Når det er sagt hendte det faktisk at jeg lurte på hvordan det ville ha vært å ha noen - et søskenbarn, for eksempel, eller et søsken - å henvende meg til i nødens stund, eller bare å tilbringe litt uplanlagt tid med. En som kjente deg, brydde seg om deg og ville deg vel. Selv så vakker og robust som en potteplante kan være, så kan den dessverre ikke helt fylle den funksjonen. Men det var jo meningsløst å spekulere over dette. Jeg hadde ingen, og det var fåfengt å ønske seg det annerledes. Alt tatt i betraktning levde jeg det livet jeg fortjente. Og jeg hadde det helt, helt, helt fint, helt sant.
Er det EN bok som har "fulgt etter meg" som et mareritt og dukket opp "overalt" i hele år, må det nok være Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman.
