"Tusen takk, skøytene er jo kjempefine. Jeg er imponert over
at du husket noe jeg fortalte i en bisetning i Tyrkia."
Noen ganger leser man om et vanskelig tema i en bok, og uansett hvor sårbart det kan være, er ikke et vanskelig tema alt.
"Tusen takk, skøytene er jo kjempefine. Jeg er imponert over
at du husket noe jeg fortalte i en bisetning i Tyrkia."
"Da var det oss."
Petra forsøkte å legge an et vennlig tonefall. De trengte ikke
motstand hvis de skulle avdekke motiv og hemmeligheter. De
trengte allianse.
Dette er bok nummer to av Frøydis Lilledalen. I fjor leste jeg Paradis av henne som jeg ikke var helt begeistret for. Likte jeg Mødrenes synder bedre, eller krever jeg annen type krim?
Han strakte ut en hånd og presenterte seg som Roger
Mertens. "Sofie Christensen, ikke sant?"
Hun hadde lest om Mertens på internett. Mannen som had-
de forlatt Frankrike for å være oppsynsmann i nasjonalparken,
var like dannet som hans utseende ga inntrykk av. Han hadde
snudd ryggen til et stort forretningsimperium som faren hadde
bygd opp, bare for å jobbe i parken. Sofie var allerede fan.
Da er tredje bok i Tom Grayston serien lest, og kan den måle seg med de to andre bøkene?
"Dette er Wilhelm Gran, hovedetterforsker på drapet i Høybyveien."
Wilhelm hørte at det ble hektisk i den andre enden. Han hadde
ringt redaksjonen i Ringerikes blad, lokalavisen for Ringerike. Det
var ellers mye vanligere at avisen ringte politiet, særlig i en drapssak,
Wilhelm antok at det var derfor det tydeligvis ble litt armer og bein i
den andre enden. Etter noen korte sekunder var stemmen klar.
De to første bøkene om Wilhelm Gran gikk meg hus forbi, men heldigvis fikk jeg med meg den tredje boka.
Petra satte nøklene i hoveddøra til psykologfellesskapets lokaler.
Selv om kroppen kjentes uvanlig lett, var de siste trappetrinnene
seige. Hun hadde slitt psykisk både under graviditeten og i permisjons-
tiden. Mikas utroskap hadde medført den verste belastningen. Forhol-
det deres var inndelt i et før og etter den fredagen hun åpnet PC-en
hans og fant dialogen med denne Wildcat for snart tre år siden.
Den vanskeligste delen med å dele interesse for litteratur med andre, er å skrive om en bok man ikke liker. Det er noe jeg aldri blir vant til, uansett hvor mange ganger jeg gjør det.
Vadland nikket. "De hadde flere tidligere, men de flyttet etter at
de fylte 18."
"Har dere holdt kontakten?"
"Ja, med noen av dem, men ikke alle."
"Har det vært noen konflikter mellom fosterbarna og foreldrene
dine?
"Tror ikke det."
"Jeg skifter tema", opplyste Tom. "Hvorfor har dere så mange
hunder i fjøset?"
I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?
Hun kjente et streif av den lammede frykten. Den klamret seg
fast, og nektet å slippe taket selv etter alle disse årene. Kari slukket
lyset under kjøkkenvifta og gikk ut i stua. Hun grep fjernkontrollen
og satte på TV - en.
Et av de mange oppussingsprogrammene fylte skjermen.
Det gamle ble revet ned.
Nytt bygget opp.
Hun lot dem holde på i bakgrunnen mens tankene vekslet mel-
lom fortid og fremtid.
Skulle hun ringe Eddi?
Skulle hun våge å åpne døra til den mørke fortiden?
For ham.
Det går mot lysere tider, men det passer alltid å lese en mørk krimbok.
I skyggen av stråleglansen er hittil en ukjent bok som ikke har fått mye oppmerksomhet, og det er en krim blandet med en dose thriller, som er verdt å sjekke ut.
Når man tror et rolig sted er trygt ...
Jeg ble kontaktet av forfatteren som spurte om å sende bok, og jeg takket ja mot en ærlig anmeldelse. (Nei, sier du det?) ...