Anmeldelser, boktrailere, månedens bokanbefalinger og andre diverse ting om...bøker.
| Hun har krummet hendene mot ruten og puster hardt på glasset. - Mamma! Han prøver å klatre opp på bordet, men da skubber hun ham ned, og hun gjør det med en så hard arm at han nesten faller bakover. - Nei! brøler hun. Han blir ikke lei seg, men sint. Det eneste han vil er å se hva hun ser. |
| Denne kulden i hjertet var forferdelig, av og til tenkte jeg at jeg ikke var menneskelig, at jeg var en Dracula som nærte meg av andre menneskers følelser, men selv ikke hadde noen. Forelskelsene mine, hva annet var de enn speil? Hva handlet de om, annet enn mine egne følelser? Men det jeg følte for Tonje, var ekte, og siden en ekte følelse var mer dyrebar for meg enn noe annet, måtte jeg satse alt på det. Men jeg savnet henne ikke. |
Hvor lenge holder et menneske ut for å oppnå drømmen?| Jeg skulle faen ta meg vise ham. Jeg skulle faen ta meg vise hele jævla forpulte verden hvem jeg var og hva jeg var laget av. Jeg skulle knuse hver jævla en. Jeg skulle gjøre alle stumme. Det skulle jeg. Det skulle jeg. Det skulle jeg faen ta meg gjøre. Jeg skulle bli så stor at ingen kunne nå meg. Ingen. Ingen. Aldri. Ikke noen faens gang. Jeg skulle faen ta meg bli den største av alle. De jævla idiotene, altså. Jeg skulle faen ta meg knuse hver jævla en av dem. Jeg måtte bli stor. Jeg måtte. Hvis ikke kunne jeg like godt ta livet av meg. |
Men med Linda var det som om jeg ble slynget tilbake igjen, til den tiden da følelsene mine svingte fra den største glede til det største raseri til den bunnløse desperasjon og fortvilelse, den tiden da jeg levde i en slags serie av alyavgjørende øyeblikk og intensiteten var så høyt at livet noen ganger nesten føltes ulevelig, og det ingenting annet var som kunne gi fred, enn bøker med sine andre steder, tider og mennesker, hvor jeg var ingen og ingen var meg.
Det var da jeg var liten, og ikke hadde noe valg. Nå var jeg trettifem år gammel, og jeg ville ha så få forstyrrelser og så lite sjelelig uro som mulig, burde jeg vel få det, eller klare å skaffe meg det? Så ikke allurat slik ut. |
At jeg ikke innså det før, kom av det håp som hele tiden fantes i meg, alle de latterlige drømmer en tyveåring kan bære på, om kvinner og kjærlighet, om venner og glede, om hemmelig begavelse og plutselig gjennombrudd. Men da jeg var fireogtyve, så jeg det som det var. Og det var okey, det, jeg hadde mine små gleder, jeg også, det var ikke det, og jeg kunne utholde hva det skulle være om ensomhet og fornedrelse, det fantes ingen bunn i meg, bare kom med det, dager, kunne jeg tenke, jeg tar i mot, jeg er en brønn, jeg er det mislykkedes, det elendiges, det stakkarsliges, det ynkeliges, det pinliges, det gledesløses og det forsmedeliges brønn. Kom med det! Piss ned i meg! Drit også, hvis dere vil! Jeg tar i mot! Jeg holder ut! Jeg er selve utholdelsen!
|
