"Or was it-?" he says, rollong over fake-groggily like he
has an end to that sentence.
The doorway's empty.
Lewis closes his eyes, opens them, doesn't let himself rush
to the window to see who, or what, might be walking away.
It's too early for this shit.
Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?
Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.
Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.
Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?
Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.
The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.
(Bakpå):
"A MASTERPIECE"
PAUL TREMBLAY
Author of A Head Full of Ghosts and The Cabin at the End of the World
Ten years ago, Ricky, Gabe, Lewis and Cassidy shot some elk.
It happens every year: it's been happening forever: it's the way it's
always been. But this time it's different.
Now, a decade later, these men are being stalked themselves,
hunted. Bound to their heritage, bound to society, and trapped
in the endless expanses of the landscape, these men - and their
children - must face the ferocious spirit that is coming for
them, one at a time.
The Only Good Indians, charts Nature's revenge on a lost
generation that maybe never had a chance. Cleaved to their heritage.
these parents, husbands, sons and Indians, these men must fight
their demon on the fringes of a society that has no place for them.
"I HIGHLY RECMMEND [IT]"
REBECCA ROANHORSE
New York Times bestselling author of
Trail og Lightning and Star Wars: Restiance Reborn
"YOU'VE NEVER READ A BOOK QUITE
LIKE THE ONLY GOOD INDIANS.
IT'S SO SHARP THAT IT CUTS"
TANANARIVE DUE
National Book Award winner and author of The Good House
Originaltittel: The Only Good Indians
Norsk tittel: Ingen norsk utgivelse ennå
Forfatter: Stephen Graham Jones
Sjanger: Horror
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 357
Forlag: Titan Books
Norsk forlag: Ingen norsk forlag har oversatt den
Utgitt: 2020
Min utgave: 2020 (Pocket)
Lest: 03.11 - 14.11. 2021
Kilde: Fra min egen boksamling
Plot: 5 Annerledes, og liker at forfatteren spiller på hallusinasjoner og skyld. Det gjorde handlingen mer interessant.
Omslag: 5 Vekker oppmerksomhet, mystisk, man blir nysgjerrig på handlingen, men liker originalcoveret bedre der hjortedyret står mer i profil. Det gir coveret mer svong.
Baksidetekst: 5 En av grunnene til at jeg kjøpte boka. Virket annerledes, og mystisk.
Skrivemåte: 5 Han har en litt annerledes skrivemåte. Det er noe seigt og tungt i begynnelsen, men så går det av seg selv. Han skriver med mye innlevelse, selvironi, og bruker litt andre elementer enn man er vant til i horrorsjangeren.
Favorittkarakter: Lewis. Følte han var den man ble best kjent med og han har noen rare tankeganger.
Persongalleri: 4 Passe stort persongalleri, og man blir kjent med deres gode og mindre gode sider, og de fleste var interessante å bli kjent med.
Slutten: 4 Avslutninger er vanskelig å bli fornøyd med, men kan ikke utdype meg om hvorfor.
Høydepunkt: Den har noen uhyggelige scener og man blir i tvil om karakterene bare hallusinerer eller om det groteske som skjer rundt dem, er noe som skjer, eller om det bare er innbillning. Liker den grensen Stephen Graham Jones leker seg med.
Lavpunkt: Noe treg og rotete start før man blir vant til fortellerstemmen, men så går resten av seg selv. Man må bare være litt tålmodig i begynnelsen.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2021
Nyansert og fin omtale, denne fikk jeg lyst å lese. Jeg leser bare et par bøker i året på engelsk, men har ambisjoner om at det skal bli flere. Synes det er tungt, spesielt å komme i gang, som oftest går det fint når jeg har kommet over kneiken.
SvarSlettTakk for supert lesetips Ina, og ha en fin fin novemberuke :)
Takk, Tine.
SlettArtig å høre at du vil lese den. Anbefales! Og håper at du gir den en sjanse. Den er litt vrien i begynnelsen, men den tar seg opp, og Stephen Graham Jones byr på en spennende fortellerstemme. Har også My Heart is a Chainsaw av ham som kom ut i august i år. Så håper han har litt av den samme stilen der.
Hadde det litt slik i begynnelsen jeg også angående bøker på engelsk, men etter å ha prøvd meg frem, fant jeg ut at horror er best på originalspråket så langt det er mulig. Ulempen er at jeg leser tregerep å engelsk enn på norsk, men ofte er det verdt det, og det er greit med litt variasjon både språk og sjangre.
Glad for å være til hjelp, og takk i lige måde, Tine. =)