HAN VAR FORSVUNNET, men skulle komme tilbake og redde henne.
Han var forsvunnet, hadde svømt i land for å rope på hjelp ... eller lå han i gresset på bredden og kastet opp vann i hjelpeløs krampe og trakk pusten dypt for å samle krefter og mannsmot og forberede seg til å vende tilbake til det svarte vannet, dukke ned til den sunkne bilen som lå faretruende på vippen som en kantret bille hjelpeløs på siden i den bløte gjørma på elvebunnen der hans innstengte og skrekkslagne passasjer ventet på at han skulle komme og redde henne, var det slik det skulle skje?
Jeg er her. Jeg er her. Her.
Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.
Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år(!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.
Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.
Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.
Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.
Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.
Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.
Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.
Bakpå:
"... kan leses på en ettermiddag, men den fortsetter å hjemsøke oss."
NEW YORK TIMES
"KOMMER JEG TIL Å DØ? - SÅNN?" Dette er den dramatiske historien om den 26 år gamle Kelly Kelleher og hennes liv som passerer revy mens hun venter på drukningsdøden, fastklemt i en bil. Romanen kretser om hvordan Kelly havnet i denne bilen med en rik og mektig senator, om hennes naive forhold til menn som ikke vil henne vel, og om hennes vanskelige fortid. Minnebildene blandes med stadig flere hallusinasjoner ettersom det svarte vannet stiger i bilen og surstoffet forsvinner.
I dag vil nye lesere først og fremst assosiere boken med #metoo, men da Svart vann første gang kom ut i 1992, var det mange som forbandt den med Chappaquiddick-ulykken i 1969. Senator Edward Kennedy kjørte utfor og forlot bilen, mens passasjeren hans, en ung kvinne, ble etterlatt for å dø- Også i Svart vann er sjåføren en senator, men Oates har fokus på Kelly, som er selve inkarnasjonen av ung sårbarhet. En sårbarhet man ofte ser hos velutdannede og idealistiske unge kvinner som blir tiltrukket av eldre, innflytelsesrike menn.
Originaltittel: Black Water
Norsk tittel: Svart vann
Forfatter: Joyce Carol Oates
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 149
Forlag: Dutton
Norsk forlag: Pax
Utgitt: 1992
Min utgave: 2019 (Innbundet)
Lest: 09.06. - 13.06. 2019
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 4 Noen sterke setninger som gjør inntrykk.
Tittel: 5 Passer veldig godt til innholdet og også persongalleriet, for opplever både denne ungjenta og senatoren som litt dystre av seg.
Omslag: 5 Vakkert og mystisk. Jeg liker også fargekombinasjonen og enkelheten.
Baksidetekst: 4 Virker som et aktuelt tema, selv om boka ble utgitt i 1992.
Skrivemåte: 4 Jeg ble ikke helt begeistret dessverre. Synes teksten ble altfor oppdelt og "lettvint", til tross for det dystre innholdet.Men likte noen av partiene som var sterkt skrevet.
Favorittkarakter: Fikk dessverre ingen connection med noen i persongalleriet.
Slutten: 5 En av de bedre avslutningene jeg har lest i år, og ikke minst, tankevekkende.
Høydepunkt: Forfatteren tar opp et aktuelt og viktig tema i en kort bok, noe som er godt gjort i seg selv.
Lavpunkt: Skrivestilen ødela litt for meg for følte ikke jeg ble godt nok kjent med personene, og mye ble diffust.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2019
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar