Rosemary's Baby (bok vs film)

 (Bilder lånt fra google).

I juli leste jeg Rosemary's Baby av Ira Levin. Neste år har boka tross alt 50 - års jubileum, så det var kanskje på tide å lese den. Bedre sent enn aldri. Bøker er jo tidløse uansett og de stikker jo ikke av ...

Det er første gang jeg har lest boka, men har sett filmen ganger, første gang som svært ung, men hvem har vel ikke sneket seg til å se skrekkfilmer selv om man er for ung til å se på? Tror neppe at jeg er den eneste.

Boka kom ut i 1967, og filmen ble produsert året etter. Jeg har ikke tenkt å skrive bokanmeldelse på nytt og har heller ikke tenkt å skrive filmanmeldelse, så dette blir en ren sammenligning. Sammenligner bok og film mot hverandre, og se hvem som er "best", boka eller filmen. Enkelt og greit.

Handling: (kort fortalt). Rosemary og Guy Woodhouse er på boligjakt og finner en koselig leilighet i bygget Bramford som befinner seg i New York. De får etter hvert vite at bygget de bor i (Bramford) har et veldig mørkt rykte på seg. Forferdelige ting har skjedd der oppgjennom årene og de som bor der kan være noe underlige og mystiske, men Rosemary og Guy lar seg ikke borthefte det. De er ute etter et større sted å bo og stifte faimilie. De blir kjent med det gamle Castavets paret som bor i det samme bygget. De blir fort kjent med hverandre, spesielt Guy får et bånd til dem, mens Rosemary blir fort lei av dem. Da Castavets paret får vite at Rosemary er gravid tar de godt vare på henne. Det er hyggelig, men hvorfor er de så interesserte i hennes svangerskap?

Jeg har laget et lite skjema der jeg veier opp faktorer mot hverandre:

I følge skjemaet så er det veldig jevnt mellom boka og filmatiseringen, noe som er sjeldent. I hvert fall for min del. Enten så er boka bedre enn filmen eller få ganger er filmen bedre enn boka, eller begge deler er like ille. Men i dette tilfellet er både boka og filmen jevnt bra!

Fun fact: Det er Mia Farrow selv som synger den barnslige kjenningsmelodien i begynnelsen av filmen.

Utførelse/driv: Boka er veldig kort. Min utgave var på 229 sider, og selve filmen varer i 2 t og 16 min. Følte jeg fikk like god utbytte av begge deler. Bokutgaven er intens, godt oppbygd, det er bruk av humor og alvor, det er det også i filmen. Mange vil nok kanskje synes at Rosemary's Baby, i alle fall filmen kan være kjedelig. Det synes ikke jeg. Jeg setter mer pris på horrorfilmer med god historie, god dialog, masse undertoner og stemning fremfor billige skvettescener og tåpelige spesialeffekter. Jeg ser slashere en gang i blant, men foretrekker horrorfilmer med en god historie og mye atmosfære. Så for meg er ikke det kjedelig. Både boka og filmen har en god og jevn flyt. Man er hele tiden engasjert.

(Bilder lånt fra google).

Rosemary Woodhouse (Mia Farrow)    Guy Woodhouse (John Cassavetes)

Karakterer/skuespillere: Både karakterene og skuespillerne er ganske like, kanskje ikke alltid utseendemessig fra boka, men i hvert fall når det gjelder personlighetstrekk. Guy Woodhouse er den skøyeren han er, og har sine motgang angående skuespilleryrket. Rosemary blir både oppgitt over humoren hans av og til, men de har en intern humor i både boka og filmen som er både sjarmerende og realistisk. Forholdet deres er troverdig og man blir nesten betatt av dem. Forholdet deres gjenspeiler seg godt fra boka.

Dialog/replikker: Dialogene og replikkene er temmelig like. Replikkene i filmen er nesten som skåret rett fra boka, men det gjør ikke noe for det virker naturlig og rett. Dialog/replikker består litt av undertoner, så det er bare å følge med både i boka og filmen. Man får ikke servert alt med teskje og man må ha et åpent sinn for å følge med på dialogen i boka og replikkene i filmen.

Stemning/atmosfære: Det er det flust av både i bokversjonen og på film. Det er det sterkeste kortet i handlingen. De som leter etter billige skvettescener og blodige scener leser i feil bok og ser på feil film, for det har ikke en slik handling. Rosemary's Baby består av en god historie (som er sjeldent i horrorsjangeren), med uhyggelige undertoner og har en stemning som kryper inn under huden. Det er sjeldent. Jeg foretrekker slike filmer fremfor slashere og billige spesialeffekter. Dette har boka og filmen gjort bra.

Troverdighet: Tja, man må legge vekk den logiske delen av hjernen når man skal lese boka og se filmen for begge deler er noe surrealistisk og har noen overnaturlige elementer i seg. For meg gjør det ikke noe, og det er ikke det overnaturlige som drukner filmen heller. Jeg opplevde filmen som noe mer surrealistisk enn boka for det er noen scener med som ikke er med i boka som legger mer vekt på det surrealistiske og overnaturlige når det gjelder drømmer/hallusinasjoner, men det er ikke så mye av det at det tar overhånd. I boka er det bare en liten brøkdel av det. Men det er jo en kjent sak at ikke alt fra bøker blir med i filmatiseringer og at noe forandrer seg. Manusforfattere og regissører har en tendens til å ta noen friheter, men det ødelegger ikke filmen, ikke for min del for jeg har ikke noe i mot overnaturlige elementer i horrorfilmer, så lenge det ikke overdøver historien helt.  Det skjer hverken med boka eller filmen.

Må tilføye raskt at slutten i boka og filmen er noe annerledes, og må si jeg foretrekker slutten i filmen enn i boka. Kan nesten ikke si hvorfor da jeg ikke vil avsløre noe.

Alt i alt så er dette veldig jevnt, både Ira Levin (forfatter av boka) og Roman Polanski (regissør) har gjort en meget god jobb på hver sin måte.

Hvis jeg fikk valget mellom enten boka eller filmen så hadde det vært et tøft valg. Boka er hakket bedre og filmen er en av mine favorittfilmer. Selv om boka vant i denne omgang med et hårsbredd, er det lov å si: Ja takk, begge deler? ... Hvis jeg måtte velge boka, ville jeg garantert ha savnet filmatiseringen også.

Det som er litt morsomt er at jeg har sett filmen mange ganger, men har ikke sett den de siste 15 årene og da jeg leste boka forestilte jeg meg karakterene som noe helt annerledes enn i filmen, spesielt utseendemessig, og når man leser en bok og forestiller seg karakterene så blir det ikke som man har forestilt seg når man ser filmatiseringen. Jeg så filmen på nytt igjen en ukestid etter at jeg leste boka og ble forbløffet over noen av karakterene, at ikke alle ble som man har forestilt seg. Det er like snodig hver gang det skjer. Det er sjeldent at det blir som man har forestilt seg.

PS: Litt creepy at kona til Roman Polanski ble drept året etter at han regisserte Rosemary's Baby. Hun ble drept av den berømte seriemorderen Charles Manson. Romans kone var da gravid og Charles Manson og hans sekt (som drepte henne) hadde rykte på seg for å være sataniske.

Jeg leser en del bøker som er filmatisert og har lest noen bøker som er filmatisert som jeg ikke har skrevet bokanmeldelse av og lurer på om det er av interesse av at det blir både bokanmeldelse og et slikt innlegg attpåtil? Eller, jeg kommer til å gjøre det uansett. Det er kjekt med noe nytt og annerledes istedet for standardinnlegg hele tiden. Pluss at jeg har mine sære interesser.

---