Da Chotas skjebne var beseglet, påtok Jahan seg oppgaven med å gjøre ham klar til den lange reisen. Han ga ham legende urter å spise som skulle hjelpe på fordøyelsen, vasket, oljet og parfyrmerte huden hans, rengjorde føttene, klippet neglene - mens han hele tiden visste at det ikke var han som skulle følge Chota da tiden kom for å gå om bord. En mahout, fem år eldre og visstnok erfaren, var blitt utnevnt til oppgaven. En kortvokst ungdom med spiss hake og tettsittende øyne. Han het Gurab - et navn gutten aldri skulle glemme. Man glemmer ikke navnet på sine fiender.
Spesielt vennskapsbånd mellom gutt og elefant
Handlingen er fra 1500 - og 1600 - tallet. Tolvåringen Jahan har et sterkt vennskapsbånd med elefanten, Chota. Jahan hjalp Chota med å komme til verden og elefanten er helt hvit. Jahan gjør alt han kan for å holde den i live og ta vare på den. Etter hvert blir den hvite elefanten Chota (som betyr liten) og Jahan svært lojale mot hverandre, og Jahan ser på seg selv som en slags elefanttemmer. Jahan får vite at sultanen ønsker seg elefanten i gave, noe som ryster ham. Han vil ikke gi fra seg vennen sin, men de hjemme hører ikke på ham og vil oppfylle sultanens ønske. Det fører til at Jahan blir blindpassasjer på båten elefanten skal fraktes med for å sørge for at hans elefantvenn vil være i god behold. Det viser seg at ikke alt går som planlagt. Planen var å reise hjem igjen, men i stedet blir han værende i Istanbul som elefanttemmer, og han blir tatt vare på av den kjente arkitekten Sinan. Vi blir vitne for Jahan som unggutt til han blir en gammel mann. Dette er en slags reise gjennom hans liv, hendelser, arkitekturens betydning, forskjell på menneskenes status, rettferdighet og urettferdighet.
Dette kan virke som en tung bok i begynnelsen. For oss som er vant til tykke bøker, er det nok ikke så skremmende, men for de som ikke er det blir det nok en prøvelse. For meg var det litt tungt i starten å komme inn i handlingen og komme inn i flyten før det etter hvert løsnet seg. Det er en stor forskjell å lese historiske romaner i forhold til andre sjangere, for historiske romaner er mer detaljrik når det gjelder tid, sted og miljøskildringer. Men etter hvert som man leste, så løsnet det seg og man opplever ikke innholdet like tungt som i starten. Man blir mer orientert om alt underveis. Det beste med hele handlingen er Jahans forhold til elefanten. Selv om Jahan kommer fra et vanskelig hjem, beviser han at han har mye empati og sympati i seg. Han viser omsorg for andre, spesielt for elefanten. Det er heller ingen hemmelighet at elefanter er lojale og kloke dyr.
Store klasseforskjeller
Man blir godt kjent med Istanbuls vakre, men også mørke sider. Etter at man har ferdiglest Arkitektens læregutt blir man nysgjerrig på Istanbuls arkitektur og de som sto bak det. Til tross for at dette er en historisk roman, er ikke alt virkelighetsrelatert. Noen kjente arkitekter blir nevnt, men Jahan og elefanten er selvfølgelig fiksjon. Men romanen viser også hvor mye makt sultanen og hans familie hadde. Det er ikke noen man burde komme i klammeri med. Nåde den som sa i mot ham eller brøt lover. Man finner fort ut hvem som var "verdt" noe i datidens samfunn og ikke.
Elif Shafak har en veldig poetisk skrivemåte uten å bli for jålete eller pompøst. Hun gjør det med stil istedet for overdrivelse. Det gjør innholdet vakkert i og med at innholdet også har sine mørke aspekter. Vi blir også godt kjent med karakterene, både på godt og vondt, og av og til føles det som man selv befinner seg i handlingen. Det er ingen tvil at hun vet hva hun skriver om og vet mye om Istanbul.
Det er mye man kan si om Arkitektens læregutt. Det er en realistisk bok som har sin sjarm og man blir godt kjent med Istanbul rundt 1500 - og 1600 - tallet. Som sagt, ikke forvent at dette er en bok med mye fart og spenning eller heseblesende. Det er ikke en slik type bok. Det er en stillestående og nøktern historie . Har ikke noe i mot stillegående bøker, de har jeg lest mange av, men i enkelte partier kunne jeg ha tenkt meg litt mer driv for boka kan oppleves noe monotont.
Bakpå:
"Et kjærlighetsbrev
til Istanbuls storbyskjønnhet."
THE NEW YORK TIMES BOOK REVIEW
"Dette er Shafaks mest ambisiøse roman
så langt, og det er hennes beste."
The Independent
Arkitektens læregutt er en storslagetn fortelling fra 1500 - og 1600 tallets Istanbul, hjertet i det veldige osmanske riket. Tolv år gamle Jahan kommer til byen som elefanttemmer og faller for sultanens skjønne datter. I palasset blir han tatt under vingene til sjefarkitekten Sinan og får være med på byggingen av noen av verdens mest fantastiske bygninger. Men farlige understrømmer truer hoffet og imperiet, og mektige krefter motarbeider arkitekten og hans læregutt.
Den tyrkiske forfatteren Elif Shafak har skrevet en vakker og uforglemmelig fortelling om kjærlighet og vennskap, om rå maktutøvelse og om vilkårene for menneskelig og kunstnerisk frihet. Romanen bygger på historiske hendelser, og er ikke minst en kjærlighetserklæring til sagnomsuste Istanbul, som i over to tusen år har vært den viktigste møteplassen mellom Europa i vest og Asia i øst.
Originaltittel: Ustam ve Ben
Norsk tittel: Arkitektens læregutt
Forfatter(e): Elif Shafak
Sjanger: historisk roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 504
Forlag: Viking
Norsk forlag: Font
Utgitt: 2014
Min utgave: 2016 (Innbundet)
Lest: 30.04. - 19.05. 2016
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 4 (Vakkert og poetisk, men savnet mer drivkraft).
Tittel: 4 (Passer godt til innholdet, men vekker ingen oppsikt og nysgjerrigheten er ikke altfor stor).
Omslag: 5 (Nydelige farger, fin fargekombinasjon og man fremhever både det realistiske og eventyrlige sidene av plottet).
Baksidetekst: 4 (Usikker på om det er min type bok. Har ikke lest altfor mange historiske romaner. Har lest noen, men burde lese flere og denne ga mersmak. Baksiden i seg selv er helt grei og enkelt fortalt uten å avsløre noe. Noen baksidetekster har lett for å si altfor mye).
Skrivemåte: 5 (Poetisk uten å overdrive og beskriver troverdige karakterer med dybde).
Favorittkarakter: Jahan. Det er han man blir best kjent med og får en slags sympati for. Han er også en skøyer som får alle til å tro på alt det han forteller.
Slutten: 3 (Ikke spesielt tankevekkende og heller ikke noe som gir inntrykk).
Høydepunkt: Starten er litt seig, men det blir fengslende etter hvert til tross for at spenningen ikke er til å ta og føle på. Dette er en fin karakterbasert historie og man blir bare mer og mer nysgjerrig på Istanbul. Likte også spesielt godt vennskapet til Jahan og elefanten.
Lavpunkt: En smule lei av at nesten alle bøker fra alle sjangere skal omhandle kjærlighet, har ikke noe i mot det, men det blir noe oppbrukt. Savnet også som sagt mer driv i enkelte partier.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Har lest litt om denne boken, men ikke fått til å lese den enda :)
SvarSlettHyggelig å se deg igjen her. Lenge siden sist:)
SlettHadde hatt den stående en god stund og tenkte det var på tide å lese den. Bedre sent enn aldri og likt eden bedre enn jeg trodde jeg ville gjøre:)