Inneholder eksemplarer fra forlag, mot en ærlig anmeldelse
Wide Sargasso Sea av Jean Rhys, er fra egen boksamling
I januar leste jeg disse bøkene:
Lest i kronologisk rekkefølge:
Snødronningen - H.C. Andersen
Heksejakten - Stacey Halls
Alt som ble borte - Julia Phillips
Bjørnegap - Liz Hyder
De udødelige - Gareth P. Jones
Blod er tykkere enn vann - Espen Skjerven
En tid for å leve - Jan Kjærstad
Marka - Tove Braathen
Wide Sargasso Sea - Jean Rhys
Mens andre syter og bærer seg over at januar er den verste måneden i året på grunn av mørketid, lagdryghet og drittvær, har jeg kost meg. Syens det er verre med sommeren da dagene er eviglange og lyset er for sterkt. Synes det rett og slett er en kjedelig årstid. Mørketiden er mer avslappende og fører mer atmosfære mens man leser, enn det sommermånedene klarer å gjøre. 😈
➤ Jeg fikk også lest litt variert. Det ble både litt mørk litteratur og fikk også skvist inn noen romaner. Det merkelige er at jeg likte fleste av de bøkene jeg leste i januar, noe som er godt gjort.
➤ I januar ble 9 bøker lest, en bok mindre enn i desember og november.
➤ 2 av 6 planlagte bøker ble lest. Det blir nok fire strafferunder på meg.
➤ De fleste bøkene begynte jeg på i januar, bortsett fra Snødronningen etter H.C. Andersen og Wide Sargasso Sea av Jean Rhys, som jeg begynte på i desember.
➤ De planlagte bøkene jeg lest, var: Bjørnegap av Liz Hyder og De udødelige av Gareth P. Jones. The Midnight Lock av Jeffery Deaver var også en av de planlagte, men rakk ikke å bli ferdig med den innen januar.
➤ Det ble ikke så mye smuglesing i januar, men litt og det var: Snødronningen etter H.C. Andersen.
➤ Det ble noen femmere i januar også, hele tre femmere. Men er fremdeles noe streng, så det betyr ikke at jeg har blitt mer sjenerøs.
Og hvilken bok likte jeg best i januar?
En bok jeg har skrevet mye om i de siste innleggene, så det begynner å bli noe gjentakende siden det var i forrige uke jeg ble ferdig med den.
Men sånn blir det ofte når man bruker noe tid på en bok, da må man regne med litt gjentakelser.
Det er en fiffig roman med et snev av mørk humor. Mange har forskjellig forhold til Henrik Ibsen, det har også publikum som drar for å se Hedda Gabler. Både ungdommer og voksne samler seg på premieren, og man får også innblikk i noen av skuespillernes tanker og oppleveleser rundt det hele, også i tiden før premieren.
Likte godt hvor forskjellige karakterene var, både når det gjaldt bakgrunn og alder, og hvorfor de drar for å se teaterstykket. Likte også måten Kjærstad skrev om dem separat og hvordan han kanskje fletter noen av karakterene sammen i det hele.
Handlingen foregår i mars 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Da man fortsatt hadde drømmer, og vanlige bekymringer. Synes Kjærstad er god på å beskrive det hverdagslige og de fleste karakterene var spennnede å bli kjent med.
Ameldelsen kan leses her.
De andre to femmerne gikk til en thriller og en krimroman.
Alt som ble borte: De som ikke liker thrillere, kan fint lese denne for den er også veldig romanaktig. Den er ikke så actionfylt og overdrevet som thrillere har for vane å være. Den er om to søstre som forsvinner med en mann i en svarte Suv. En kvinne er det eneste øyevitne. Mens jentene får stor plass i media og letingen etter dem, deles kapitlene opp etter måneder og begivenheter. Man blir kjent med nye kvinnelige karakterer og deres forhold til forsvinningsaken som bakgrunnsteppe.
Det var spennende å lese om et sted man ikke kjenner så godt til og som man vanligvis ikke leser så mye om. Man er også hele tiden spent på om de stakkars søstrene blir funnet eller ikke.
Anmeldelsen kan leses her.
Blod er tykkere enn vann: Nok en sterk bok av Skjerven. Selv om Slakt og Blod er tykkere enn vann fikk samme terningkast, likte jeg Slakt bedre. Ikke fordi den var mørkere og grusom, men den hadde et sjeldent driv som krimbøker stort sett mangler. Blod er tykkere enn vann er for all del en sterk oppfølger. Selv om den ikke hadde samme drivet, var det andre ting som gjorde inntrykk, og som det var fengslende å lese om.
Den er om en fosterfamilie som blir splittet etter et mord i hjemmet. Ekteparaet Vadland er funnet døde i sitt eget soverom og et av fosterbarna har flyktet fra åstedet. De finner ham i et skogsområdet i nærheten, og forskjellige ting gjør ham til en mistenkt. Men er han egentlig det?
Boka tar for seg alvorlig barnevernsak og setter fokus på hvordan Norge og barnevern blir betraktet utenfor våre grenser. Denne er mye roligere enn Slakt, men her var det andre faktorer som gjorde boka spennnende.
Anmeldelse kan leses her.
Andre bøker jeg gjerne vil anbefale videre er:
Heksejakten: En historisk roman som har fått mange delte meninger. Jeg likte den bedre enn forventet. Ikke bare fordi at hekser er spennende tematikk, men jeg likte handlingen selv om jeg ikke ble altfor glad i fortellerstemmen som kanskje var noe enkel. Likevel var handlingen både stemningsfull og noen av karakterene var fascinerende å lese om.
Den er om Fleetwood Shuttleworth som er bare 17 år. Hun er gift, husfrue og tjenerne deres tar henne ikke spesielt alvorlig, kanskje på grunn av hennes unge alder. Hun har vært gravid noen ganger tidligere, men det har endt i sørgeligheter. Nå håper hun at hun kan gi mannen sin en arving, som er hans største ønske. På eiendommen møter hun tilfeldig en kvinne hun ikke har sett før. Kvinnen hevder hun er jordmor og hun vet visst mye om urter og ting man kan bruke fra naturen. Fleetwood føler at hun kan stole på kvinnen og vil at hun skal være hennes jordmor. Men da denne kvinnen blir beskyldt for å være heks, lover Fleetwood å redde henne, for de trenger hverandre for å overleve.
Spennende å lese om en annen tid og tematikk. Å lese om graviditet er ikke noe jeg er så interessert i, men heldigvis besto boka av andre faktorer, også.
Anmeldelse kan leses her.
De udødelige: Dette er den femte boka jeg leser av Gareth P. Jones og synes at det er en av hans bedre av ham. Denne gang har han skrevet litt om magi. Den er om Tom og Esther som er to gatebarn og har bare hverandre. De prøver å narre lord Ringmore ved å robbe ham, men lord Ringmore er smartere. De blir tatt på fersken. Men han er snill og gir dem et oppdrag mot betaling. Han kommer tilfeldigvis over en magisk bok, som han gjerne vil utforske, og derfor inviterer han andre til å utforske den sammen med ham. Han trenger hjelp siden boka er skrevet på et rart språk og de merker ting med boka som er uvanlig. Det er ikke den magiske boka som er det kreative med De udødelige, men Jones kaster inn noen andre forfriskende elementer som gjør handlingen interessant. Det var også interessant at handlingen var lagt til i London, 1891.
Anmeldelse kan leses her.
Bjørnegap: En noe annerledes dystopi for unge lesere. Bjørnegap er gruva de befinner seg i. Hovedkarakteren Ander, har vært der siden fireårsalderen og i gruva er det bare gutter og menn. Dagene består av lite mat, hardt arbeid og mye mørke. Det eneste av lys de får er talglys, men de er dyre. Boka skrives på en spesiell måte. Ordene blir skrevet på samme måte som de uttales. Grunnen er at Ander er i en skrive og leseprosess. De får ikke mye tid til det, men lærer seg det når de kan mellom arbeidsøkter.
Spennende å lese om handling i en gruve og harde arbeidskår, men avslutningen ble noe typisk og enkel for meg. Ellers var det en god ungdomsbok.
Anmeldelse kan leses her.
Bøker som var helt ok:
Snødronningen: Bokversjonen av filmen. Er ikke så mye til fan av bøker hvor man bruker bilder fra filmversjonen i stedet for illustrasjoner, men samtidig er det jo poenget med boka. Snødronnigen har også inspirert filmen Frost.
I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.
Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?
Småspennende, men ikke helt fan av filmbildene. Hadde likt boka bedre med vanlige illustrasjoner.
Anmeldelsen kan leses her.
Wide Sargasso Sea: En bok jeg ikke har tenkt å si noe om siden anmeldelse kommer senere i februar, og klassikere er ikke enkel på å beskrive med få setninger. Jeg likte deler av boka, men er ikke fan av Penguin utgaver da det inneholder mange fotnoter og lange innledninger. Jeg liker å lese innledninger og også deler av boka hvor forfatter skriver litt om boka, men denne biten av innledningen i begynnelsen, var noe vel lang. Men handlingen var noe trist og hadde noen interessante partier. Det hele ble noe langdrygt og klarte ikke å leve meg helt inn i handlingen.
Jeg leste denne sammen med en annen bokblogger.
Anmeldelse kommer.
Bøkene jeg likte minst i januar:
Det ble ikke så mange bøker under listen jeg likte minst som i desember. I januar var det bare en jeg ikke likte spesielt godt.
Marka: Noe som er synd at den havnet under minst likte bøker for forrige måned, for jeg liker vanligvis bøkene hennes. Jeg har tidligere lest Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Jeg syntes Marka ble mye tammere og karakterene ble for blasse. Hun er fremdeles like flink med karakterbesrkivelser, men syntes ikke de var like troverdige som de andre bøkene jeg har lest av henne.
Den er om tre helt ulike mennesker som befinner seg i skogen. Leon stikker ofte til skogs i en forlatt hytte han oppdaget under en skoletur. Det er hans nye fristed. Han har en mor som ofte lar ham klare seg selv, fordi hun ikke klarer pliktene sine som mor, så han er nødt til å være voksen veldig tidlig. Halldis drar til hytta med samboeren etter farens død og alt virker annerledes etter hans bortgang. Hun føler også at hennes kjæreste er en fremmed. Også har man Raymond som bor i hytta hele året og liker å være for seg selv. Han forlater skogen bare når han skal handle det nødvendigste.
Kjenner noen av disse karakterene hverandre fra før og vil deres stier møtes?
Noen var interessante å lese om, men syntes både handlingen og karakterene ble vel gjennomiktig denne gang, så Braathens nyeste bok engasjerte ikke så mye som de andre av henne. Likevel kommer jeg til å lese neste bok av henne, for liker den rolige atmosfæren bøkene hennes gir.
Anmeldelsen kan leses her.
Ryggperspektiv av bøkene:
