6. august 2016

Rosemary's Baby (bok vs film)



 (Bilder lånt fra google).

I juli leste jeg Rosemary's Baby av Ira Levin. Neste år har boka tross alt 50 - års jubileum, så det var kanskje på tide å lese den. Bedre sent enn aldri. Bøker er jo tidløse uansett og de stikker jo ikke av ...

Det er første gang jeg har lest boka, men har sett filmen ganger, første gang som svært ung, men hvem har vel ikke sneket seg til å se skrekkfilmer selv om man er for ung til å se på? Tror neppe at jeg er den eneste.

Boka kom ut i 1967, og filmen ble produsert året etter. Jeg har ikke tenkt å skrive bokanmeldelse på nytt og har heller ikke tenkt å skrive filmanmeldelse, så dette blir en ren sammenligning. Sammenligner bok og film mot hverandre, og se hvem som er "best", boka eller filmen. Enkelt og greit.

Handling: (kort fortalt). Rosemary og Guy Woodhouse er på boligjakt og finner en koselig leilighet i bygget Bramford som befinner seg i New York. De får etter hvert vite at bygget de bor i (Bramford) har et veldig mørkt rykte på seg. Forferdelige ting har skjedd der oppgjennom årene og de som bor der kan være noe underlige og mystiske, men Rosemary og Guy lar seg ikke borthefte det. De er ute etter et større sted å bo og stifte faimilie. De blir kjent med det gamle Castavets paret som bor i det samme bygget. De blir fort kjent med hverandre, spesielt Guy får et bånd til dem, mens Rosemary blir fort lei av dem. Da Castavets paret får vite at Rosemary er gravid tar de godt vare på henne. Det er hyggelig, men hvorfor er de så interesserte i hennes svangerskap?

Jeg har laget et lite skjema der jeg veier opp faktorer mot hverandre:




I følge skjemaet så er det veldig jevnt mellom boka og filmatiseringen, noe som er sjeldent. I hvert fall for min del. Enten så er boka bedre enn filmen eller få ganger er filmen bedre enn boka, eller begge deler er like ille. Men i dette tilfellet er både boka og filmen jevnt bra!

Fun fact: Det er Mia Farrow selv som synger den barnslige kjenningsmelodien i begynnelsen av filmen.

Utførelse/driv: Boka er veldig kort. Min utgave var på 229 sider, og selve filmen varer i 2 t og 16 min. Følte jeg fikk like god utbytte av begge deler. Bokutgaven er intens, godt oppbygd, det er bruk av humor og alvor, det er det også i filmen. Mange vil nok kanskje synes at Rosemary's Baby, i alle fall filmen kan være kjedelig. Det synes ikke jeg. Jeg setter mer pris på horrorfilmer med god historie, god dialog, masse undertoner og stemning fremfor billige skvettescener og tåpelige spesialeffekter. Jeg ser slashere en gang i blant, men foretrekker horrorfilmer med en god historie og mye atmosfære. Så for meg er ikke det kjedelig. Både boka og filmen har en god og jevn flyt. Man er hele tiden engasjert.

(Bilder lånt fra google).

Rosemary Woodhouse (Mia Farrow)    Guy Woodhouse (John Cassavetes)

Karakterer/skuespillere: Både karakterene og skuespillerne er ganske like, kanskje ikke alltid utseendemessig fra boka, men i hvert fall når det gjelder personlighetstrekk. Guy Woodhouse er den skøyeren han er, og har sine motgang angående skuespilleryrket. Rosemary blir både oppgitt over humoren hans av og til, men de har en intern humor i både boka og filmen som er både sjarmerende og realistisk. Forholdet deres er troverdig og man blir nesten betatt av dem. Forholdet deres gjenspeiler seg godt fra boka.

Dialog/replikker: Dialogene og replikkene er temmelig like. Replikkene i filmen er nesten som skåret rett fra boka, men det gjør ikke noe for det virker naturlig og rett. Dialog/replikker består litt av undertoner, så det er bare å følge med både i boka og filmen. Man får ikke servert alt med teskje og man må ha et åpent sinn for å følge med på dialogen i boka og replikkene i filmen.

Stemning/atmosfære: Det er det flust av både i bokversjonen og på film. Det er det sterkeste kortet i handlingen. De som leter etter billige skvettescener og blodige scener leser i feil bok og ser på feil film, for det har ikke en slik handling. Rosemary's Baby består av en god historie (som er sjeldent i horrorsjangeren), med uhyggelige undertoner og har en stemning som kryper inn under huden. Det er sjeldent. Jeg foretrekker slike filmer fremfor slashere og billige spesialeffekter. Dette har boka og filmen gjort bra.

Troverdighet: Tja, man må legge vekk den logiske delen av hjernen når man skal lese boka og se filmen for begge deler er noe surrealistisk og har noen overnaturlige elementer i seg. For meg gjør det ikke noe, og det er ikke det overnaturlige som drukner filmen heller. Jeg opplevde filmen som noe mer surrealistisk enn boka for det er noen scener med som ikke er med i boka som legger mer vekt på det surrealistiske og overnaturlige når det gjelder drømmer/hallusinasjoner, men det er ikke så mye av det at det tar overhånd. I boka er det bare en liten brøkdel av det. Men det er jo en kjent sak at ikke alt fra bøker blir med i filmatiseringer og at noe forandrer seg. Manusforfattere og regissører har en tendens til å ta noen friheter, men det ødelegger ikke filmen, ikke for min del for jeg har ikke noe i mot overnaturlige elementer i horrorfilmer, så lenge det ikke overdøver historien helt.  Det skjer hverken med boka eller filmen.

Må tilføye raskt at slutten i boka og filmen er noe annerledes, og må si jeg foretrekker slutten i filmen enn i boka. Kan nesten ikke si hvorfor da jeg ikke vil avsløre noe.

Alt i alt så er dette veldig jevnt, både Ira Levin (forfatter av boka) og Roman Polanski (regissør) har gjort en meget god jobb på hver sin måte.

Hvis jeg fikk valget mellom enten boka eller filmen så hadde det vært et tøft valg. Boka er hakket bedre og filmen er en av mine favorittfilmer. Selv om boka vant i denne omgang med et hårsbredd, er det lov å si: Ja takk, begge deler? ... Hvis jeg måtte velge boka, ville jeg garantert ha savnet filmatiseringen også.

Det som er litt morsomt er at jeg har sett filmen mange ganger, men har ikke sett den de siste 15 årene og da jeg leste boka forestilte jeg meg karakterene som noe helt annerledes enn i filmen, spesielt utseendemessig, og når man leser en bok og forestiller seg karakterene så blir det ikke som man har forestilt seg når man ser filmatiseringen. Jeg så filmen på nytt igjen en ukestid etter at jeg leste boka og ble forbløffet over noen av karakterene, at ikke alle ble som man har forestilt seg. Det er like snodig hver gang det skjer. Det er sjeldent at det blir som man har forestilt seg.

PS: Litt creepy at kona til Roman Polanski ble drept året etter at han regisserte Rosemary's Baby. Hun ble drept av den berømte seriemorderen Charles Manson. Romans kone var da gravid og Charles Manson og hans sekt (som drepte henne) hadde rykte på seg for å være sataniske.

Jeg leser en del bøker som er filmatisert og har lest noen bøker som er filmatisert som jeg ikke har skrevet bokanmeldelse av og lurer på om det er av interesse av at det blir både bokanmeldelse og et slikt innlegg attpåtil? Eller, jeg kommer til å gjøre det uansett. Det er kjekt med noe nytt og annerledes istedet for standardinnlegg hele tiden. Pluss at jeg har mine sære interesser.

10 kommentarer:

  1. Så spennende at du har laget en sammenligning av boken og filmen! Interessant å lese, spesielt ettersom jeg også nettopp har lest boken og sett filmen :)

    Jeg er enig i at både bok og film var bra, men jeg syntes nok boken var enda bedre enn det du gir uttrykk for så om jeg måtte velge hadde jeg klart tatt boken. Men - ville ikke vært uten filmen da, den var absolutt god. Jeg så den sammen med min mann og han likte den også veldig godt. Og absolutt; en god horrorfilm er mer enn billige effekter og simple skvettscener! Gi meg heller en god historie. Det er nok grunnen til at jeg sluttet å se slike filmer, og er glad for å oppdage at det finnes unntak.

    Veldig fint at du lager innlegg om filmatiserte bøker som du har sett :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg også synes jo at boka er bedre enn filmen, men likevel hadde det vært vanskelig å leve uten filmen også siden jeg har sett den så mange ganger fra jeg var barn, så man blir knyttet til den. Men synes boka er hakket bedre. Det ser man jo på skjemaet, men filmen er en av de bedre filmatiseringene jeg har sett. Det bruker å være enten eller. Boka er hakket bedre som nevnt i innlegget.

      Jeg har ikke sluttet å se horrorfilmer, skjønt mange er dårlige, men av den nyere tid har jeg sett The Conjuring og Sinister som jeg likte godt, men det tar lang tid mellom hver gang. Men horror har alltid vært en forkjærlighet for meg. Så jeg gir ikke opp. Det tar bare lang tid mellom hver gang en horror film byr på en god historie fremfor slashere og skvettescener. Foretrekker gode historier med masse undertoner!:) Slik at man oppdager ting underveis mens man ser en film.

      Takk. Det er første gangen jeg gjør dette og kommer til å gjøre det flere ganger. Denne gangen var det vanskelig å velge mellom bok og film, boka hakket bedre, men siden jeg så filmen som svært ung og sett den flere ganger så har jeg ikke kunnet leve uten den heller. Den har en fin blanding av skrekk og humor.

      Slett
    2. Selv om jeg synes at boka er bedre så har jeg en sterk forkjærlighet til filmen også siden jeg har sett den siden jeg var barn og mange ganger etter det. Da oppstår det et slags bånd, hvis du skjønner og slik er det med noen andre filmer også. Noen filmer får man et bånd til av å se på som barn og mange ganger i ettertid. Slik er det med noen andre filmer også, som også ikke er basert på bok. Det er det jeg prøver å forklare:)

      Slett
    3. Jeg tror jeg skjønner hva du mener med et bånd som oppstår, jeg har det også slik med enkelte filmer - spesielt de jeg som er basert på bøker jeg har lest. Jeg har i alle fall to slike som sitter godt i og som jeg både leste boken og så filmen da jeg var barn/ungdom. Horrorfilmer kan være gode, men som du sier kan det gå lang tid mellom hver gang, så takk for tips til The Conjuring og Sinister :)

      Slett
    4. Også er det en av de bedre skrekkfilmene jeg har sett og en film som har holdt seg godt de siste årene. Det skal den ha. Så den og andre horrorfilmer er gode, men som sagt ikke mange. Det er en sjanger som kan være overdreven og oppbrukt, men noen perler dukker opp og enkelte gamle filmer holder seg like godt i dag, så sjangeren er ikke helt håpløs selv om den har et dårlig rykte på deg.

      Ingen årsak. The Conjuring og Sinister er en av de få filmene fra moderne tid som har god historie og stemningsfulle, vil også føye til The Haunting of Connecticut, som er basert på en "sann" historie. God fornøyelse :)

      Slett
  2. Innlegget ditt viser at dette er noe du kan gjøre igjen. Veldig bra! Du er generelt opptatt av ikke å røpe handlingen i bøker du har lest, og det er smart jf. at du leser mange bøker der spenning er viktig del av handlingen. Som jeg har skrevet tidligere; filmen satte dype spor i et ungt sinn. Jeg husker jeg satt på rad 2 på bygdekinoen, og han som «snurret» film het Vidar. For å si de det slik; det var ikke ofte det var kino. Å lese om filmen og boken bringer frem så mange minner, også det som skjedde utenfor filmlerretet. Men jeg klarer ikke å huske hvor gammel jeg var. Antakeligvis satt jeg med fingrene i ørene og lukket øynene i store deler av filmen. (Det er vanlig når scener blir for skumle og jeg ikke ser en film alene og kan zappe...) Mia Farrow var for meg i et rosa skjær, og alle filmer jeg ser henne i tenker jeg på den filmen. Jeg er en pyse hva angår alt rundt skrekkfilmer, og kanskje dette var filmen som skremte meg bort fra denne sjangeren. Jeg nevnte for deg en annen film jeg har sett som også var skummel: Picnic med døden; den så jeg også på kino, men hadde aldri tenkt at jeg skulle bli så redd. Har du sett den filmen? Det er ingen bok som er grunnlag for filmen, men den har satt dype spor hos meg. Musikken til filmen, banjoen, det er som å sette i gang «snurr film» for meg. Vet jaggu ikke om jeg tør å se noen av filmene igjen. Og mest redd er jeg for å ødelegge magien de dengang skapte. Skrekk er også en magi som bøker og filmer skaper; og det er faktisk noe jeg bør tenke mer på som unngår dem fordi jeg blir så redd. Jeg er generelt ikke mørkeredd; men etter spennende bøker og filmer er jeg som et aspeløv :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk. Det var ikke meningen å bruke to -tre uker på dette innlegget for gjett om prestasjonsangsten var høy da jeg la det ut for dette var et uvant terreng for meg, men noe jeg har lyst til å gjøre igjen. Jeg synes det er kjekt å prøve noe nytt:)

      Jeg så Rosemary's Baby da jeg var altfor ung jeg også. Ikke på kino, men snek meg til det hjemme i kjellerstuen så det er derfor jeg har et litt spesielt bånd til den. Det er ikke den beste skrekkfilmen jeg har sett, men en av de beste minnene fra den sjangeren på den tiden, hvis du skjønner.

      Men nå har jeg sett så mange slike filmer oppgjennom årene at jeg tror at jeg er kurert. Er hverken husredd eller mørkredd og det savner jeg litt for et var det som var moro med skrekkfilmer, at man ble litt skremt og det var gøy.

      Og det er også moro å tenke på tiden man så enkelte filmer. å mye man husker, akkurat som du. Det er rart å tenke på.

      Jeg har sett Picnic med døden noen ganger. Har den i samlingen min, men synes den er mer komisk enn skummel. Den er noe grotesk må jeg innrømme, men syntes den er mer festlig/komisk enn grøssende. Så vet ikke hva som skal til for å skremme meg:)

      Så skulle ønske jeg var som deg, mer lettskremt for da hadde skrekk vært mer festlig som før. Men nå ser jeg det for underholdningensskyld og det kommer alltid til å være favorittsjangeren min fordi det har det vært fra barnsben av. Noen ting vokser man ikke fra;)

      Slett
    2. Skriver litt om handling, men i grove trekk. VIl heller gjør folk nysgjerrige istedet for å avsløre for mye og bli en slags gledesdreper, hehe:)

      Slett
  3. Veldig kjekt å lese sammenligningen din av bok og film, skal si de kom ganske så likt ut. Tror jeg må skaffe meg boken og lese den som en feiring av min egen 50 årsdag til neste år. (Skal innom NY i april også, men det kan bli for skummelt å lese den der...)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk:)

      Det høres bra ut:) Tenk å lese den i New York når boka fyller 50 år:) Både du og boka fyller 50 neste år:) Stilig! Håper du griper den muligheten. Det hadde jeg gjort.

      Ja, for en gangs skyld kom det ganske jevnt ut. Enten er boka bra eller filmen bra, eller begge er like dårlig, men denne gangen kom begge deler jevnt ut. Skjønt liker jeg boka hakket bedre, men Rosemary's Baby er en av mine favorittfilmer og er en av de få gode skrekkfilmene som finnes. Så det ble et tøft valg. Synes boka er bedre, men ville ha sagt ja takk begge deler siden jeg har et nært forhold til begge deler:) Av og til står man overfor vanskelige valg her i livet, haha:)

      Slett