Uroen skjelver i Henrik. Hva om noe går galt for Lotte? Bare tanken får ham til å føle seg dårlig.
Han burde være der.
Vil være der.
Men -
Men firmaet må leve videre. Firmaets liv er som oksygen, en grunnleggende forutsetning for menneskelivet. Det som leves, det som skal fødes, og det som skal fortsette.
Man kan finne mye
mellom linjene, men denne boka har hverken undertoner, spenning eller
interessante karakterer. En bok man hverken får følelser av eller
blir engasjert i ...
Tynt innhold
Dette er en roman
som nesten ikke har noen særlig til handling, derfor blir
beskrivelsen av boka meget kort. Henrik og Lotte er voksne mennesker
som har klart seg veldig bra i livet. De har en liten datter sammen,
og venter et barn til, men graviditeten lover ikke bra. Hun må til Brasil
for å få rett oppfølging for komplikasjonene som har oppstått for
at Lotte skal bli frisk og at alt skal gå bra. Hennes partner Henrik
er for tiden i London gjennom jobben. Underveis blir de satt på
prøve fra forskjellige kanter og prøver å håndtere det på hver
deres måte.
Slitsom lesing
Ingenting er verre
for en leser enn å tvinge seg gjennom en bok man helst vil bare bli
ferdig med og som bare drøyer og drøyer. Boka var ikke en gang
tykk, men likevel føltes det ut som en evighet før jeg ble ferdig,
og jeg avbryter aldri en bok samme hvor traurig den er. Jeg er litt
sær sådan, men jeg er en person som liker å fullføre ting. Jeg
vil ikke gjøre ting halvhjertet.
Karakterer er
viktig i uansett hvilken bok fordi det er de som bærer en historie og
lager historie, men karakterene i denne boka klarer dessverre ingen
av delene. Det er ingen liv i dem. For meg virker de som pappfigurer
som drukner i historien som består av ingenting. Og når man sliter
med både historien og karakterene, da er det ikke gøy å lese og
man blir nødt til å tvanglese akkurat som da man leste pensum før
i tiden. Alle har vel opplevd å lese om et tema i et fag man ikke er
interessert i for å lese seg opp til prøve/eksamen og man må lese
det fordi man har ikke noe valg, og må på en eller annen måte
komme seg gjennom det. Slik føltes det å lese denne boka til tross
for at det ikke var tvang, men som sagt jeg avbryter ikke bøker.
Dette er en av de
tørreste bøkene jeg har lest i år. Boka jeg slet nesten like mye
med tidligere i år på grunn av lite handling og nesten ikke noe
avsnitt, er I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik, og den måtte jeg nesten
slite meg gjennom på samme måte som denne. Det var også en bok
uten noe særlig handling og man måtte bare «plage» seg gjennom
den. Det er heldigvis ikke ofte man støter på slike bøker, men man
må regne med at det hender seg. Det er ikke mulig å like alt man
leser, spesielt ikke jeg som har blitt en kresen leser etter alle
disse årene. Sånn er det når man leser mye.
En bok med
karakterer som ikke engasjerer og en handling uten driv er så og si
drepende lesing når man ikke får noen av delene. Litt spesielt at
to hovedroller blir nærmest som statister. Hvordan er det mulig?
Dette blir nok den
korteste og dårligste anmeldelsen jeg har skrevet på lenge. En
anmeldelse som består av ingenting. Men sånn blir det når en bok
man har lest rett og slett ikke består av noe som helst.
Kanskje andre vil like Det som ikke vokser, er døende, bedre? Hvem
vet? Dette var i alle fall ikke en bok for meg siden den hadde lite
av stort sett alt. Så tilgi meg for denne vage og korte anmeldelsen.
Men det måtte bare bli sånn.
Bakpå:
Da Henrik og Lotte kysser hverandre til farvel i sitt felles hjem i Stockholms skjærgård, tror de at de snart vil sees igjen under São Paolos sol. Lottes graviditet har medført uventede komplikasjoner, men i Brasil er det mulig å få behandling, så der finnes håpet om at hun skal bli frisk. Mens Henrik oppholder seg i London, pakker hun og ordner alt det nødvendige i Sverige sammen med datteren Molly. Både Lotte og Henrik er velstående er velstående, vellykte mennesker, og dagene frem til gjenforeningen burde gå som en lek for dem. Men så begynner det moderne livets tynne is å slå sprekker under føttene deres, og plutselig er de i fritt fall - tusenvis av mil borte fra hverandre.
"Jeg kan ikke annet enn å føle meg inspirert, ja lykklilig over at det fremdeles skrives og trykkes intelligente romaner med nerve og agenda. Jeg legger fra meg boka med både skjelven og følelse av optimisme på vegne av den svenske samtids- og framtidsromanen. For den litterære fortellingen, for kraften og trøsten som vi bare kan hente der."
JENS LILJESTRAND, EXPRESSEN
"...en intelligent uttenkt bladvender som får leseren til å tenke seg om."
AFTONBLADET
Originaltittel: Det som intet växer är döende
Norsk tittel: Det som ikke vokser, er døende
Forfatter(e): Jesper Weithz
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 218
Forlag: Natur & Kultur
Norsk forlag: Heinesen (forlaget har ingen hjemmeside så vidt jeg vet. Finner ikke noen, bare facebooksiden deres).
Utgitt: 2012
Min utgave: 2015 (Innbundet)
Lest: 28.08. - 06.09. 2015
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 2 (Langsomt og ingen spenning i det hele tatt).
Tittel: 4 (Det beste med hele boka, egentlig. Litt poetisk på en måte).
Omslag: 3 (Mørkt og dystert. Mer stemningsfullt enn innholdet).
Baksidetekst: 2 (Blir ikke helt begeistret eller nysgjerrig, men velger å gi boka en sjanse likevel).
Skrivemåte: 2 (Tungt, ikke noe liv, ingen spenning og for all del ingen driv).
Favorittkarakter: Ingen. Det var ingen som skilte seg ut på noen måte.
Slutten: 2 (Ikke all verdens og det er ikke noe man grunner over etterpå).
Høydepunkt: Boka var heldigvis kort og lettet da jeg ble ferdig.
Lavpunkt: Tamt språk, ingen handling og man blir ikke nok kjent med karakterene til å bry seg.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar