Barfotdronningen av Ildefonso Falcones - en "real" tålmodighetstest ...

Don Damián holdt Caridad innesperret i den trange kahytten sin, der det bare var plass til hengekøyen som hang fra vegg til vegg, og som han tok ned og rullet sammen om dagen. Selv sov hun på gulvet, ved føttene hans, under hengekøyen.

Ett ønske om et bedre liv ...

Året er 1748. Caridad er forlatt og overlatt til seg selv i et fremmed land. Mannen som skulle ta henne med fra Cuba til Spania døde ombord i båten. Etter et helt liv som slave er hun fri til å gjøre hva som helst, men denne friheten er uvant og hun vet ikke hvor hun skal gjøre seg. Hennes lidenskap er å synge når hun føler tristhet. Det er hennes måte å overkomme tunge dager på, og en dag går en mann tilfeldigvis forbi henne mens hun synger og han blir fascinert over stemmen hennes, og tar henne med seg hjem til familien. Familien hans er sigøynere og selv om de har sine tvil, føler Caridad seg godt motatt der. Gjennom sang, dans og følelser oppdager Caridad et nytt liv. Vil ting ordne seg for henne eller vil hun alltid bli sett på som en slave?

Jeg brukte i underkant av to måneder på å lese ferdig denne boka. Det er veldig sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Det kan jeg love dere. Og mursteiner er jeg som sagt ikke redd for så det var ikke det som plaget meg heller, men det som plaget meg enormt angående denne boka var den utrolige sene handlingen. Innholdet består av svært mange ord, men veldig lite handling. Det var som å lese en lang såpeopera og man bare venter på at noe skal skje og man blir bare utålmodigere og utålmodigere mens man leser. Det føltes ut som en evighetsbok og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lurte på når jeg ville bli ferdig med boka for jeg gledet meg sånn til å bli ferdig med den. Det er en horribel følelse når man leser i en bok. En bok skal jo nytes, ikke lengte etter å bli ferdig med, men jeg lengtet virkelig etter å bli ferdig med denne.

Jeg har likt å lese bøker som inneholder slaver før. Så det var heller ikke problemet. På ungdomsskolen leste jeg boka Røtter av Alex Haley helt frivillig og jeg likte den mye bedre. Der var det både spenning og troverdige karakterer. Den var på mange måter mer fengslende å lese enn Barfotdronningen. Jeg sier ikke at Barfotdronningen er en dårlig roman. Det er den ikke, men den var dessverre ikke noe for meg. Den var for tung og seig. 

Barfotdronningen var verdt å komme seg gjennom, men skulle ønske at boka inneholdt litt mer spenning og drivkraft. Synd at handlingen gikk så fryktelig tregt og det gjorde denne leseren noe fortvilet. Når man skal lese en murstein på over 700 sider, håper man jo på at det skal være en del spenning der som driver en videre, men ofte måtte jeg plage meg selv til å lese videre i håp om å bli ferdig med boka en gang. Det er ikke sånn det skal være med bøker. Lesingen skal foregå fordi man har lyst og at det skal flyte, men jeg fikk dessverre bare et anstrengt forhold til boka og ble bare lettet over å bli ferdig med den. En fin og trist bok for all del, men skulle ønske den ble skrevet av noen andre, så tror ikke det blir noen flere bøker av Ildefonso Falcones på meg. Han skriver altfor tørt for min del.

Bakpå: "Han har både en uendelighet av kunnskaper om det samfunnet han beskriver og fantasi og empati nok til ogs å kunne formidle hvordan folk kan ha opplevd de historiske hendelsene det fortelles om." I år 1748 går den kubanske slavinnen Caridad i land i Càdiz i Spania. Hennes herre er død, og hun er fri. Men hva kan hun bruke friheten til, en svart kvinne alene i et fremmed land? Likvel har hun noe ingen kan ta fra henne - en sangstemme som springer ut av hennes lidende sjel.            Sangen leder henne til Sevillas sigøynere - los gitanos - og Caridad uvikler et inderlig vennskap med  sigøynerjenta Milagros. Sangen og dansen har de til felles. De to kvinnene kjemper en hard kamp for å overleve i et nådeløst samfunn der de er fullstendig rettsløse. Med ukuelig vilje og mot som eneste våpen slåss de hardt for retten til et verdig liv. Ut av håpløstheten vokser kjærligheten som en altoverskuende kraft - som gir ny styrke på tvers av alle motsetninger.

Original tittel: La reina descalza
Norsk tittel: Barfotdronningen
Forfatter(e): Ildefonso Falconso
Sjanger: historisk roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 710
Forlag: Vintage Espano
Norsk Forlag: Bazar
Utgitt: 2013
Min utgave: 2014 (Pocket)
Lest: 11.09. - 06.11. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 2 (Dessverre ikke så spennende som jeg hadde håpet på).
Tittel: 3 (Nesten litt poetisk).
Omslag: 4 (Er ikke så glad i rødt, men liker motivet som er på noe som ligner på en vifte).
Baksidetekst: 2 (Meget skeptisk, selv om den virker spennende, får jeg en følelse av at boka blir kanskje litt tung å komme seg gjennom).
Persongalleri: 2 (Møter mange folk gjennom boka, men mange av dem får ikke nok spillerom og oppleves som ganske flate. Hva slags mennesker er de sånn egentlig)?
Skrivemåte: 2 (Altfor mange ord og lite handling. Det er så mange detaljerte beskrivelser at man tror at forfatteren aldri blir ferdig med å beskrive noe som helst, og handlingen gikk forferdelig tregt).
Favorittkarakter: Ingen dessverre. Jeg ble vel på en måte lei av dem alle til slutt.
Slutten: 2 (Som forventet og ikke noe overraskende).
Høydepunkt: Boka hadde noe i seg som gjorde at jeg ville fullføre den, og likevel vil jeg nevne at jeg aldri avbryter bøker uansett.
Lavpunkt: Handlingen gikk altfor sent for meg og brydde meg ikke så mye om hva som hendte med karakterene, egentlig.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014

---