Naboparet av Shari Lapena, Jente (16) meldt savnet av Emma Rowley, The Garden of Bewitchment, og Jenta i isen av Robert Bryndza, er fra egen boksamling
I april leste jeg disse bøkene:
Lest i kronologisk rekkefølge:
Naboparet - Shari Lapena
Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom - Kim Fupz Aakeson & Stian Hole
Jente (16) meldt savnet - Emma Rowley
The Garden of Bewitchment - Catherine Cavendish
Flaggermusmusikk - Tyra Teodora Tronstad
Jenta i isen - Robert Bryndza
April var en stødig og grei måned med tanke på at det bare var to bøker jeg ikke likte noe særlig.
I april leste jeg tre av seks planlagte bøker. De planlagte bøkene varThe Garden of Bewitchment av Catherine Cavendish, Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad og Jenta i isen av Robert Bryndza.
Jente (16) meldt savnet av Emma Rowley og Naboparet av Shari Lapena skulle jeg egentlig lese i mars, men siden jeg begynte på dem ganske sent i mars, så rakk jeg ikke å bli ferdig med dem innen månedsskiftet, så de leste jeg litt ut i april også. Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom av Kim Fupz Aakeson og Stian Hole, var et tilfeldig lesevalg.
Og hvilken bok likte jeg best i april?
The Garden of Bewitchment - Catherine Cavendish
Det er lenge siden jeg har lest horror med så mye stemning. Cavendish treffer gotisk horror meget bra med sære karakterer, med handling i fortiden, dystert og værskiftende landskap, og selv om den ikke er noe nifs, har boka noen ekle scener å bidra med. Skjønner ikke at jeg ikke har hørt om Cavendish tidligere. Jeg kom over boka da jeg var på utkikk etter nyere horror. Jeg foretrekker gammeldags horror, men jeg liker å holde meg oppdatert også, og følge med på utviklingen i sjangeren.
The Garden of Bewitchment er om et brettspill med samme navn som består av et hus, miniatyrer, hage, og ting man kan dekorere brettspillet med. Brettspillet er både vakkert og fengslende. Evelyn får først høre om det gjennom sin nye nabo Matthew, etter at hun og tvillingsøsteren Claire flyttet, for å få mer privatliv. Han forteller henne om dette brettspillet han kom over som liten. Det skremte ham, men er usikker på hvorfor og siden er det forsvunnet. Litt senere finner Clarie det på rommet sitt. Hun aner ikke hvordan det har havnet der siden hun ikke har sett det tidligere. Er det noen mulighet å finne mer ut om det mystiske brettspillet, eller bærer det på noe ondt, slik at de må kvitte seg med det fortest mulig?
Ingen nifs bok på noen måte, men Cavendish er god på å få frem det gotiske i handlingen, beksrive sære og fascinerende karakterer, og landskapet var nesten levende i seg selv. Hun er god på å få frem hvilken tid handlingen foregår i, og det å beskrive omgivelsene.
Hele anmeldelsen kan leses her!
Andre bøker som ikke var like sterke, men som jeg likte godt, og vil gjerne anbefale videre er: Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad, Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom av Kim Fupz Aakeson og Stian Hole, og Jenta i isen av Robert Bryndza. Forskjellige bøker og målgrupper, kan man si, men god på hver sin måte.
Flaggermusmusikk er en ungdomsbok, og en av de bedre ungdomsbøkene jeg har lest i det siste, som er en blanding av roman og fantasy. Det er ikke mye fantasy, men litt. Det er om Ellen som får et spesielt ansvar når moren hennes reiser bort for å "hvile" og da blir hun borte i noen uker, uten at de vet hvor eller egentlig hvorfor. Derfor får Ellen ansvaret for lillebroren Enon. Sende ham på barnehagen og få hverdagen til å gå rundt uten at noen får mistanke om at de er alene på den tiden mens moren deres er borte. Samtidig driver moren til Ellen et mottak for flaggermus som trenger hjelp til å bli friske og få den pleien de trenger. Men mens moren deres er borte, er det mye som skjer for Ellen. Mye uplanlagt. Klarer hun å lure alle at alt er under kontroll, eller vil noen finne ut at hun er alene med alt ansvaret? Ikke nok med det, lillebroren hennes sliter med anfall som ingen vet hva det er, til tross for mange undersøkelser. Vil hun være i stand til å håndtere det også? Og hvorfor er moren deres så opptatt av flaggermus?
En veldig fin, kreativ og noe mørk ungdomsbok som jeg fikk sansen for, fordi den hadde en slags særhet som jeg likte. Jeg liker bøker som er litt rare, og det var denne. Jeg har ikke skrevet anmeldse om den, men det blir forhåpentligvis i neste uke.
Jeg hadde hverken hørt om Robert Bryndza eller bokserien hans om førstebetjent Erika Foster. Og selv om jeg liker menn best i krimbøker, fikk jeg sansen for Erika Foster, fordi hun har sin egen måte å jobbe på. Hun blir tilkalt av Londonpolitiet med å hjelpe til med en sak og jobbe for en god venn av henne. Hun drar fra Manchester, for å hjelpe politiet i London med en uvanlig sak. En jente er blitt tilfeldig funnet under isen i et naust. Hun er meget vakker og kommer fra en rik og velstående familie som er veldig kjent i området. Hvem er det som har gjort dette mot henne, og levde hun et dobbeltliv som ingen visste om? Samtidig sliter Erika Foster med tapet av sin mann som døde under et oppdrag som hun fikk mye pepper for. Og hun vet ikke at hun blir fulgt med av noen. Hvem er det som følger med på hva hun gjør, og hvorfor?
Ingen intens eller nervepirrende krim, men likte skrivemåten veldig godt, tempoet og persongalleriet besto av både noen spennende og underlige karakterer. Likte også at Foster gikk egne veier og tar noen impulsive valg. Hun er ikke den som følger reglene hele tiden.
Det var nok denne og Flaggermusmusikk jeg ikke rakk å skrive anmeldelse om i april, og stresser heller ikke. Noen dager går ikke skrivingen av seg selv. Det varierer litt. Det blir når det blir.
Den siste boka jeg vil anbefale er Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom av Kim Fupz Aakeson, og Stian Hole. Det er en bok som beskriver en klovn på en annen måte. For noen er de skremmende, andre ganger morsomme. Det er individuelt. Denne boka er om en trist klovn som får sitt publikum til å reflektere på andre ting og andre mennesker enn dem selv, og sine egne omgivelser. Både historien og illustrasjonene er fine, og må innrømme at jeg liker illustrasjonene hakket mer, som er litt lekne og løfter opp historien litt. En fin og vemodig bok å få med seg, selv om jeg ikke var i målgruppa.
Hele anmeldelsen kan leses her!
Bøkene som ikke falt helt i smak, til tross for at jeg prøvde å like dem er: Naboparet av Shari Lapena, og Jente (16) meldt savnet av Emma Rowley.
Naboparet hørte jeg om for en del år siden, og er det bøker jeg hører mye om, venter jeg som regel en stund til jeg velger å lese dem eller ikke. Det gjorde jeg med denne. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor og hadde fremdeles lyst til å lese den, selv om jeg hadde mine tvil. Det er en psykologisk krim om Anne og Marco som har slitt litt etter at de fikk deres baby Cora. Grunnen er fødselsdepresjon og Anne har jevnlig gått i samtaleterapi. Marco jobber på spreng og holdt hemmelig for hans kone at i det siste har det gått litt dårlig med firmaet hans. En kveld blir de invitert i bursdagsselskap for voksne til paret ved siden av, som de deler en fellesvegg med. Barnevakten melder avbud i siste liten. De planlegger å ha med babycallen med seg i selskapet, og blir enige om å sjekke til Cora annenhver halvtime med tanke på at de ikke er langt unna. Men da de kommer hjem i halv to-tiden, frykter de de verste, da døra står på gløtt og Cora er borte. Vil de noen gang få henne tilbake, og saken blir kke bedre når etterforsker Rasbach har sine tvil om dem.
Godt utgangspunkt og konsept, men retningen blir fort saktegående og for åpenbar, og man kjenner at kjedsomheten melder seg underveis. Tror kanskje jeg har lest lignende bøker før, og tror kanskje jeg ville ha likt historien bedre hvis det ble brukt en annen type fortellerstemme, for dette ble både for enkelt og noe anstrengt. Det hjalp heller ikke med alle twistene og retningene mot slutten, fordi ingenting overrasker, og på det punktet er man allerede litt lei av både karakterene og historien. Jeg har lest en bok av henne tidligere og det er: A Stranger in the House, som jeg heller ikke ble særlig begeistret over.
Hele anmeldelsen av Naboparet kan leses her!
En annen skuffelse var Jente (16) meldt savnet av Emma Rowley. Ukjent bok og forfatter for min del, men synes det er spennende å prøve seg på ukjente bøker, også. Men denne ble også for lik en del andre bøker jeg har lest tidligere, og den ble for bløt istedet for spennende. Jeg er ikke glad i at psykologiske thrillere har blitt hjertevarme og bløte med åra. Sier ikke alle er det, men liker ikke den type thrillere noe særlig. Jeg liker intense og litt creepy thrillere, men de er så vanskelig å finne. Jeg har ikke helt sansen for bøker som prøver hardt å være rørende. Det er ikke helt min stil.
Den er om Sophie som blir kjørt til skolen av faren og blir ikke sett igjen. De antar at hun skal ligge over hos en venninne, men senere finner de igjen en lapp fra henne hjemme, og melder henne savnet. Foreldrene og politiet jobber på spreng for å finne ut hva som kan ha skjedd. Men tiden går og saken dabber av, og ting normaliseres. Bare Kate, moren til Sophie jobber med å finne henne. Mannen hennes har flyttet inn hos en annen. For å fylle de lange dagene og tomrommet, jobber hun for Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon som er for savnede/forsvunnede tenåringer som kanskje ikke vil eller kan snakke med familien sin direkte. En kveld hun jobber der alene, ringer det og hun hører en velkjent stemme. Men dekningen er dårlig og blir avbrutt. Var det Sophie og hvem vil tro henne når både politiet og hennes nærmeste har sine tvil om hennes funn, og leting etter Sophie generelt? Er det bare nok en ønsketenkning?
En bok jeg prøvde å like, men syntes at Kate tok for mye plass, og boka var veldig lik mange andre bøker jeg har lest innen samme sjanger. Det blir også for mye om følelser for min smak.
Hele anmeldelsen kan leses her!
Ved siden av disse bøkene, leste jeg jo selvfølgelig De dødes tjern av André Bjerke. Det har vært påsketradisjon siden ungdomsskolen, men siden jeg leser den hvert år, har jeg bestemt meg for å ikke ta den med i 100 bøker i året lutfordringen lenger, for det er på en måte ikke like gyldig som de andre bøkene. Men jeg leser den fremdeles for å understreke det.
April var ingen fantastisk lesemåned, men stødig og bra nok. Savner bøker som tar meg med storm. Det har jeg ikke opplevd siden jeg leste Pet Sematary av Stephen King, og det begynner å bli en god del år siden.
Ingen nifs bok på noen måte, men Cavendish er god på å få frem det gotiske i handlingen, beksrive sære og fascinerende karakterer, og landskapet var nesten levende i seg selv. Hun er god på å få frem hvilken tid handlingen foregår i, og det å beskrive omgivelsene.
Hele anmeldelsen kan leses her!
Andre bøker som ikke var like sterke, men som jeg likte godt, og vil gjerne anbefale videre er: Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad, Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom av Kim Fupz Aakeson og Stian Hole, og Jenta i isen av Robert Bryndza. Forskjellige bøker og målgrupper, kan man si, men god på hver sin måte.
Flaggermusmusikk er en ungdomsbok, og en av de bedre ungdomsbøkene jeg har lest i det siste, som er en blanding av roman og fantasy. Det er ikke mye fantasy, men litt. Det er om Ellen som får et spesielt ansvar når moren hennes reiser bort for å "hvile" og da blir hun borte i noen uker, uten at de vet hvor eller egentlig hvorfor. Derfor får Ellen ansvaret for lillebroren Enon. Sende ham på barnehagen og få hverdagen til å gå rundt uten at noen får mistanke om at de er alene på den tiden mens moren deres er borte. Samtidig driver moren til Ellen et mottak for flaggermus som trenger hjelp til å bli friske og få den pleien de trenger. Men mens moren deres er borte, er det mye som skjer for Ellen. Mye uplanlagt. Klarer hun å lure alle at alt er under kontroll, eller vil noen finne ut at hun er alene med alt ansvaret? Ikke nok med det, lillebroren hennes sliter med anfall som ingen vet hva det er, til tross for mange undersøkelser. Vil hun være i stand til å håndtere det også? Og hvorfor er moren deres så opptatt av flaggermus?
En veldig fin, kreativ og noe mørk ungdomsbok som jeg fikk sansen for, fordi den hadde en slags særhet som jeg likte. Jeg liker bøker som er litt rare, og det var denne. Jeg har ikke skrevet anmeldse om den, men det blir forhåpentligvis i neste uke.
Jeg hadde hverken hørt om Robert Bryndza eller bokserien hans om førstebetjent Erika Foster. Og selv om jeg liker menn best i krimbøker, fikk jeg sansen for Erika Foster, fordi hun har sin egen måte å jobbe på. Hun blir tilkalt av Londonpolitiet med å hjelpe til med en sak og jobbe for en god venn av henne. Hun drar fra Manchester, for å hjelpe politiet i London med en uvanlig sak. En jente er blitt tilfeldig funnet under isen i et naust. Hun er meget vakker og kommer fra en rik og velstående familie som er veldig kjent i området. Hvem er det som har gjort dette mot henne, og levde hun et dobbeltliv som ingen visste om? Samtidig sliter Erika Foster med tapet av sin mann som døde under et oppdrag som hun fikk mye pepper for. Og hun vet ikke at hun blir fulgt med av noen. Hvem er det som følger med på hva hun gjør, og hvorfor?
Ingen intens eller nervepirrende krim, men likte skrivemåten veldig godt, tempoet og persongalleriet besto av både noen spennende og underlige karakterer. Likte også at Foster gikk egne veier og tar noen impulsive valg. Hun er ikke den som følger reglene hele tiden.
Det var nok denne og Flaggermusmusikk jeg ikke rakk å skrive anmeldelse om i april, og stresser heller ikke. Noen dager går ikke skrivingen av seg selv. Det varierer litt. Det blir når det blir.
Den siste boka jeg vil anbefale er Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom av Kim Fupz Aakeson, og Stian Hole. Det er en bok som beskriver en klovn på en annen måte. For noen er de skremmende, andre ganger morsomme. Det er individuelt. Denne boka er om en trist klovn som får sitt publikum til å reflektere på andre ting og andre mennesker enn dem selv, og sine egne omgivelser. Både historien og illustrasjonene er fine, og må innrømme at jeg liker illustrasjonene hakket mer, som er litt lekne og løfter opp historien litt. En fin og vemodig bok å få med seg, selv om jeg ikke var i målgruppa.
Hele anmeldelsen kan leses her!
Bøkene som ikke falt helt i smak, til tross for at jeg prøvde å like dem er: Naboparet av Shari Lapena, og Jente (16) meldt savnet av Emma Rowley.
Naboparet hørte jeg om for en del år siden, og er det bøker jeg hører mye om, venter jeg som regel en stund til jeg velger å lese dem eller ikke. Det gjorde jeg med denne. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor og hadde fremdeles lyst til å lese den, selv om jeg hadde mine tvil. Det er en psykologisk krim om Anne og Marco som har slitt litt etter at de fikk deres baby Cora. Grunnen er fødselsdepresjon og Anne har jevnlig gått i samtaleterapi. Marco jobber på spreng og holdt hemmelig for hans kone at i det siste har det gått litt dårlig med firmaet hans. En kveld blir de invitert i bursdagsselskap for voksne til paret ved siden av, som de deler en fellesvegg med. Barnevakten melder avbud i siste liten. De planlegger å ha med babycallen med seg i selskapet, og blir enige om å sjekke til Cora annenhver halvtime med tanke på at de ikke er langt unna. Men da de kommer hjem i halv to-tiden, frykter de de verste, da døra står på gløtt og Cora er borte. Vil de noen gang få henne tilbake, og saken blir kke bedre når etterforsker Rasbach har sine tvil om dem.
Godt utgangspunkt og konsept, men retningen blir fort saktegående og for åpenbar, og man kjenner at kjedsomheten melder seg underveis. Tror kanskje jeg har lest lignende bøker før, og tror kanskje jeg ville ha likt historien bedre hvis det ble brukt en annen type fortellerstemme, for dette ble både for enkelt og noe anstrengt. Det hjalp heller ikke med alle twistene og retningene mot slutten, fordi ingenting overrasker, og på det punktet er man allerede litt lei av både karakterene og historien. Jeg har lest en bok av henne tidligere og det er: A Stranger in the House, som jeg heller ikke ble særlig begeistret over.
Hele anmeldelsen av Naboparet kan leses her!
En annen skuffelse var Jente (16) meldt savnet av Emma Rowley. Ukjent bok og forfatter for min del, men synes det er spennende å prøve seg på ukjente bøker, også. Men denne ble også for lik en del andre bøker jeg har lest tidligere, og den ble for bløt istedet for spennende. Jeg er ikke glad i at psykologiske thrillere har blitt hjertevarme og bløte med åra. Sier ikke alle er det, men liker ikke den type thrillere noe særlig. Jeg liker intense og litt creepy thrillere, men de er så vanskelig å finne. Jeg har ikke helt sansen for bøker som prøver hardt å være rørende. Det er ikke helt min stil.
Den er om Sophie som blir kjørt til skolen av faren og blir ikke sett igjen. De antar at hun skal ligge over hos en venninne, men senere finner de igjen en lapp fra henne hjemme, og melder henne savnet. Foreldrene og politiet jobber på spreng for å finne ut hva som kan ha skjedd. Men tiden går og saken dabber av, og ting normaliseres. Bare Kate, moren til Sophie jobber med å finne henne. Mannen hennes har flyttet inn hos en annen. For å fylle de lange dagene og tomrommet, jobber hun for Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon som er for savnede/forsvunnede tenåringer som kanskje ikke vil eller kan snakke med familien sin direkte. En kveld hun jobber der alene, ringer det og hun hører en velkjent stemme. Men dekningen er dårlig og blir avbrutt. Var det Sophie og hvem vil tro henne når både politiet og hennes nærmeste har sine tvil om hennes funn, og leting etter Sophie generelt? Er det bare nok en ønsketenkning?
En bok jeg prøvde å like, men syntes at Kate tok for mye plass, og boka var veldig lik mange andre bøker jeg har lest innen samme sjanger. Det blir også for mye om følelser for min smak.
Hele anmeldelsen kan leses her!
Ved siden av disse bøkene, leste jeg jo selvfølgelig De dødes tjern av André Bjerke. Det har vært påsketradisjon siden ungdomsskolen, men siden jeg leser den hvert år, har jeg bestemt meg for å ikke ta den med i 100 bøker i året lutfordringen lenger, for det er på en måte ikke like gyldig som de andre bøkene. Men jeg leser den fremdeles for å understreke det.
April var ingen fantastisk lesemåned, men stødig og bra nok. Savner bøker som tar meg med storm. Det har jeg ikke opplevd siden jeg leste Pet Sematary av Stephen King, og det begynner å bli en god del år siden.
Ryggperspektiv av bøkene:
