Den lange, hvite skyens land av Sarah Lark - mye mas og lite handling

Helen sendte avgårde svarbrevet allerede neste morgen, og enda hun så klart visste bedre, begynte hun få dager senere å få hjertebank hver gang hun så postbudet utenfor huset.

Ville du ha hatt mot til å forlate alt du har for å møte noen i et annet land?

Året er 1852. Etter å ha sett en tilfeldig annonse og etter litt brevveksling, får Helen varme følelser for en mann hun aldri før har møtt. Hun drømmer om ham og vil så gjerne møte ham, men det er bare et problem: Hun bor i England og han i New Zealand. Å få møte ham kan hun vel bare drømme om. Hun er bare en guvernante for en familie og ingen vil vel ha henne som kone? Men ved en tilfeldighet får hun ønsket sitt oppfylt om å dra til New Zealand. Hun skal frakte noen ungpiker fra et barnehjem dit, og når hun da reiser så langt, så nære der han bor, kan hun virkelig få sjansen til å møte den ukjente drømmemannen også? Og er mannen like romantisk og sann som i brevene hun har fått av ham, eller vil hun bli skuffet? Det er med andre ord en stor sjanse å ta.

Mange har rost denne boka opp i skyene, (både bokbloggere og folk på bokelskere.no), men jeg er redd jeg ikke er en av dem. Jeg skjønner godt hvorfor mange har falt pladask for denne. Boka er jo skjønn, søt, vakker og alt det der, men for meg ble den dessverre altfor damete og den beveger seg altfor mye mot feelgood sjangeren, som jeg ikke er noen fan av. Jeg ville lese denne fordi den virket litt interessant og selv om jeg foretrekker grøssere, krim/thrillere, så vil jeg jo utvide horisonten som leser, og jeg leser det meste. Det har jeg i alle fall blitt mer vågal til de siste årene. Men fant fort ut at Den lange, hvite skyens land ikke var min type bok.

For det første var språket altfor damete. Det ble veldig mye drama, hysteri og etter hvert ble alt dette, selve handlingen altfor gjentakende og monotont for denne leseren. Det føltes ut som om det samme skjedde om og om igjen, bare med forskjellige personer og det meste ble altfor forutsigbart, på grensen til kjedsomhet. Selv om denne boka er en murstein på 718 sider, var den ikke tung å komme seg gjennom til tross for størrelsen. For det første har jeg lest mange tykke bøker før og for det andre så var språket meget lettlest. Det eneste som dempet lesingen og som jeg slet med var at handlingen var altfor langsom til å være en så stor bok. Mange av karakterene likte jeg og var spennende å lese om, men selve handlingen ble for kjedelig. Jeg likte å lese om gårdsdriften og saueullsalget til disse gårdseierne, men alle intrigene, sjalusi og alt maset var ikke like interessant å lese om. I hvert fall ikke for min del. Så det meste av boka føltes ut som tvangslesing og på en måte var jeg lettet da boka var ferdig. Det er vel helst ikke sånn man skal føle det etter å ha lest en bok. Så dessverre ble jeg ikke en av leserne som ble begeistret over denne boka. Grei å lese, men ikke noe mer enn det.

Den lange, hvite skyens land var en grei bok å lese. Spennende å lese om hvordan det var før i tiden i et helt annet land, om menneskene, vite mer om personlighetene deres, lett å se dem for seg og interessant å lese om hvordan de drev gårdene sine. Men ellers besto boka for mye av gjentakelser og lite hendelser. Av og til føltes det ut som om boka ikke førte til noe sted og sidene ble vendt langsommere enn det jeg foretrekker. Helt grei bok, men jeg ble dessverre ikke begeistret.

Bakpå: En fargesprakende familiesaga fra New Zealand London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren Gwyneria Silkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales. På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnene og blir venner, til tross for klasseforskjellen. Tilværelsen – og ektemennene – på New Zealand viser seg for å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på. En fengslende historie om kjærlighet, og hat, tillit og fiendskap, og to familier som er uløselig knyttet sammen.

Original tittel: Im Land der weissen Wolke
Norsk tittel: Den lange, hvite skyens land
Forfatter(e): Sarah Lark
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 718
Forlag: usikker ...
Norsk Forlag: Bazar
Utgitt: 2007 
Min utgave: 2014 (pocket)
Lest: 11.06. - 22. 06. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 3 (Mange gjentagelser og lite handling generelt).
Tittel: 5 (Vakkert, nesten litt poetisk).
Omslag: 5 (Pent. Jeg får på en måte lyst til å gå inn i bildet).
Baksidetekst: 4 (Usikker på om det er noe for meg, men blir litt interessert likevel).
Persongalleri: 5 (Mange spennende karakterer).
Skrivemåte: 3 (Altfor damete).
Favorittkarakter: Mange sterke karakterer, men ingen ble favoritt for meg.
Slutten: 3 (Forutsigbart og ikke noe å fordøye etterpå).
Høydepunkt: Sterke og fascinerende karakterer.
Lavpunkt: Lite handling, mye gjentagelser og for meg ble boka litt for kjedelig med all den forutsigbarheten).
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014

---