Harens år av Arto Paasilinna - en liten og rar bok

Mørket kom tidlig, han ble nødt til å overnatte i skogen. Han felte en furu, satte opp gapahuken, tente bål og stekte et stykke reinkjøtt som han hadde med seg. Haren krøp inn i gapahuken for natten, og snart la Vatanen seg også. Store snøfnugg dalte ned og freste lett når de ble slukt av bålet.

Hvor mange ønsker ikke å forlate det livet man har nå, bare stikk av og leve et fritt liv?

Vatanen og en medarbeider har kjørt langt og i et lite uoppmerksomt øyeblikk  blir de overrasket over en hare som hopper ut i veien, og de treffer på haren så vidt. Haren forsvinner inn i skogen og Vatanen er fast bestemt på å gå etter haren for å se hvordan det gikk. Vatanen finner haren forskremt i skogen med en brukket labb. Han og medarbeideren hadde like før denne ulykken hatt en krangel, og når medarbeideren roper på Vatanen, bestemmer Vatanen seg for å bli igjen i skogen med haren da han hører medarbeideren kjøre vekk. Vatanen blir bokstavelig talt forlatt med haren. Han vil redde denne haren og sammen får han og haren en spesiell connection. Haren blir knyttet til denne mannen som en hund og han blir med Vatanen på denne nye reisen. Vatanen vet ikke hvor han skal dra. Han vil ikke tilbake til jobben som han mistrives i, og han savner heller ikke kona hjemme. Istedet legger han ut på tur sammen med haren hvor de møter på den ene komiske og surrealistiske episoden etter den andre, som involverer både mennesker og dyr. Dette blir et vendepunkt for Vatanen, men kommer denne nye livsstilen til å bli bedre enn det forrige?

Dette er en bok jeg har vært svært nysgjerrig på i flere år og jeg har nølt lenge med å lese den, hvorfor vet jeg ikke, men noen bøker står lenger på ventelisten enn andre hos denne leseren, og det blir som det blir. Selv om det tok meg mange år før jeg bestemte meg for å lese den, er det jo bedre sent enn aldri. Jeg hadde høye forventninger til denne boka, og høye forventninger er jo som kjent for å være "skadelig". For man kan risikere å bli temmelig skuffet, som i dette tilfellet. Jeg hadde forventet meg en morsom og sjarmerende historie med dyr som hovedrolle. Ingen tvil om at denne historien var sjarmerende. Hvordan denne mannen tar seg av haren til envher pris og at de to får full tillit til hverandre. Men resten av boka var bare rar, eller skal jeg kalle det harry? Dette er vel den første gangen jeg kaller en bok for harry (og forhåpentligvis den siste gangen...), for det var mye som var bare tull og ikke alle episodene de havnet i engasjerte meg ikke. Boka ble ikke helt som jeg hadde tenkt for det var på en måte ikke min type humor selv om vennskapet mellom Vatanen og haren var sjarmerende.

Denne anmeldelsen av Harens år blir dessverre relativt kort siden boka er veldig smal. Den består av bare 159 sider, og jeg er samtidig redd for å røpe for mye, så jeg holder meg til en kort og saklig anmeldelse i denne omgang.

Harens år ble dessverre ikke den boka jeg hadde forventet meg. Selv om jeg liker forholdet til Vatanen og haren godt, og jeg selv er veldig glad i dyr, var det ikke nok til at denne boka havnet på favorittlista mi. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive boka, men den ble litt vel rar. Det er den beste beskrivelsen jeg kan komme på i skrivende stund. Dessverre ble jeg skuffet, men jeg har nå i alle fall lest den.

Bakpå: Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.      Dette er opptakten til en fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn - og Hannikainen som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske presidenten Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.       Harens år er en beretning om hvordan en liten hare kan forandre et helt livsløp.

Originaltittel: Jäniksen vuosi
Norsk tittel: Harens år
Forfatter(e): Arto Paasilinna
Sjanger: roman
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 159
Forlag: Weilin + Göös
Norsk Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1975
Min utgave: 2012 (Pocket)
Lest: 02.01. - 05.01. 2014
Kilde: Kjøpt
Plot: 3 (Ikke helt det store).
Tittel: 4 (Sjarmerende tittel selv om det høres ut som en bok om spådom).
Omslag: 5 (Syns omslaget er så søtt og litt sært på samme tid).
Baksidetekst: 4 (Jeg blir jo nysgjerrig. Ingen tvil om det).
Persongalleri: 2 (Ble ikke så engasjert i så mange av karakterene).
Skrivemåte: 2 (En skrivemåte som skuffet meg litt. Det blir for eventyraktig fortalt).
Favorittkarakter: Haren, så klart. Ville bare harens beste:)
Slutten: 2 (Den ble litt for surrealistisk, sær for min del).
Høydepunkt: Det fortrolige forholdet mellom Vatanen og haren. De prøver å holde sammen i tykt og tynt.
Lavpunkt:.Ble ikke den boka jeg hadde forventet meg og likte ikke Paasilinnas skrivemåte helt. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men det ble en helt annen bok enn det jeg hadde forestilt meg, dessverre.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014

---