Anmeldelser, boktrailere, månedens bokanbefalinger og andre diverse ting om...bøker.
| De skal ikke arrestere ham. De vil bare at han skal reparere radioen. Werner løsner bakplaten og titter inn i apparatet. Alle rørene er intakte, og alt ser ut som det skal. "Ja vel," mumler han for seg selv. "Tenk. Han sitter med beina i kors og gransker kretsene. |
| Problemet var at hun ikke greide å klamre seg fast til et "i dag" eller "i går" og heller ikke til "i forrige uke". Hun svevde istedet hjelpeløs over kalenderen som en ballong som hadde slitt seg løs. Hun fikk et bilde i hodet av en grå, overskyet himmel med rosa ballonger bundet sammen med hvitt bånd, som buketter. Ballongbuketter ble pisket vilt rundt av en rasende vind, og hun kjente en bølge av tristhet skylle over seg. Følelsen forsvant like fort som en kvalmebølge. Himmel og hav. Hva handlet det om? |
Hun kjente etter nøkkelen under den flettede dørmatten og åpnet den røde ytterdøren. "Mamma!" ropte hun. "Hallo, mamma, jeg er hjemme!" Hun gikk inn.
Moren kom styrtende nedover trappen. Føttene skled under henne, og ansiktet ble til en skrikende maske av vantro. Hun hikstet og dro Angie inntil seg, gispende, ute av stand til å si et ord. "Mamma!" sa Angie inn i håret hennes. "Mamma, jeg får ikke puste." |
| Liket lå sammensunket i trappen, halvveis nede i vannet, som om offeret hadde prøvd å hale seg opp fra vannet og inn i trygghet i kirken. Det var tidevannets fortjeneste. Vannet var i ferd med å synke ned til brolegningen som vanligvis skilte kirken fra Canale di San Marco. Den dødes antrekk var ikke til å ta feil av, det var klesdrakten til en katolsk prest kledd i svart og gull, klar til messe. |
| Brendan ikke i sengen hos meg. Han måtte ha stått opp allerede. Jeg hadde ikke engang merket at han rørte på seg. Men Brendan hadde jobbet sent hele uken. Jeg visste fortsatt ikke hvorfor. Mannen min hadde god grunn til å sove lenge. Og dersom han hadde stått opp til vanlig tid, hvorfor hadde han ikke vekket meg? Jeg kjente en klump i magen. Brendan visste at jeg hadde en avtale klokken åtte med en ny klient, eieren av et sjarmerende, falleferdig bindingsverkshus som trengte oppussing. |
| Hva stod det i brevet? Hun vurderte å rive det opp der og da før hun rakk å tenke over hva hun gjorde, som når hun noen ganger (ikke veldig ofte) dyttet den siste kjeksen eller sjokoladen inn i munnen før samvittigheten rakk å overvinne lysten. Telefonen ringte igjen. Hun hadde ikke på seg klokke og følte plutselig at hun hadde mistet alt begrep om tid. |
"Fire
år i mørket er lenge nok. En gang fortalte du meg at du aldri har
følt deg bedre enn da du skrev disse artiklene og undersøkte disse
sakene. Dette er et nytt mysterium å kaste seg uti."
«En smule ironisk, ikke sant?» sa David. «Du vil hale meg ut av
denne depresjonen ved å få meg til å etterforske en uoppklart
mordsak.»
|
