| Then there was a whistle from across the fields, distantly. It should have been an unexpected sound, just after midnight; but it did not startle him. It did set him off across the playground, however. Too late he wanted to get away. He had to go past the climbing - frame, whose cagework of shadows now stretched more largely than the frame itself. He saw the bars of shadows as he approached; he actually hesitated; and then, like a fool, he stepped inside the cage of shadows. |
Susan Hill er mest kjent for å ha skrevet boka: The Woman in Black (som også er filmatisert; to ganger). Selv har jeg boka ulest i hylla, men tro meg den skal leses, jeg vet bare ikke når. Susan Hill har også skrevet flere grøsserbøker, men i denne samlingen har hun ikke skrevet en eneste historie selv, men plukket ut spøkelseshistorier av andre forfattere som hun selv synes er gode og som hun vil hedre på et vis.
Boka består av ti historier og for meg var alle de andre forfatterne ukjente. I begynnelsen av boka skriver Susan Hill litt om spøkelseshistoriesjangeren generelt, og avslutter boka med noen skrivetips, og kilder til bøker som hun mener er gode grøss.
De fleste av historiene er korte. De er ikke voldelige, dramatiske eller nifse. Jeg hadde håpet på det sistnevnte; at de skulle være mer nifse og atmosfæriske, men det var det ikke mye av dessverre. Savner å lese spøkelseshistorier som skremmer litt og som går inn under huden på meg. Historier man ikke glemmer så lett. Selv om disse historiene stort sett var korte, opplevde jeg dem som litt langdryge og småkjedelige. Og historiene besto stort sett av det samme. Hadde det samme poenget; om mennesker som rammes av triste skjebner. Spøkelseshistoriene er mer tankevekkende enn skremmende. De fleste er symbolske og fortid møter nåtid. Noen av historiene handler om å gjøre opp for seg for noen, noen er ikke klar over at de er døde, noen er ikke klar over at de snakker med de døde, steder som er hjemsøkt, men av hva, noen blir aldri glemt, osv ... Det er den type historier. Som sagt, mer tankefulle spøkelseshistorier enn skremmende.
Hadde håpet på at dette ville bli en samling av noen skikkelige gyse grøss, men av og til blir spøkelseshistorier mer fortellende og forklarende istede for intense. Det er skuffende. Jeg savner å bli overrasket. Jeg savner å bli skremt. Jeg savner å lese om noe som gir meg frysninger.
Siden boka består bare av 165 sider blir derme dette en kort anmeldelse. Jeg er vel kravstor når det kommer til spøkelseshistorier og grøss. Jeg har lest så mye fra den sjangeren og sett så mange grøss at jeg på en måte føler meg kurert. Det skal mye til før noe overrasker og skremmer meg, men gjett om jeg savner den følelsen. Ghost Stories: A Collection of Chilling Tales var en tynn og lettlest bok, men dessverre ingen favoritt.
Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier eller er du lettskremt? Og siden det er Halloween: Har du opplevd noe skremmende selv? I så fall, gjerne del det med meg og andre i kommentarfeltet.
| Bakpå: GHOST STORIES Selected by Susan Hill Edited by Sarah Ray The best ghost stories doesn't rely on shrieks and spooks: they show us ordinary people in ordinary situations ... when the extraordinary happens. Whether a haunted castle or a hot London summer time, we should expect the unexpected. Herself an expert in the art of chilling, Susan Hill introduces ten classics of the genre.
|
Norsk tittel: Ikke utgitt på norsk
Forfatter(e): Susan Hill m.fl. forfattere som hun har valgt historiene av
Sjanger: spøkelseshistorier, noveller, fortellinger, grøss
Målgruppe: ungdom
Antall sider: 165
Forlag: Longman Imprint Books
Norsk Forlag: Ingen norsk utgave
Utgitt: 1990
Min utgave: 1990 (Pocket)
Lest: 28.10. - 30.10. 2014
Kilde: kjøpt
Plot: 3 (Noen gode historier er det, men ikke nok, og savnet mer originalitet).
Tittel: 4 (Typisk, men liker det litt).
Omslag: 4 (Veldig typisk, men jeg får veldig lyst til å gå inn i det rommet og utforske det. Man blir litt nysgjerrig).
Baksidetekst: 3 (Tja, kanskje det er noe for meg selv om innholdet virker noe forutsigbart).
Persongalleri: 3 (Savnet litt mer liv og beskrivelse av dem. De ble litt for pappfiguraktige for meg og fort glemt).
Skrivemåte: 3 (Noen av forfatterne var virkelig gode til å skrive, men savnet mer stemning og atmosfære).
Favorittkarakter: Ingen skilte seg ut til å bli noen favoritt, dessverre.
Slutten: Kan ikke vurderes siden boka består av noveller og ikke har felles slutt.
Høydepunkt: To - tre historier som var litt gode og Susan Hills innledning.
Lavpunkt: Men syns de fleste av historiene var en smule tamme og mye var noe lignende jeg har lest før. Savnet noe nytt og som sagt, mer stemning.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014
Woman in black har jeg lest, og syntes nok den var det mest spennende jeg hadde lest, men noe alvorlig skremt ble jeg kanskje ikke. Det skal mye til, selv om det har hendt at jeg sitter og biter i bokkanten. Håper noen kommer med gode, nifse lesetips, da hiver jeg meg rundt :)
SvarSlettHehe, vi er visst ikke særlig lettskremte. Har Woman in Black stående ulest i hylla. Skal nok få lest den etter hvert. Har sett filmatiseringen fra 80-tallet og den var slett ikke verst. Jeg foretrekker å lese bøkene før filmatiseringene, men da jeg så filmen, da for lenge siden visste jeg ikke at den var basert på en bok før jeg så det i introduseringen av filmen. Men, men, skal få lest boka likevel selv om det blir i feil rekkefølge. Gjerne rop ut du også hvis du får skumle lesetips. Da er jeg interessert. Savner virkelig noe som skremmer og som gir meg frysninger.
SlettHar du lest noen av de første bøkene til John Ajvide Lindquist?
SvarSlettHåper du snart treffer en bok du liker snart :)
Har lest to bøker av ham. La den rette komme inn (den syntes jeg var oppskrytt og kjedelig), og jeg har lest Håndtering av de udøde. Den var slett ikke verst, men savner å lese bøker som tar meg med storm. Det er lenge siden sist... Ikke meningen å være kravstor, men når man har lest mye i mange år, så forlanger man litt, haha. Savner det lille ekstra på en måte. Noe som skiller seg ut.
SlettDet er lenge siden jeg har lest noe som skremte meg. Noen av de tidligste bøkene til Koontz var skumle og de skremte meg. Det er fryktelig lenge siden. Jeg tror kanskje det å ha sett så mye skrekk visualisert på film og tv gjør det vanskeligere for oss å kjenne den skrekkfølelsen, Det er på en måte ingenting igjen å være redd for. Alle tabuer er vist fram
SlettJo, Clive Barker klarte å skremme meg for ikke så lenge siden. Lest noe av han?
Kjenner meg igjen i problemstillingen. Når man har lest mye grøss og sett en god del skrekkfilmer oppgjennoim livet blir man på en måte kurert. Man vet hva som kommer og det er ingenting som skremmer/overrasker lenger. Det er kjipt. Har ikke vært skremt siden jeg så Ringu, den har så mange undertoner den filmen, men det er lenge siden sist jeg ble skremt og det er et fryktelig savn.
SlettHar ikke lest noe av Clive Barker, men hørt mye om bøkene hans og har sett den første Hellraiserfilmen. Den var litt komisk.
I den første episoden av Penny Dreadful skvatt jeg skikkelig. Så jeg ble redd. Moro!
SvarSlettHellraiser er jo litt som Evil Dead. Noen av bøkene er creepiere
Heldige du. Jeg savner å bli skvetten av filmer og tv serier, men det skjer jo så og si aldri. Det er kjedelig. Skulle tro skrekk var en avslappende greie, haha, men sånn skal det jo ikke være:) Evil dead filmene er jo festlige da. De originale. Vet ikke om jeg gidder å se nyversjonene. Er ikke helt fan av remakes. Det er så unødvendig:)
Slett