| Hvorfor var det nettopp dette livet som ble tildelt meg? Kunne jeg ikke ha blitt født i en valig familie og fått et normalt liv? Hvorfor må jeg kjempe og kjempe, og alltid føle at jeg er alene i verden? Hvorfor kan ikke jeg også få ha en familie? Livet er ikke rettferdig, og det har jeg måttet lære meg til å leve med. |
En evig kamp om rettferdighet.Forfatter, Anne-Britt Harsem, skriver på vegne av hovedpersonen, Eline, som er eldstedatteren fra den fæle og rystende Alvdal-saken. Hovedpersonen Eline kommer opprinngelig fra Gjerdrum hvor hun opplevde et rent helvete. Hun ble misbrukt og mishandlet av sin egen mor og stefar. De var voldelige mot henne og behandlet henne verre enn et dyr. De hadde så og si ingen kjærlighet til henne. Bortsett fra å vise det for samfunnet. Moren hennes var opptatt av fasade, og holdt en normal familiefasade for andre som ikke tilhørte familien, og ellers var hun og stefaren både falsk og veldig manipulerende. Eline hadde også småsøsken som fikk gjennomgå, men opplevde at de likevel fikk mer "respekt" og "kjærlighet" enn det eldstedatteren, Eline selv gjorde. Eline fikk blandt annet ikke lov til å spise middag sammen med resten av familien. Dette var bare en av mange forskjellsbehandlingene og mishandling av mange hun fikk gjennomgå. Da moren og stefaren skulle flytte fra Gjerdrum til Alvdal, ville de ikke ha med Eline, bare småsøskene hennes. Eline ble rett og slett dumpet av familien og overlatt til noen andre. Mer om det kan man lese i den forrige boka: Mammas svik.
Det er ingen tvil om at hovedpersonen Eline, har hatt et tøft og vanskelig liv. Et liv som jeg og mange andre har vanskelig for å forestille oss. Hennes kamp mot barnevernet, de trodde mer på moren og stefaren da Eline selv var barn, og ble aldri trodd på da hun fortalte hva som hendte hjemme. Hun havnet i det ene fosterhjemmet etter det andre, og havnet også i et ungdomshjem. Hun har oppholdt seg i vanskelige miljø hvor hun havnet sammen med feil folk, eksperimenterte med rus og gjorde alt hun kunne for å glemme den evige smerten om at hun ble sparket ut av sin egen familie. En mor som ikke vil ha henne.
I oppfølgeren; Brev til min datter, skriver også Anne - Britt Harsem på vegne av Eline. Eline er nå en voksen person og er selv en mamma til en jente. Hun ønsker å gi datteren sin en god og trygg oppvekst som hun selv aldri fikk. Men livet som voksen er heller ingen dans på roser. Hun har ingen utdannelse, dårlig økonomi og sammen flytter de fra sted til sted. Forskjellige personer kommer og går i livene deres, og det ser ut til at Eline aldri blir kvitt barnevernet. Hun har hatt barnevernet i nakken helt siden sin egen barndom da de ikke trodde på henne, og etter at saken om hva moren og stefaren hennes gjorde mot henne ble landskjent og trodd på, hadde det ikke noe å si hvilken kommune Eline flyttet til. Selv livet som voksen, fikk hun fremdeles barnevernet i nakken fordi barnevernet trodde hun ikke var egnet til å være mor på bakgrunn av den fæle barndommen hun har hatt og de er redde for at Eline skal bli som sin egen mor, noe som ikke er sant. Og for Eline som gjorde alt hun kunne for å gi datteren sin gode røtter, en god oppvekst og trygghet, fant ikke barnevernet og andre folk annet enn feil og Eline må i det ene møtet etter det andre. Og hun følte hun ikke strakk til uansett hvor mye hun anstrengte seg. Samtidig hadde hun rettssaken til moren og stefaren hun skulle være vitne mot og konsentrere seg om også. Så livet var ingen dans på roser.
Alt opp i dette fikk Eline vite at hun ikke var god nok til å beholde datteren og oppdra henne på egen hånd. Hun ble nødt til å gi fra seg Tuva til en fosterfamilie. Hun hadde ikke annet valg selv om det hun aller mest hadde lyst til, var å beholde datteren. Men hun tapte kampen og forteller det i en bok som et brevformat og håper at datteren hennes vil lese det en dag og skjønne situasjonen bedre når hun selv blir voksen.
Litt langt og komplisert forklart dette, men har prøvd å foklare denne boka etter min beste evne. Som sagt er dette oppfølgeren til Mammas svik og begge bøkene er like vonde å lese på hver sin måte. Og denne Eline må man jo bare beundre med tanke på hvor mye motgang hun har gått gjennom så og si hele livet, og likevel gjøre alt i sin makt uansett hva som kreves. Hun er uten tvil et menneske med bein i nesa. Og det må man virkelig respektere henne for.
Likevel, er nok ikke dette en bok jeg ville ha valgt vanligvis hvis jeg skulle velge meg en bok i en bokhandel, men som sagt, jeg liker å utvide horisonten som leser og lese mye variert, ikke bare fra samme sjanger. Uansett er ikke dette akkurat en bok for denne leseren siden denne leseren ikke liker barn. Det er stygt å si det, men det er sant, så derfor var det ikke bestandig like lett å engasjerende, sette meg virkelig inn i boka. Uansett er og det var en lærerik bok å lese og prøve å skjønne at ikke alle har og får en god oppvekst, selv her i Norge, og vi må ikke glemme at vonde og ondskapsfulle ting kan skje overalt og med hvem som helst. Denne boka gir oss et pekepinn på det.
| Bakpå: Jeg kommer aldri til å glemme usikkerheten din den dagen vi skiltes. Du visste ikke om du skulle klemme meg, være lei og dra i håret mitt eller bare holde rundt meg. En ny, sterk beretning fra hovedpersonen bak MAMMAS SVIK - landets mest omtalte bok i begynnelsen av 2013 - boken som åpnet alles øyne, og som virkelig satte fokus på overgrep mot barn. Hvordan opplevde Eline rettssaken mot sin egen mor og stefar, der hun selv fikk medhold på alle punkter? Boken beskriver hvordan livet hennes har artet seg i ettertid, og hvordan samfunnet, og ikke minst Gjerdrum kommune har forsøkt å rette opp skaden. Har elpeapparatet sørget for å hjelpe henne videre i livet? Har samfunnet lært noe av det som har skjedd? "Jeg så inn i de vakre øynene dine. Øyne med kjennetegnene jeg kjenner så godt, to svarte prikker i det venstre og ett i det høyre. Jeg kjenner ingen andre som har slike øyne som du. Blikket ditt festet seg inn i hodet mitt, slik at jeg skulle huske det og minnes det i dagene jeg visste kom fremover. Endeløse dager som ville være fylt med savn og lengel." I "Brev til min datter" får man følge den i dag 27 år gamle datteren i Alvdal/Gjerdrum saken, hennes forhold til sin egen datter og behandlingen de har blitt møt med his barnevernet og andre offentlige instanser. Boken setter søkelys på barnevernets behandling med dokumenterte eksempler, med et bedre barnevern og en tryggere saksbehandling som målsetning. Les om Elines liv før og etter Gjerdrum - saken! |
Forfatter(e): Anne - Britt Harsem
Sjanger: biografi, brev, dokumentar
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 183
Forlag: Nova Forlag
Utgitt: 2013
Min utgave: 2013 (Innbundet)
Lest: 23.01. - 26.01. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 4 (Sterkt lesestoff, men siden jeg ikke er så glad i barn er jeg ikke så engasjert og interessert i å lese om fødsel, og om barn generelt, men beundrer jentas mor som skriver åpent og ærlig om hennes kamp om å gi jenta en god oppvekst).
Tittel: 4 (Personlig og passer godt til både innholdet og budskapet).
Omslag: 3 (Litt typisk motiv når temaet er om barn og familieforhold).
Baksidetekst: 3 (Ikke en bok for meg med tanke på at jeg er ikke glad i barn, så dette er normalt ikke en bok jeg ville ha valgt selv, men jeg er en åpen leser og liker å utvide horisonten og lese det meste. Ikke lese fra samma sjanger selv om mørk litteratur (altså grøssere, psykologiske thrillere) er min favoritt).
Skrivemåte: 3 (Rett frem og ganske enkel skrivemåte. Oversiktelig og greit).
Favorittkarakter: Jentas mor. Beundrer hennes pågangsmot og at hun aldri gir opp til tross for hvor mye motgang hun får.
Slutten: 3 (Hjerterått og tankevekkende. Som forventet).
Høydepunkt: Åpent og ærlig innblikk i et vanskelig liv.
Lavpunkt: Skulle ønske at det var Eline selv som skrev selv om jeg skjønner det er for tungt å skrive om noe slikt.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar