INNEN MANDAG HADDE NYHETEN OM DET "GROVE OVERFALLET" på Hadrian Johnson bredt seg i hele South Niagara. Selv ikke på middle school var det noen som snakket om noe særlig annet. Jeg hørte, og jeg skjønte.
Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?
Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.
Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.
Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.
(Bakpå):
"Mitt liv som rotte er Oates på sitt beste - en mektig,
kompromissløs fortelling som utforsker rasisme,
kvinnehat og nyere amerikansk historie."
THE TIMES
Hva veier tyngst?: Å være lojal mot familien eller å gjøre det som er moralsk riktig?
I Mitt liv som rotte følger vi Violet Rue Kerrigan, en ung kvinne som er tilbake på et liv i eksil fra familien. Da hun i en alder av tolv oppdager at brødrene har begått en alvorlig forbrytelse, dras hun mellom sin rettferdighetssans og lojaliteten mot familien. Avgjørelsen hun tar, forandrer livet hennes for alltid. Gjennom en serie hendelser betrakter Violet omstendighetene som gjør at hun går fra å være det høyt elskede yngstebarnet i ungeflokken på sju, til å bli tysteren og "rotta" som angir sine egne brødre og sørger for at de blir arrestert og dømt.
Oates' nye roman tar for seg temaer som rasisme, kvinnehat, familie, lojalitet, seksualitet og identitet. Violets fortvilte kamp for å bryte familieforbannelsen og finne sin egen identitet på utsiden av famiien, skildres med melankoli og kraft.
Originaltittel: My Life as a Rat
Norsk tittel: Mitt liv som rotte
Forfatter: Joye Carol Oates
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 405
Forlag: Arrangement with Ecco
Norsk forlag: Pax
Utgitt: 2019
Min utgave: 2020 (Innbundet)
Lest: 18.04. - 08.05. 2020
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 5 Svært engasjerende og gjort på en engasjerende måte til tross for at problematikken er blitt skrevet om mange ganger før.
Tittel: 5 Passer godt til familiesplittelsen og innholdet ellers.
Omslag: 3 Fint cover, men noe kjedelig og ikke et cover jeg ville ha gått etter. Den beskriver jenta godt, men som sagt, noe kjedelig og vanlig cover.
Baksidetekst: 5 En av de bedre baksidetekstene jeg har lest i det siste, og man får veldig lyst til å lese boka. Man blir lett påvirket.
Skrivemåte: 5 Saklig og nøkternt. Liker den stille fortellerstemmen hennes som samtidig er svært engasjerende og troverdig. Man blir fort dratt inn.
Favorittkarakter: Violet. Hun er spennende og underlig å lese om.
Persongalleri: 5 Dette er en svært karakterdrevet roman. Syntes ikke selve handlingen var spesielt spennende, men her var det karakterene i seg selv som bød på spenning og mye dybde.
Slutten: 3 Ikke helt min type slutt, men grei nok.
Høydepunkt: Veldig lettlest til å være en stor og "tung" roman. Spennende måte å ta opp gammel tematikk på, og svært engasjerende karakterer å lese om.
Lavpunkt: Slutten, syntes den ble noe svakere enn resten av boka, og ville gjerne vite enda mer om familiebakgrunnshistorie. Det er en interessant familie å lese om.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2020
Spennende. Må ta en titt på denne etterhvert. Leste Svart vann for ikke så lenge siden og likte den godt. Hun har en fengende stil.
SvarSlettDet er det. Håper du gir den en sjanse for Oates beholder sin fengende stil også i Mitt liv som rotte. =)
SlettÅ så gøy at du ble begeistret Ina :) Jeg er enig med deg i at Mitt liv som rotte har bedre karakterskildringer enn Svart vann.
SvarSlettJa, trodde ikke jeg ville bli med i begeistret klubben, for trodde romanen ville bli noe tørr, men det var den ikke. Likte miksingen av det vonde med humor, og mange spennende karakterer å lese om. =)
SlettDenne hørtes jo bra ut, skal se etter den når butikken der jeg handler bøker åpner igjen :)
SvarSlettDet håper jeg at du gjør og håper det åpner snart igjen. =) Vet du leser mye horror du også, men denne romanen er vel verdt å få med seg. Den er ganske mørk.
Slett