10. juli 2014

Arvingene av Gareth P. Jones - utspekulerte "djevelunger"

Mange tvillinger påstår at de har telepatisk kontakt. De hevder at hvis den ene opplever for eksempel glede eller sorg, føler den andre akkurat det samme, selv om de er langt fra hverandre. 
     Ovid og Lorelli hadde aldri opplevd en sånn form for kontakt. Som regel var det helt omvendt. Hvis den ene hadde det vondt og ubehagelig, hadde den andre det som regel kjempefint - og var som regel skyld i at den andre hadde det fælt.
Man kan vel ikke stole på alle?

Lorelli og Ovid er tvillinger på tretten år. De mistet foreldrene sine da de var små og bor på et stort og avsides herregård med bare tjener mannskapet. De går ikke på skole (får hjemmeundervisning), har ingen venner og de elsker å sette hverandre i fare. Gi hverandre et støkk med morbide feller. Prøve å drepe hverandre på gøy(!). Tilværelsen deres blir snudd på hodet da noen i huset inviterer advokaten til deres avdøde foreldre. Advoktaten får beskjed av noen å bo der på herregården, mens han skriver om testamentet til de døde foreldrene og i tillegg har advokaten med sønnen sin, Adam. Det er mye nytt som skjer på herregården, og tvillingene Lorelli og Ovid blir usikre på hva som egentlig skjer og hvem de kan stole på. Kan de stole på hverandre? Kan de stole på tjener mannskapet som de har levd med hele livet? Kan de stole på denne advokaten og den unge sønnen hans? Det er best å være på vakt ...

Som på baksiden av boka beskrives innholdet som Agatha Christie møter Familien Addams, og det sier jeg enig i. Dette er et "lukket rom" mysterie som A. Christie var kjent for (mysterier som skjedde på et avsideliggende sted), og tvillingene Lorelli og Ovid er like morbide og vittige mot hverandre som Wednesday og Pugsley fra Familien Addams. Jeg hadde stor sans for Wednesday og Pugsley i Familien Addams og dermed fikk jeg også sansen for Lorelli og Ovid. Utspekulerte djevelunger som finner på mange oppfinnsomme feller for hverandre for å skade/prøve å drepe den andre. Et mørkt konsept med en dose mørk humor som passer fint i denne boka. Boka er både sarkastisk og spydig, og persongalleriet inneholder mange fargerike personer som man på en eller annen måte blir interessert i.

Det skjer ikke så mye i begynnelsen. Vi blir godt kjent med Lorelli og Ovid underveis og deres dystre slektskap fra fortiden. Slekta deres består av mange skurker og deres nærmeste landsby har alltid hatt sterke meninger om denne familien. Mystiske skjer underveis når familiens advokat og den unge sønnen hans kommer i hus og voldsomme ting skjer mot slutten. Kapitlene er relativt korte på bare 3 - 4 sider, og selv om det er korte kapitler og boka er lettlest, skulle jeg ønske at handlingen var litt mer jevnlig. Det føltes ut som om "alt" ble spart mot slutten. Det var da ting virkelig skjedde, ikke bare litt, men voldsomt mye. Det blir nesten litt for mye. Slutten blir for heseblesende selv om den var forutsigbar for min del. Men boka var på en måte så rolig helt frem mot slutten og plutselig skjer alt på en gang. Handlingen skulle ha vært jevnet ut litt mer etter min mening. Litt mer spenningskurver underveis istedet for å spare på nesten alt mot slutten.

Arvingene hadde mange festlige karakterer å lese om og jeg likte den mørke humoren deres. Boka er både lettlest og består av korte kapitler. Selv om slutten ble litt voldsom og litt hinsides, så tror jeg dette ville være en fin bok som høytlesning for barneskoleelever.
Bakpå:

AGATHA CHRISTIE
MØTER FAMILIEN ADDAMS ...

Tvillingene Lorelli og Ovid Thornthwaite er ikke helt som andre søsken. De er foreldreløse, de bor på en gammel herregård og de er arvinger til en stor formue. Det som virkelig gjør dem annerledes, er at de hele tiden prøver å ta livet av hverandre.

Ingen husker hvem som begynte, men helt siden de var små har de utsatt hverandre for iskrem med sprengstoff, pirajaer i badekaret og andre utspekulerte mordmetoder.

På trettenårsdagen inngår tvillingene våpenhvile. For første gang kan de stole på hverandre. Men hvorfor fortsetter da de tvillingene mordforsøkene?
Original tittel: The Thorntwaite Inheritance
Norsk tittel: Arvingene
Forfatter(e): Gareth P. Jones
Sjanger: mysterie, humor
Målgruppe: barn/ungdom
Antall sider: 280
Forlag: Bloomsbury
Norsk Forlag: Mangschou
Utgitt: 2009
Min utgave: 2013 (Innbundet)
Lest:
06. 07. - 10. 07. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot:
4 (Sterkt plot med mye handling).
Tittel:
4 (Beskrivende, men ikke akkurat en voldsom spennende tittel)?
Omslag:
5 (Minner meg veldig mye om The Addams Family og det er bare herlig)!
Baksidetekst:
4 (Virker både sært og kanskje litt spennende).
Persongalleri:
5 (Mange sterke personligheter som stikker frem på gode og mindre gode måter).
Skrivemåte:
4 (Enkelt og greit).
Favorittkarakter: Lorelli. Stilig navn og veldig sta person.
Slutten:
3 (Blir litt for heseblesende og voldsomt mye som skjer. Skulle ønske at slutten var litt mer jevnligere).
Høydepunkt:
Personlighetene til Lorelli og Ovid
Lavpunkt:
Altfor mye skjedde på slutten.
Terningkast: 4
Leseutfordring:
100 bøker i løpet av 2014

4 kommentarer:

  1. Jeg gleder meg vilt til å lese Arvingene!

    SvarSlett
    Svar
    1. Les den. Vil gjerne vite hva du syns om den:)

      Slett
  2. Virket som en morsom bok det, men har så mange andre bøker i bokhylla at jeg tror ikke denne blir prioritert med det første :p
    - Siri

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, den var småmorsom om man har sansen for mørk humor, og jeg kjenner til det problemet. Man rekker aldri å lese alle bøkene man har lyst til å lese. For man har en lang liste fra før over bøker som skal leses som bare vokser og vokser. Et kjent luksusproblem:)

      Slett