28. januar 2014

Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård - stemmekraften svikter fremdeles ikke

Denne kulden i hjertet var forferdelig, av og til tenkte jeg at jeg ikke var menneskelig, at jeg var en Dracula som nærte meg av andre menneskers følelser, men selv ikke hadde noen. Forelskelsene mine, hva annet var de enn speil? Hva handlet de om, annet enn mine egne følelser?
     Men det jeg følte for Tonje, var ekte, og siden en ekte følelse var mer dyrebar for meg enn noe annet, måtte jeg satse alt på det.
     Men jeg savnet henne ikke.
Hvor lenge holder et menneske ut for å oppnå drømmen?

I hver bok i Min kamp - serien hopper Karl Ove Knausgård mye mellom fortid og nåtid, men han gjør det på en oversiktelig og grei måte. Det oppleves ikke som rotete. I bok fem av Min kamp - serien skriver han om da han flyttet til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet. Han er fast bestemt på å bli forfatter og han skriver som besatt på fritiden. Men Skrivekunstakademiet blir dessverre ikke som han har tenkt seg. Han opplever mye motgang og er ikke helt fornøyd med tilværelsen, men han holder ut, og bestemmer seg til slutt å bli student i samme by og studere litteraturvitenskap. Han studerer mens han prøver å skrive egne tekster ved siden av. Drømmen hans er å bli antatt av et eller annet forlag, men han blir stadig avvist. Han får bare skuffende brev tilbake, men likevel forsøker han å skrive og ta det på alvor samtidig som de få vennene rundt ham blir antatt og skal gi ut en eller annen bok. Men han prøver så godt han kan å ikke bli sjalu.

Siden han ikke har så mange venner, er det betryggende at storebroren hans, Yngve bor i samme by og de har et kameratslig forhold. Stiller opp for hverandre. De drikker sammen med hans venner ofte om kveldene, prøver å starte et band og Karl Ove opplever at han blir veldig annerledes når han drikker. Han blir mer utadvent, røffere og kanskje en smule uforutsigbar og har en tendens til å våkne opp neste dag med skikkelig fylleangst. I denne boka følger vi ham som student, hans oppturer og nedturer i kjærlighetslivet, hans evige kraft om å bli forfatter og et innblikk i hans første ekteskap. Dette er bare noen av stikkordene.

Etter så mange bøker i en serie er det lett å kjede seg eller miste gnisten, men det gjør ikke disse Min kamp bøkene. I alle fall ikke i mine øyne. Jeg er bare vemodig og trist over tanken på at det er kun en bok igjen av serien, så det er ikke helt over ennå, heldgivis, for jeg liker Knausgårds tankegang og ikke minst, ærlige skrivemåte. Han beskriver sine oppturer og nedturer på en menneskelig og levende måte og er veldig direkte. Han skjuler ikke noe. Han har en stemme i skrivingen som fascinerer meg. Den er så muntlig og utilgjort.

Til tross for at jeg nektet å lese disse bøkene da de først kom ut på grunn av at de fikk så mye mediaoppmerksomhet (ble så lei av å høre om disse bøkene hele tiden), og trodde dette var bare tørt gubbelitteratur, er jeg glad for at jeg lot nysgjerrigheten overvinne ellers har jeg gått glipp av fantastisk og ikke minst, litt sært litteratur. Ja, disse bøkene er kanskje sære, men hva gjør vel det? Så jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese denne serien for jeg har blitt hekta. Vemodig å tenke på at det bare er en bok igjen i serien, men får trøste meg med at bokserien ikke er helt over ennå. Og det er også godt å vite at den siste boka i serien, er den tykkeste av dem alle på 1120 sider (pocketversjonen i hvert fall), så heldigvis blir det mye lesestoff på meg i den neste boka og som er den siste.

Min kamp 5 holder fortsatt koken i denne bokserien og Knausgård holder fast på denne leseren ennå. Det er godt å lese om motgang på en ærlig og direkte måte og hvordan hovedpersonen takler det. Og hvordan han prøver å se det positive i det uansett hvor mørkt ting ser ut, og samtidig jobbe/holde ut for noe denne personen brenner for. Fascinerende lesing!
Bakpå:

Femte bind av den selvbiografiske romanen Min kamp er skrevet med voldsom kraft og oppriktighet. Karl Ove flytter til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet. Det blir en gedigen skuffelse; han vil så mye, skjønner så lite, og får ingenting til. Med et tilsynelatende grunnløst pågangsmot fortsetter han likevel å skrive og lese. Flere av de han kjenner, blir antatt og debuterer som forfattere, og han begynner å tenke at han selv i beste fall kan bli en habil litteraturskribent, men ikke kunstner. Gradvis endrer skrivingen seg. Forholdet til verden rundt ham endrer seg også. Slik blir dette en roman om nye, sterke vennskap, og et alvorlig, omskakende kjærlighetsforhold, inntil romanen igjen når frem til det eksistensielle omdreiningspunktet som kanskje er den avgjørende impulsen for romanserien: faren dør, Karl Ove debuterer som forfatter og alt bryter sammen.
Originaltittel: Min kamp 5
Forfatter(e): Karl Ove Knausgård
Sjanger: prosa, selvbiografi, roman 
Målgruppe: Voksen
Antall sider:
608
Forlag: Forlaget Oktober

Utgitt: 2010
Min utgave:
2011 (Pocket) 
Lest: 09.01. - 26.01. 2014
Kilde:
Lånt
Plot:
5 (Mye av det samme, men Knausgård skriver så engasjerende og skriver om fortid og nåtid på en elegang og oversiktelig måte. Man vil også hele tiden lese videre for å se hva som skjer).
Tittel:
5 (Digger disse Min kamp titlene).
Omslag:
3 (Ganskje kjedelig i grunn. Syns original omslagene er finere og mer fascinerende å se på).
Baksidetekst:
5 (Vil jo bare vite mer hva som foregår i disse Min kamp bøkene).
Skrivemåte:
6 (Denne karen kan jo å skrive og det er ufattelig å tenke på at han prøvde flere ganger på å bli antatt av et forlag, men heldigvis fikk han gjennombrudd. Ellers har jeg gåttt glipp av fantastisk sær litteratur).
Favorittkarakter:
Karl Ove, selvsagt. Jeg liker både hans sterke og svake sider. Han er jo bare dønn ærlig.
Slutten:
5 (Det kan jo ikke slutte nå, men heldgivis er det en bok til i serien).
Høydepunkt:
Karl Oves fotografiske minne og hans observasjonsevner er fremdeles fascinerende å lese om. Han legger merke til den minste ting, virker det som.
Lavpunkt:
Litt mange gjentagelser angående drikking og fylleangst, men tåler da det. Noen gjentagelser må man jo regne med i fleste bøker.
Terningkast:
5
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2014


6 kommentarer:

  1. Nei, du klarer ikke friste meg :-) (Hadde det ikke vært for at jeg hadde bestemt meg på forhånd så hadde det kanskje vært anderledes) :-D Jeg bestemte meg bare for at jeg ikke orket å lese disse bøkene :-)
    Ønsker deg en fin dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det gjorde jeg også på forhånd. Aldri i verden jeg skulle lese disse bøkene for var sikker på at dette ikke var noe for meg og at det helt sikkert var oppskrytt, men jeg er glad for at nysgjerrigheten overmannet meg:) Og at jeg ble positivt overrasket i tillegg, noe som skjer veldig sjelden. Så jeg er glad jeg gikk i mot meg selv og ga disse bøkene en sjanse:)

      Hver sine avgjørelser, vet du:)

      Ha en fin dag du også!:)

      Slett
  2. Som Astrid Terese hadde jeg også bestemt meg for å unngå alt som kom fra Knausgård, men blant andre så har du fristet meg til å lese disse bøkene. Det eneste som gjenstår er å rydde tid til det :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Som sagt vegret jeg også for å lese Knausgård og hadde bestemt meg for ikke å lese hans bøker jeg også fordi jeg var så lei av æ høre om dem hele tiden og overalt. Men nysgjerrigheten ga seg ikke og det hjalp også å ta fatt på dem da de ikke ble "snakket" om lengre. Og jeg er glad jeg gikk mot meg selv for en gangs skyld for da hadde jeg gått glipp av en interessant bokserie. Så denne gangen er jeg i hvert fall glad for at jeg ombestemte meg og leste disse bøkene likevel. Men jeg skal jo på ingen måte prakke disse bøkene på noen. Men artig å høre andres mening om bøker man har lest, selv om man er enige eller ikke:)

      Slett
    2. Ja, det er en god idé å lese dem nå som snakket om bøkene har lagt seg. En ser kanskje med litt andre øyne på teksten. Enig i at det er artig å høre andres mening enten man er enig eller uenig :)

      Slett
    3. Jepp, sånn sett funket det for meg altså. Ble mer nysgjerrig på bøkene etter at stormen hadde lagt seg. Jeg er litt snedig sådan:)

      Slett