Jeg våknet midt på natta. Jeg famlet litt rundt etter lysbryteren før jeg fikk slått på lampa og sett på klokka. Det digitale uret viste 01.35. Jeg kunne høre lyden av bjeller. Det var de bjellene, ingen tvil om det. Jeg satte meg opp og spisset ørene i retning lyden.
Der var lyden igjen. Det var noen som ringlet med dem i nattemørket. Lyden var mye høyere og klarere enn før.
Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.
På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...
I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.
Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.
Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.
Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.
(Bakpå):
"Magien er intakt i Haruki Murakamis nye, store roman."
POLITIKEN
"Mesteren er tilbaake i absolutt toppform."
"Mesteren er tilbaake i absolutt toppform."
JYLLANDSPOSTEN
EN TRETTISEKS år gammel portrettmaler blir dumpet av kona. Han flytter ut på dagen, og etter en tid ender han opp i et hus i de japanske fjellene. Huset har tilhørt en berømt gamme maler. Snart begynner det å skje merkelige ting. På loftet finner portrettmaleren et uhyggelig bilde. "Drapet på kommandanten", malt av husets tidligere eier. Han klarer ikke å slippe tanken på det. Funnet av bildet setter i gang en rekke surrealistiske hendelser. Her inngår overnaturlige fenomener som på typisk Murakami-vis fører historien i bisarre retninger. Den navnløse fortelleren er, som mange av Murakamis litterære figurer, en ensom ung mann som letter etter en retning i livet og i kjærligheten.
EN TRETTISEKS år gammel portrettmaler blir dumpet av kona. Han flytter ut på dagen, og etter en tid ender han opp i et hus i de japanske fjellene. Huset har tilhørt en berømt gamme maler. Snart begynner det å skje merkelige ting. På loftet finner portrettmaleren et uhyggelig bilde. "Drapet på kommandanten", malt av husets tidligere eier. Han klarer ikke å slippe tanken på det. Funnet av bildet setter i gang en rekke surrealistiske hendelser. Her inngår overnaturlige fenomener som på typisk Murakami-vis fører historien i bisarre retninger. Den navnløse fortelleren er, som mange av Murakamis litterære figurer, en ensom ung mann som letter etter en retning i livet og i kjærligheten.
Originaltittel: Kishidancho Goroshi
Norsk tittel: Drapet på kommandanten
Forfatter(e): Haruki Murakami
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 408
Forlag: Klarte ikke å finne ut av det, selv ikke etter søk med originaltittelen.
Norsk forlag: Pax
Utgitt: 2017
Min utgave: 2019 (Innbundet)
Lest: 21.03. - 03.04. 2019
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 5 Lekent, surrealistisk og spennende plot som stadig tar mystiske vendinger.
Tittel: 5 Det var ikke akkurat det som stjal oppmerksomheten, men mystisk og spennende tittel er det, på en sær måte.
Omslag: 5 Jeg liker kunst, spesielt landskap og hele motiver. Abstrakt skjønner jeg meg ikke noe på, men pent og enkelt cover.
Baksidetekst: 4 Litt skeptisk på om det er en bok for meg, men samtidig vekker det nysgjerrigheten også.
Skrivemåte: 6 Alltid noe som skjer, og Murakami kan å gjøre persongalleriet levende og mystiske. Man vet heller aldri hvilke vending historien vil ta, og man er like interessert uansett hva som skjer.
Favorittkarakter: Menshiki, naboen. Spesiell, annerledes og mystisk.
Slutten: 4 Slutter litt vel brått, noe som er litt irriterende, men det fungerer også bra for det gir deg lyst til å lese bok nummer to også.
Høydepunkt: Veldig lettlest og har en fin flyt. Innholdet i boka er spesielt og man vet ikke helt hva som kommer til å skje videre.
Lavpunkt: Synes kanskje at hovedpersonen blir vel anonym i lengden?
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2019
Så herlig at ditt første møte med Murakami ble så flott, det gleder en som allerede er fan. Nå skal det sies at denne er den minst surrealistiske av bøkene jeg har lest av ham, men nå har du varmet opp, så dette går helt fint :)
SvarSlettHehe, ja den var ikke så veldig surrealistisk. Det må jeg si meg enig i. Det gikk nesten tre hundre sider før noe rart skjedde. Og når det først skjedde, var det litt sært, men morsomt, så jeg er klar for mer. =)
SlettSå artig at du likte denne. Jeg er fant av Murakami og likte også denne boka, selv om andre ting jeg har lest av ham før har fenget bedre.
SvarSlettJa, ikke sant? =)Har hørt flere si at dette kanskje ikke er den første boka man skal begynne av Murakami hvis man ikke har lest noe av ham før, men jeg er glad for at jeg gjorde det, for det ble ikke for surrealistisk og liker språket veldig godt. Og naboen i denne boka er en morsom skrue. =)
SlettJeg tenker at dette ikke er den værste boka man kan starte med av Murakami, siden den ikke er like surrealistisk som mange av de andre..:) Liker man det surrealistiske, så er det bare å kjøra på!
SlettIQ84 er fantastisk, feks.
Er enig med deg. Dette er en stødig roman med mange herlige vendinger. Jeg liker det surrealistiske, både på film og i bokformat. Har ikke lest like mye surrealistisk som film, men prøver å få gjort noe med det. Bortsett fra horrorsjangeren har jeg ikke lest mye surrealistisk, for der er det alltid noe underlig som skjer. =)
SlettHar hørt mye om 1Q84, både positivt og negativt og får ta det som en utfordring å lese den i år. Kanskje i sommer? Takk for tips. =)