Anmeldelser, boktrailere, månedens bokanbefalinger og andre diverse ting om...bøker.
| De neste par ukene får Fine flere meldinger fra Tinos. Noen dager
kommer det en hel drøss, hele kvelden og natta igjennom. Andre ganger
svarer hun på den første og hører aldri noe mer. Hun har ikke fortalt noen om meldingene. Ikke at det står noe spesielt i dem, bare ... småting. |
| På den knapt 250 år gamle gule muren som omkranset kirkegården, sto det "Fuck politiet". Mange steder. En opprørspatruljevogn med sju betjenter i kamputstyr sto på tvers foran portåpningen. De så svette og slitne ut. Axel slo hardt på ruten to ganger og viste skiltet sitt. "VPK Axel Steen, drap. Hva faen gjør dere her?" "Vi har fått beskjed om å stå her, så folkene våre kan komme uskadd inn. Det ligger et lik innenfor muren." "Dere kunne like gjerne satt opp et skilt der det sto: Kom og stein oss! Dere må bort herfra." |
| - Jeg har rett til å få en kopi av obduskjonsrapporten. Konstabel Vernon ga meg en masse brosjyrer, og det sto i en av dem. Jeg hadde vært for passiv, hadde bare godtatt informasjonen jeg fikk. |
| Det var ikke en lyd i huset. Jeg kunne ikke høre noe til Lockwood. Antagelig sjekket han de siste soverommene. Jeg kløv sakte opp trappa, fra kjølig, til kaldt, til kaldere, mens jeg bar de tunge veskene klønete på hver side. Jeg nådde opp til avsatsen og slapp veskene fra meg med et lite sukk. Da jeg løftet hodet for å rope på Lockwood, sto det en jente der. |
| Jeg hadde skaffet meg store vinglass. Jeg så på store glass som finere enn små, og jeg koste meg ekstra når jeg kunne drikke vin av større glass. Det var helt sikkert en korrekt følelse der og da, men det var også en måte å manipulere seg selv på. Jeg var tidvis opptatt av enheter, og jeg ville ikke drikke for mange glass hver dag. Da passet det utmerket at glassene var store. |
| I likhet med de negative energivampyrene, kan disse tappe deg for energi. Det er lett å kjenne på sin egen utilstrekkelighet når du møter dem som takler alt. |
| "En person uten nåde". Ikke rart at jeg grublet på hvordan jeg selv ville likt - eller snarere mislikt - å få den dommen. Å være uønsket, utstøtt, ja, nærmest en ikke - person. I dag vet jeg at de fleste har opplevd dette en eller flere ganger i livet. I familien, i vennekretsen, på arbeidsplassen eller gjennom media har svært mange opplevd å være uønsket. Barn har hatt følelsen av å være avvist av sine foreldre. Foreldre har opplevd å bli kalt de verste ting av sine rasende avkom. Og flere enn vi aner har erfart å bli frosset ut av vennekretsen eller bli ønsket bort fra en arbeidsplass. |
Ikke alle bøker er innenfor interesseområdet ... | Margrét kremter. "Jeg kommer ikke til å tolerere vold. Jeg aksepterer ikke unnasluntring. Frekkheter, noe upassende, sommel, tyveri, knep og lurerier, så jager jeg deg på dør. Jeg kommer til å dra deg ut av gården etter håret, hvis jeg må. Er det forstått?" Hun venter ikke på noe svar. Hun vet at jeg ikke har noe valg. |
"Vi trenger å starte på nytt et annet sted," maste Artemis.
"Dette stedet kan aldri bli det samme igjen for oss uansett hva vi gjør, eller hvor vi bor." |
En annen ting hun ikke fortalte onkelen, var at hun hadde en fryktelig mistanke om at hun mistet tidsfølelsen. Hun så for seg hvordan hun som helt liten hadde sittet ved et støvete vindu og ventet på foreldrene. Den lille Sophias indre klokke hadde tikket i vei, først tålmodig, men senere urolig og til slutt desperat. Sekundene gikk, uten at mamma og pappa dukket opp. Og så, da det ble klart at det var nytteløst å vente, hadde den lille klokken rett og slett gått i stykker, og hun satt igjen uten hverken foreldre eller tidsfølelse.
|
Den første dagen var preget av kaos, det var det ingen tvil om. Jeg kjørte Carolina Spin med Lane til klokka ti, så alene de neste nitti minuttene mens han løp rundt i parken og fikset småproblemer i forbindelse med åpningen. Nå trodde jeg ikke lenger at hjulet kom til å gå i stykker og begynne å spinne ut av kontroll, som karusellen i den gamle Hitchcock - filmen. Det som var mest skremmende, var hvor tillitsfulle folk var. Ikke en eneste pappa med barna på slep tok turen innom for å spørre om jeg visste hva jeg drev med.
|
Har du et talent du kan bruke til å sette rekord?
Alle kan sette rekorder, og det er flere måter å gjøre det på nå enn noen gang. Det er helt gratis, og du kan søke nå på www.guinnesswroldrecords.com. Da vi begynte i 1955, kunne rekordholderne bare vises frem i boken, men nå kan du komme på TV, delta på arrangementer eller få forsøket ditt på nettsiden vår. |
| Nede i gangen tok jeg på meg de sorte treskoene som sto på matten, og gikk ut. Kjente at pulsen økte på de få meterne over grusen. Skjerp deg, tenkte jeg og åpnet lokket til den hvite postkassen. Det er bare et postkort, det er bare et postkort, repeterte jeg inni meg. Men det var ikke bare et postkort. Jeg hadde innsett det da det ikke kom. Kanskje det var bare én dag forsinket, tenkte jeg og så ned i postkassen, men der lå det bare en avis. Jeg dro den opp og stirret ned i kassen, som stirret tomt tilbake. Det var ikke noe annet der. |
| - Fint, sa Lynn. - Og når blir denne friske leveren tilgjengelig? - Det kan jeg ikke svare på, det avhenger av en egnet donor. - Vi er med andre ord tilbake der vi begynte? - Eh ... ja. Det oppsto en lang taushet. - Vil datteren min stå øverst på prioriteringslisten? spurte til slutt Lynn. |
