Lyden, disse sendingene, er som bølger i lufta, skjønner du?" Han fulgte de usynlige stemmene med fingrene. Over ham hang den tredje store antennen han hadde bygd på to dager. |
| Toget stopper ved signalet. Jeg tar en slurk av den kalde boksen med gin og tonic og kikker opp på huset hans, terrassen hennes. Jeg var så flink, men jeg trenger dette. Fyllemot. Jeg er på vei for å treffe Scott, og før jeg kommer så langt, må jeg ta alle sjansene som følger med Blenheim Road: Tom, Anna, politiet, pressen. |
| Det har gått førtiåtte timer siden Rebecca Salomonsson ble funnet
død. De kritiske døgnene er i ferd med å renne ut. Gjerningsmannen er i
ferd med å bli oppløst, forsvinne. Samtidig mottar jeg en tekstmelding
fra det skjulte nummeret: jeg tror du bør se på nyhetene. |
| Don Damián holdt Caridad innesperret i den trange kahytten sin, der det bare var plass til hengekøyen som hang fra vegg til vegg, og som han tok ned og rullet sammen om dagen. Selv sov hun på gulvet, ved føttene hans, under hengekøyen. |
| "Han tok meg med for å treffe en dame med tjafsete hår som bor i et hult gammelt tre. Hun har vært død lenge. Hun tilhører vinterfolket." Jeg kjenner at mamma stivner. "Vinterfolket?" "Det er det jeg kaller dem," sier jeg og snur meg mot henne. "Menneskene som sitter fast mellom her og der, og venter. Det minner meg om vinteren, når alt er blekt og kaldt og fullt av ingenting, og det ikke er annet å gjøre enn å vente på våren." Hun ser rart på meg. Liksom bekymret. |
| Vær så snill? Brennstein sa aldri det. Mens hun fortet seg gjennom byen, kjente Karou at hun var enda mer bekymret enn hvis beskjeden hadde vært av en strengere type, som: Nå har du å innfinne deg! Da hun slapp henne inn, var Issa forunderlig taus. "Hva er det, Issa? Ligger jeg tynt an?" "Hysj. Bare kom inn og prøv å ikke kritisere ham i dag." "Kritisere ham?" Karou blunket. Hun hadde tenkt at hvis noen sto i fare for å bli kritisert, så var det hun. "Av og til kan du være så hard mot ham, som om han ikke har det hardt nok fra før av." |
| Helen sendte avgårde svarbrevet allerede neste morgen, og enda hun så klart visste bedre, begynte hun få dager senere å få hjertebank hver gang hun så postbudet utenfor huset. |
