“Gå til ham,” sa stemmen,
Hun hørte det som en hvisken.
Lettelsen skjøt opp i Amalie.
Ola ønsket at hun skulle være lykkelig.
Originaltittel: En ny vår
Forfatter: Jorunn Johansen
Sjanger: romanserie, overtro, kjærlighet
Antall sider: 253
Utgitt: 2010
Lesetid: 4 dager
Bakpå: Amalie er barntung med Mitti, og i et forrykende uvær rir hun til torpet for å lete etter ham. Senere mottar hun et brev fra Victoria, der venninnen trygler om hjelp. Er Victoria virkelig i livsfare, eller fantaserer hun bare? Amalie må ta flere viktige beslutninger, men aller først oppsøker hun Olas grav.
Oppsummering: Det er svært så dramatisk på Tangen gård for tiden. Det ser ut som om Amalie og hennes nærmeste stadig befinner seg i fare. Willy, Svarteboka, kulpen ved fossen er bare noen av ingrediensen. Amalie får sterk mistanke om at alt det vonde i livet hennes er Svarteboka sin skyld. Hun, Tron og Kalle fant den i en koie og åpnet den for en stund tilbake. Hun frykter at det nå er en forbannelse over alle tre. Vil hun klare å oppheve denne forbannelsen eller er denne forbannelsen noe hun bare innbiller seg?
Ettertanke: Tenk at det er ett år siden Fossefall ble publisert! Tiden går jammen meg fort likevel. Takket være et eller annet ukeblad (husker ikke hvilket, som min mor bruker å kjøpe), så var den første boka i Fossefall med som prøvesmaking på en ny bokserie. Hadde det ikke vært for den svartkledde mannen på bokcoveret, hadde jeg neppe lest boka, for jeg hadde aldri tidligere lest slike romanserier. Hadde alltid trodd at det var bøker for husmødre som leste slike (sier jeg som ser Days of our lives de dagene jeg ikke har forelesninger …) Men takket være den mørke kappekledde mannen på forsiden av boka, så ble jeg nysgjerrig og ga boka en sjanse. Noe som jeg er glad for den dag i dag. At denne bokserien har med overnaturlige elementer er også et stort pluss. Syns det er så fascinerende. Så romanserier er for alle. Til og med meg. Synd jeg ikke har funnet det ut før nå, men bedre sent enn aldri …
Jeg liker tempoet i Fossefall-bøkene. Det blir bare bedre og bedre. Avslutningene gjør meg mer nyssgjerrig hver gang. Derfor er jeg glad for at jeg drøyer litt med de bøkene slik at det ikke blir så lenge til neste gang. Hater å vente. Jeg er også glad for at de mystiske tingene i skogen endelig dukker opp igjen, for det har jeg savnet stort.
Selv om det er mye som skjer rundt Amalie for tiden, så liker jeg det som skjer. Vi får vite mer om skogens hemmeligheter, og vi blir bedre kjent med hennes gode venninne Victoria som befinner seg i en vanskelig og dramatisk situasjon. Vil den kaotiske hverdagen til Amalie noen gang ordne seg? Hun opplever mye drama for tiden. Er det virkelig Svarteboka sin skyld for alt rotet? Mange spørsmål mangler svar og det gjør meg bare enda mer nysgjerrig!
Høydepunkt: Bokcoveret er kjempevakkert. Avslutningen er dramatisk (slik som jeg liker det og endelig er kulpen og svarteboka nevnt igjen. Noe som jeg har savnet. Jeg likte den dystre stemningen angående alt som har skjedd i skogen svært godt og jeg håper vi får vite enda mer om det onde.
Lavpunkt: Gleden skjøt opp i henne blir nevnt litt for mange ganger. Positivt det altså, men noen andre setninger angående glede hadde vært fint å bruke i stedet, for å få litt variasjon.
Terningkast: 5
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar