Anmeldelser, boktrailere, månedens bokanbefalinger og andre diverse ting om...bøker.
Kajsa løftet børsa og siktet inn i et kratt som rørte på seg.
"Det er noe der inne," hvisket hun. "Herregud, tenk om det er bjørnen?" utbrøt Victor. Hun holdt børsa stødig mens hun ventet på det som plutselig kunne bykse frem. "Det er noe stort," sa hun lavt. Nå begynte hun å skjelve, så børsa dirret i hånden hennes. |
Av og til kjenner man oppskriften fra før ...| Men nå, her jeg sitter og ser ham, tenker jeg at det er feil, det som står i diktet. Han kommer til å regne denne reisen som noe, og det samme vil jeg. |
|
Er det mulig å holde ut med folk man ikke tåler?| Så visste de det likevel, tenkte Lucie. Sensasjonslysten som Elisabetta var, hadde hun nok gått rett til kjøkkenet til matmor Klara for å fortelle nyheten. Sannsynligheten var stor for at hun også hadde vært oppe på sovesalen og opplyst jentene om hva som hadde skjedd. |
Å være barn før i tiden var ingen dans på roser ...| Hun kastet et blikk over skulderen, som om noen iakttok henne, før hun gikk ned på kjøkkenet atter en gang. Der åpnet hun fryseren og rotet rundt til hun fant en boks med iskrem som hun tok med seg tilbake i sengen. Visste allerede før hun begynte å spise hva som ventet. Det var allerede for sent. Stikk i strid med alle fornuftige tanker, satte hun til livs isen, og ga seg ikke før boksen var helt tom. Magen verket av metthet, og hun kjente kvalmen som små brenninger i magen. |
Enkelte ting kan ikke fortrenges ...| Idet vi går av luftbanen og setter kursen mot rådhuset, tar mor og far meg i armen på hver sin side. Jeg er omgitt av deres kjærlighet, slik jeg alltid har vært. Det er bare oss tre i kveld. Broren min, Bram, kan ikke være med på matchbanketten, for han er ikke fylt sytten og er for ung. Den første man går på, er bestandig din egen. Jeg, derimot, kan få delta på Brams bankett fordi jeg er storesøsteren hans. Jeg smiler for meg selv og lurer på hvordan Brams match kommer til å bli. Om syv år får jeg vite det. Men i kveld er det min kveld. |
Foretrekker du å ta dine egne valg?
"Du kan ikke gjøre det mot Kallin. Du er gal!" skrek Kajsa.
"Kallin skal bort fra Finnskogen, om jeg så skal fjerne ham selv," sa Wilhelm kaldt. "Men du får et valg, Kajsa. Lar du meg få deg når jeg ønsker, lar jeg ham være. Hvis ikke ..." Han hevet et øyenbryn og satte blikket i henne. "Nå? Hva blir svaret ditt?"
|
Kajsa red av gårde med hjertet i halsen. Nå som hun var alene, ble hun engstelig over å tenke på hva hun hadde gjort. Hun hadde gitt seg hen til Kallin uten å være gift. Det var en stor synd. Men hun var jo kjær, og da hadde hun vel lov til å elske. Hadde hun ikke?
|
Musikken stilnet, og fortryllelsen ble brutt da Victor nærmest rev Kajsa ut av armene til Kallin.
"Du rører ikke min Kajsa," freste Victor og hyttet med neven i ansiktet på Kallin. Kallin rørte seg ikke. Han så rett inn i det hatske blikket til Victor. Det var tydelig at Kallin ikke lot seg skremme. |
| Ola lukket øynene. Hele tiden så han Amalie for seg. Så kom den gjennomtrengende redselen tilbake, og det stakk som kniver i brystet hans. Var hans kjære fremdeles i live? Usikkerheten var så vond at han trodde at han skulle miste forstanden. Hele tiden var hun i tankene og drømmene hans. |
| Det var ingen som hadde hørt henne skrike. I det samme flyttet Anjalan hånden og trakk henne inntil seg. Det gjorde så vondt i brystet at hun skrek til. Det flimret for øynene hennes. Brutalt rev han av henne kjolen. Amalie var fullstendig hjelpeløs i det harde grepet hennes. |
| Incidentally, the book Bill gave me was Peter Pan by J.M. Barrie. I know what you're thinking. The cartoon Peter Pan with the lost boys. The actual book is so much better than that. It's just about this boy who refuses to grow up, and when Wendy grows up, he feels ver betrayed. At least that's what I got out of it. I think Bill gave me the book to teach me a lesson of some kind. |
|
Amalie glippet med øynene. Det måtte være en drøm.
Farens stemme var så tydelig så nærme. Hun åpnet øynene
igjen.
Det var så livaktig, hun følte at faren var hos henne nå. Hun
så ham tydelig, der han løftet på håret og viste henne et merke som lignet et
hjerte.
|
|
I det samme kjente Amalie et kaldt gufs over ansiktet.
Så var han der igjen. Den kappekledde. Han svevde foran
henne med den sorte kappen. Som før kunne hun ikke se ansiktet hans på grunn av
hetten. Han strakte ut armene, og noe som minnet om en hånd rørte ved kinnet
hennes.
|
| Han gjorde store øyne. Var det huldra som satt der? Han kikket nærmere etter. Vesenet som satt foran ham, hadde svart hår og bar en kjole i en vakker grønnfarge. Han hadde hørt at huldra bar skogens farger. Kunne det være henne? Han myste mot henne og ble valen i bena. Hun var vakker. Usannsynlig vakker. De klare tonene som lød fra munnen hennes, trollband ham. |
| Amalie hørte at det raslet i buskene bak henne. Hun snudde hodet for å se. Buskene bevegde seg fort og svaiet rem og tilbake. Det måtte være noe stort, tenkte hun og hyppet på Svarta, som reagerte med en gang. Hun satte sjenklene i siden på hesten og galopperte oppover bakken, mens hun hele tiden følte at noen var etter henne. |
| Fru Vinge sprang videre helt til hun var ute av syne. Bak et tre stanset hun og kikket bort på kirkeplassen. Presten sto på trammen og skuet etter henne. Fru Vinge pustet lettet ut. Hun burde ha følt seg trygg i kirken, men det gjorde hun ikke. Hun var redd, og hun kunne ikke fordra det. |
| "Ja, jeg skal gå i kirken og gjøre som du sier. Vi får håpe det går oss vel," sa han med lav stemme. |
| ”Vi må forte oss bort herfra, Peter. Det er ondskap her. Denne skapningen vil oss ikke noe godt.” Amalie tok noen tak med staven og satte utfor en lang bakke. Peter løp etter henne, hun hørte pusten hans bak seg. ”Vi må skynde oss!” ropte hun igjen, men nå hørte hun ham ikke lenger. Da hun bremset med staven og så seg tilbake, var Peter borte! |
Ola trodde han skulle falle av hesten da Amalie
trykket seg inntil mannen og kysset kinnet hans.
Hva fanden var dette? Hadde Amalie funnet seg en annen?
Nei, det kunne han ikke tro! Han orket kke tenke tanken.
Hadde han likevel kommet for sent?
|
