Ingen anger av Tommi Kinnunen - det er ingen skam å snu

Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse

---

Dagene gikk i ett, det samme gjorde ukene. Tida hadde opphørt,

alt var bare skritt. Irene hadde tenkt på vandringen som en rett

linje mellom to steder, men ikke nå lenger.

---

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe. 

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

---

(Bakpå):

"Noen vender tilbake fra krigen som helter,

andre er fratatt sin verdighet ... Tommi

Kinnunens helt spesielle reiseroman vil bli

stående lenge i lesernes bevissthet, der den

vil etterlate seg et varig inntrykk."

 FINLANDIA-PRISENS JURY

 

Våren 1945 befinner fem finske kvinner seg på den finsk-

norske grensen etter å ha blitt sendt tilbake fra fangeleir i

Tromsø. Kvinnenes hoder er snauklipte for å markere at de

blir ansett som "tyskerjenter" eller kollaboratører. Andre

verdenskrig går mot slutten, og det som var akseptabelt

under krigen, har nå blitt en forbrytelse.

 

Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera tvinges til fots gjennom et

utbrent Lappland. På sine vandringer hjemover gjennom

ødelagte byer og byder blir de, i likhet med andre kvinner

som har valgt som dem, stilt til doms for feiltrinnene sine

under krigen. Men de fem kvinnene snakker ikke om de ulike

årsakene til at de har fulgt tyskerne til krig i Norge; noen

av frykt for sovjetisk okkupasjon, andre for kjærligheten,

arbeidet, eller av nasjonalistiske sympatier. Brakt til

stillhet av skam og frykten for hva som vil møte dem når

de kommer hjem, finner kvinnene trøst og fellesskap i

hverandre. For hvordan er det å vende hjem, vel vitende

om at ingen ønsker deg tilbake?

 

Tommi Kinnunen viser seg nok en gang som en briljant

karakterskaper med Ingen anger. Dette er en feministisk 

krigsroman om tap av identitet, umulige krigsvalg og om

skammen som ledsager valgene.

---

Originaltittel: Ei kertonut katuvansa
Norsk tittel: Ingen anger
Forfatter: Tommi Kinnunen
Sjanger: Historisk litteratur
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 287
Forlag: WSOY
Norsk forlag: Pax
Utgitt: 2020
Min utgave: 2021 (Innbundet)
Lest: 18.11. - 23.11. 2021
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 5 Spennende tema og noe annerledes persketiv fra andre verdenskrig. En vandrebok.
Omslag: 5 I følge innsiden av bokcoveret er det en blåstrupe, hunn. Fint omslag med diffuse farger.
Baksidetekst: 5 En god grunn til at det ga meg lyst til å lese boka, og er tema jeg ikke har lest så mye om.
Skrivemåte: 5 Han skriver veldig enkelt og av og til er det enkleste det beste, og ekte. Han er veldig god på å beskrive disse slitne folka og det utfordrende været og terrenget.
Favorittkarakter: Katri. Oppfinnsom og er en veldig sterk karakter.
Persongalleri: 5 Man blir godt kjent med gjengen på fem. De er både hemmelighetsfulle, mystiske og likevel føles det som man kommer under huden på dem.
Slutten: 4 Ikke helt den slutten jeg hadde tenkt meg. Det er en god og solid sluttt. Det er ikke det, men likevel føltes det noe som en nødløsning, som om forfatteren ikke kom på noe annet.
Høydepunkt: Veldig lettlest til tross for tungt og trist tema, spennnende tematikk og alltid interessant å lese om en annen tid. Jeg likte også hvordan Kinnunen beskrev kvinnenens utfordring både når det gjaldt søvn, matmangel, frost og vanskelig terreng.
Lavpunkt: Boka blir på en måte for kort og hadde sansen for deler av slutten, men den ble også noe for lettvint med tanke på alt det tunge i boka tidligere. Det ble en liten kontrast.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2021

---