Kirkegårdsboken av Neil Gaiman - man får lyst til å flytte inn pånærmeste kirkegård før tiden er inne.

”Han ligner på nevøen min, Harry,” sa Moder Slaughter, og så kunne det virke som hele kirkegården skulle til å stemme i, at hver beboer ville komme med sammenligninger mellom barnet og en eller annen for lengst var glemt, da fru Owens avbrøt dem.

”Han ligner ikke på noen andre enn seg selv,” sa fru Owens bestemt. ”Han ligner ingen.”

”Ingen? Da sier vi Nobody sa Silas. ”Nobody Owens.”

Det var da barnet, som om det reagerte på navnet, slo øynene spill våkent opp. Det så seg omkring, fikk med seg de dødes ansikter, og tåken og månen. Deretter så det på Silas. Blikket vek ikke. Det virket gravalvorlig.

”Og hva slags navn er Nobody?” spurte Moder Slaughter forferdet.

”Hans navn. Og det er et godt navn,” svarte Silas. ”Det kommer til å bidra til at han forblir trygg.”

Originaltittel: The Graveyard Book

Norsk tittel: Kirkegårdsboken

Forfatter: Neil Gaiman

Sjanger: Barn, Ungdom, Fantasy

Antall sider: 287

Utgitt: 2010 (Innbundet)

Lesetid: 8 dager

Vinner av Newbury-medaljen 2009

Vinner av Carnegie-medaljen 2010

Bakpå: Nobody Owens, Bod blant venner, er en helt normal gutt – bortsett fra at han bor på en kirkegård. Han blir oppdratt av spøkelser, og lærer triks av de døde for å overleve. Men det er i landet til de levende at de virkelige farene lurer. Der bor nemlig Jack, mannen som allerede har tatt livet av Nobodys familie.

Kirkegårdsboken er spøkelsesvarianten av Kiplings klassiske Jungelboken. Et kritikerrost, mørkt og humoristisk mesterverk.

”Fengslende og uforglemmelig.”

The Times

”Denne fortjener å bli en barnebokklassiker.”

Independent on Sunday

Oppsummering: En liten babygutt rømmer ut av huset og opp til kirkegården samme natt som foreldrene og søsteren hans blir myrdet av en mann som kaller seg Jack. Inne på kirkegården blir babygutten tatt hånd om Herr og Fru Owens som aldri har hatt barn, men som alltid har ønsket seg det. Etter om og men, tar de av seg gutten og de oppdrar ham hjemme på kirkegården hvor han blir oppdratt av Herr og Fru Owens pluss de andre innbyggerne på kirkegården. De vet ikke det virkelige navnet hans og kaller ham Nobody, men han  kalles for Bod av de han kjenner godt. Selv om Bod trives hjemme på kirkegården sammen med spøkelsene som er hans familie – er han alltid nysgjerrig på verden utenfor. Han er nysgjerrig på hvordan det ville ha vært en normal gutt utenfor kirkegårdsporten. Etter mye om og men får han omsider begynne på en skole i den virkelige verden sammen med barn som ham, men de hjemme på kirkegården vil de beskytte ham til enhver pris. Fordi de vet at noen er der ute et sted og er ute etter å ta Bod, men hvem og hvorfor? Hva er det som er så spesielt med Bod?

Ettertanke: Jeg har hørt svært mye om Neil Gaiman i det siste, men har dessverre kun lest en bok av ham tidligere, boka Coraline. Vet ikke hvorfor, men jeg falt ikke helt for den boka. Jeg likte historien noenlunde, spesielt katten og den sprøe mora, men noe fikk meg ikke til å like hovedpersonen Coraline. Syntes hun var  et masete og irriterende vesen. Likte illustrasjonene bedre enn helheten av boka for å si det slik. Den skuffet meg litt. Men etter å ha hørt så mange positive omtalelser av denne boka Kirkegårdsboken, så ble jeg jo selvfølgelig kjempenysgjerrig, og bare tittelen med kirkegård i fenget meg nok til å undersøke boka nærmere. Så det endte med at den måtte jeg selvfølgelig lese, spesielt etter å ha sett boktraileren på youtube hvor Neil Gaiman selv forteller litt om handlingen i bakgrunnen mens vi ser på noen herlige bilder fra kirkegården. Da bare måtte jeg se og få tak i den. Lese den og bare håpte på at den ville leve opp til forventningene. Gjett om den gjorde det. Jeg ble fengslet over både historien, persongalleriet og de fantastiske illustrasjonene (som jeg misunner Chris Riddell tegnetalent!) Leser mange forskjellige bøker ”samtidig” og denne sparte jeg til hver kveld til mørket kom og høstværet brøt ut. Det hjalp til å bygge opp stemningen i boka enda bedre, og hver kveld gledet jeg meg til å lese videre.

Dette er en fantastisk bok hvor Gaiman virkelig er på den kreative siden. Boka er spennende, lettlest, den vekker nysgjerrigheten og jeg var spent på hvordan det hele ville vende. Gjør deg beredt til en uvanlig opplevelse.  Kirkegårdsboken er en bok som passer til store og små, og det er en opplevelse du aldri kommer til å glemme! Hører rykter om filmversjon og skal se om jeg rekker å lese den engelske utgaven også før jeg kommer til å se den. Vil avslutte med å si at dette er en av de bedre oversettelsene jeg har lest på lenge og syns at oversetteren Stian Omland gjorde en god jobb.

Jeg kommer aldri til å se på kirkegårder på samme måte igjen, men på en positiv måte. Har alltid syns at kirkegårder er herlige. De er mystiske og fredelige på en gang. Det har alltid fascinert meg. Og hvem syns vel ikke det er gøy å lese på andres gravstøtter? Eller er det bare jeg som er litt sær?

Høydepunkt: En bok som er lett å forelske seg i på mange forskjellige måter. Historien har sjarm, sårbarhet, humor, absolutt alt som en god fortelling bør ha. Gleder meg til å få tak i den engelske utgaven også. Ja takk, begge deler!

Lavpunkt: Savnet flere illustrasjoner. Det var alt for få. De er så detaljerte og levende. Skulle ønske Gaiman kunne skrive en oppfølger til denne, men det er vel for mye å håpe på?

Terningkast: 6