Anmeldelser, boktrailere, månedens bokanbefalinger og andre diverse ting om...bøker.
Den fremmede sluttet å plystre ... lente seg mot gatelykten
.... løftet på hatten.
Verden stivnet.
Levi snudde seg og fortsatte på knokkelløse bein.
Ikke se deg tilbake. Det er bare en av naboene som går tur.
Fottrinn bak ham.
Ikke se deg tilbake. Snart hjemme.
Den muntre plystringen startet opp igjen.
Det fins ikke monstre av Kory Merritt, var en av bøkene jeg likte godt i mars, selv om jeg ikke er målgruppa.
Da vi kommer ut, kan jeg ikke se noen av
dødsseilerne. Rundt oss er bare de tomme,
forfalne husene, og den spøkelsesaktige tåka som
driver rundt.
"Kanskje de måtte tilbake til havet?" sier Kasper
håpefullt.
Men så hører vi det igjen. Våte klask og føtter
som sleper seg bortover bakken.
Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.
"Har de noe som ikke er fullt så skummelt?"
spurte hun.
"Hva, vil du ikke at vampyrer og zombier skal
bo i dukkehuset ditt?" fleipet Max. "Jeg synes det
ville vært kjmpekult med et dukkehus som det
spøkte i."
Pass deg for dukken er første bok i Skrekk og Gru serien for unge lesere.
| Soon the sun would be up. Not long after that a new day would begin, with all its surprises and wonders. He believed the time had come to hire an assistant ... not that the assistant would be immune to the process which he had now set in motion. Heavens, no. That would spoil all the fun. Leland Gaunt stood at the window and looked at the town below, spread out, defenseless, in all that lovely darkness. |
| However, towards the end of it, and on hearing some slight rustle behind me, I half-turned, discreetly, and caught a glimpse of another mourner, a woman, who must have slipped into the church after we of the funeral party had taken our places and who stood several rows behind and quite alone, very erect and still, and not holding a prayer book. She was dressed in deepest black, in the style of full mourning that had rather gone out of fashion except, I imagined, in court circles on the most formal of occasions. |
| A screeching sound caught their attention. Directly in front of them, a clear spot began to form through the condensation on the bathroom mirror. Slowly at first, their eyes followed the droplets of water as they raced to the countertop just ahead of the disappearing haze. |
| Over streken hun selv hadde tegnet i støvet, var det et avtrykk av en veldig liten hånd. Som om et barn hadde gått inn i huset mens de var på badet, lagt hånden i støvet og så gått sin vei igjen. |
| Hvor mange ganger hun måtte ha skrevet til ham slik. Hvor mange små beskjeder, skriblet på halve ark, og lange brev, når han var ute og reiste, side etter side, ark etter ark, om det som angikk de to alene. Jeg syntes jeg hørte ekkoet av stemmen hennes i huset og nede i hagen, skjødesløs og familieær, akkurat som skriften i boken hennes. |
| Then there was a whistle from across the fields, distantly. It should have been an unexpected sound, just after midnight; but it did not startle him. It did set him off across the playground, however. Too late he wanted to get away. He had to go past the climbing - frame, whose cagework of shadows now stretched more largely than the frame itself. He saw the bars of shadows as he approached; he actually hesitated; and then, like a fool, he stepped inside the cage of shadows. |
| It was dark when they got back to camp. As soon as she saw the tent, Gwen gasped. It was lit from the inside. She knew she hadn't turned on her flashlight before they left. |
| "Han tok meg med for å treffe en dame med tjafsete hår som bor i et hult gammelt tre. Hun har vært død lenge. Hun tilhører vinterfolket." Jeg kjenner at mamma stivner. "Vinterfolket?" "Det er det jeg kaller dem," sier jeg og snur meg mot henne. "Menneskene som sitter fast mellom her og der, og venter. Det minner meg om vinteren, når alt er blekt og kaldt og fullt av ingenting, og det ikke er annet å gjøre enn å vente på våren." Hun ser rart på meg. Liksom bekymret. |
| Han så på bildet på mobilen. Det var noe der som Runar ikke hadde lagt merke til tidligere. Han zoomet inn til venstre i bildet. Det var noen busker på siden av huset, men midt i alt det grønne var det noe som fanget oppmerksomheten hans. Bildet ble kornete da han forstørret det, men det var ingen tvil. Helt ute i kanten av fotografiet. Noen som kikket ut mellom bladene i buskaset. Et blekt, lite ansikt med mørke ringer rundt øynene. |
| Jeg oppdaget det da jeg var inne på rommet mitt for å hente sekken. Gardinene var fortsatt trukket for. Jeg dro dem til side og da så jeg det: Avtrykket etter en hånd. Ett, bare ett. En hånd som var litt mindre enn min. Jeg greide ikke la være. Jeg la hånden min over avtrykket. |
| Plutselig løftet bestemor blikket og stirret rett på oss. Munnen åpnet seg, og hun begynte å skrike - et sammenhengende, hjerteskjærende skrik som skar gjennom hud, sener, marg og bein. |
