Når jeg ser på kvinnene på maleriene på veggene i Uffizi - vidunderlige madonnaer, venuser som stiger opp av bølger, adelskvinner i glitrende drakter - kan det hende jeg føler at kvinnene i renessansetiden ble satt stor pris på, men etter hvert begynner det å gå opp for meg at bak all skjønnheten skjuler det seg en uendelig menge lidelse. Firenze var mennenes by, og kvinnene var mennenes eiendom.
Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.
