| Føttene mine synker ned i myra, det er dette bildet jeg får i tankene hver gang jeg lurer på hvorfor denne høsten er så lang og vond. Jeg orker ikke denne tiden, denne evinnelige tiden, hvorfor må jeg nok en gang treffe bunn, hvor mange ganger skal man treffe bunn, hvor mange ganger skal man trekke opp seg selv opp før man gir opp for godt. |
Å la seg styre av langvarig sykdom er selvsagt ikke lett. Det vet forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold alt om. I lang tid slet hun med ME (kronisk utmattelsessyndrom), noe hun fikk i ung alder. Hun opplevde folk som ga henne opp, og folk som ble for å gi henne støtte. Hun skriver om sin tapre kamp om det å komme seg gjennom hverdagen med en kropp som ikke ville lystre på en jovial og varm måte. Dette er ingen typisk sykdomsbok som blir fortalt i en trist og mørk tone. Snarere tvert i mot. Hun skriver om kampen mot sykdommen og fungere best mulig på en hjertelig og humoristisk tone. Hun beskriver hvordan det å være fokosuret på et bokprosjekt som holdt henne oppe i den mørke tiden. Hun skriver om hvordan hun skriver sin forrige bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, for å ha noe annet å tenke på istedet for å synes synd på seg selv hele tide, selv om det hender det også, selvfølgelig. Hun prøvde til og med å studere som alle andre på hennes alder og gjøre hverdagslige ting mens hun strevde med sykdommen, selv om det var dager da det føltes ut som sykdommen ville knekke henne helt.
Jeg ble først oppmerksom på denne boka gjennom Nrk2 - programmet, Bokprogrammet. Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren tidligere, men da hun ble intervjuet på det programmet hvor hun fortalte om boka Monstermenneske, ble jeg meget nysgjerrig. For forfatteren virket som en kvikk og morsom forfatter. Hun var så fascinerende å høre på, og jeg fikk store forventninger til denne boka av den grunn.
Men boka var dessverre ikke like fascinerende å lese som å høre på forfatteren, så det ble en liten nedtur sådan. Men jeg beundrer henne hvordan hun taklet sykdommen og kom seg gjennom det til slutt. Hun overvant alle de årene hun led av sykdommen og det forteller jo mye om en person. For det er ikke bare, bare å leve som alle andre og samtidig slite med sykdom, så der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har ikke ME, og kan måle meg med det, men vi mennesker sliter jo med hvert vårt og har og får forskjellige sykdommer. Og det å være langtidssyk anbefaler jeg selvfølgelig ingen, men det gjorde godt å lese boka selv om jeg ikke har samme sykdom som Annesdatter Skomsvold led av. For det var lett å kjenne seg igjen i frustrasjonen og det å føle seg som en helt annen person når man er syk. Man blir jo rådvill, og mister seg selv litt på veien. Da tar det litt tid til å komme tilbake til seg selv igjen. Så det var lett å kjenne seg igjen i det.
Monstermenneske er en modig bok om et sterkt menneske som overvant sykdommen ME. Hun kom seg styrket ut av det selv om fortvilelsen ble stor i enkelte tilfeller, noe som er forståelig. Selv om Monstermenneske ikke ble helt min type bok, er jeg likevel glad for at jeg leste den.
| Bakpå: Mamma og pappa går rundt Østensjøvannet, det er jul og sola glitrer på isen, de dytter sparken foran seg, begge har hendene på styret og røykpust ut av munnen, og sammen dytter de den store jenta si fremover, gjennom all snøen, datteren som er voksen, men som ikke kan gå selv, som ikke kommer seg utenfor døra denne vinteren før moren og faren tar henne med på sparketur, denne jenta som ikke kommer seg ut i verden på egen hånd, som ikke klarer seg selv på noen som helst måte, og moren og faren må bare dytte og dytte. Romanen Monstermenneske stuper inn i det syke, det stygge, det vakre, det selvransakende og det sårbare, men tankevekkende alvor og sjenerøs humor. Hvordan slutte å være redd og bli et menneske ute i verden? |
Forfatter(e): Kjersti Annesdatter Skomsvold
Sjanger: selvbiografi, roman
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 579
Forlag: Forlag Oktober
Utgitt: 2012
Min utgave: 2012 (Innbundet)
Lest: 25.12. 2013 - 03.01. 2014
Kilde: Kjøpt
Plot: 4 (Sterkt og varmt).
Tittel: 5 (Meget beskrivende om hva en langvarig sykdom kan gjøre mot en person).
Omslag: 4 (Jeg liker dyr, det er ikke det, men syns bilde er litt creepy).
Baksidetekst: 4 (Mange herlige karakterer. Det må jeg innrømme).
Skrivemåte: 4 (Jeg likte på en måte en del av skrivemåten, men på noen måter blir det litt, jeg vet ikke, ikke helt den skrivemåten jeg får sansen for bestandig. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det).
Favorittkarakter: Hovedpersonen, Kjersti, selvsagt. Jeg kjente meg igjen i henne mange ganger. Hun beskriver seg selv på en menneskelig måte selv om hun sliter med sykdom).
Slutten: 5 (Tankevekkende slutt).
Høydepunkt: Hvordan Kjersti tenker og hvordan hun klarer å overvinne sine mørke dager.
Lavpunkt: Jeg falt ikke for selve skrivemåten. Jeg vet ikke hvorfor.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014
Denne begynte jeg på, men syns den var så tullete skrevet, så jeg la den vekk igjen. Men nå skal jeg prøve en gang til, visste ikke at den handlet om ME. Ser at du fikk noe ut av å lese den, og jeg sliter jo også med utmattelse (uten at det er ME), så kanskje jeg også får noe ut av den. Har selv lekt med tanken på å skrive bok for å ha noe "nyttig" å gjøre :) Er godt å se at det fins et håp om å bli frisk igjen selv om man har vært syk lenge.
SvarSlettTrude
Hei og beklager for sent svar. Ikke bestandig jeg får til å svare med en gang, men svarer alltid så for jeg kan:) Anbefaler deg å prøve boka en gang til. Jeg likte den pga av den mørke humoren og jeg har sansen for sarkasme:) Gi boka en sjanse til.
SvarSlettHilsen Ina.