Standing there, as immune to the cold as a marble statue, gazing towards Charlotte Street, towards a foreshortened jumble of facades, scaffolding and pitched roofs, Henry thinks the city is a success, a brilliant invention, a biological masterpiece - millions teeming around the accumulated and layered achievements of the centuries, as though around a coral reef, sleeping, working, entertaining themselves, harmonious for the most part, nearly everyone wanting it to work.
Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...
Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.
Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.
Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.
Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også bokaVed Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å leseVed Chesil Beach også.
Jeg har samlest denne boka med Birthe, og her er andre bøker vi har samlest:
The Ocean at the end of the Lane - Neil Gaiman
Good Omens - Terry Pratchett & Neil Gaiman
The Jungle Book - Rudyard Kipling
Rosemary's Baby - Ira Levin
The Gunslinger (The Dark Tower, #1) - Stephen King
The Drawing of the Three (The Dark Tower, #2) - Stephen King
The Waste Lands (The Dark Tower, bok 3) - Stephen King
The Dark Tower 4 (Wizard and Glass) - Stephen King
The Dark Tower 5 (Wolves of the Calla) - Stephen King
Bakpå:
Saturday, February 15, 2003, Henry Perowne, a successfull neurosurgeon, stands at his bedroom window before dawn and watches a plane - ablaze with fire like a meteor - arcing across the London sky. Over the course of the following day, unease gathers about Perowne, as he moves amongst hundreds of thousands of anti - war protestors in the post 9/11 streets. A minor car accident brings him into a confrontation with Baxter, a fidgety, aggressive man, who to Perowne's professional eye appears to be profoundly unwell. But it is not until Baxter makes a sudden appearance at the Perowne family home that Henry's earlier fears seem about to be realised.
Originaltittel: Saturday
Norsk tittel: Lørdag
Forfatter(e): Ian McEwan
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 279
Forlag: Vintage
Norsk forlag: Gyldendal
Utgitt: 2005
Min utgave: 2016 (Pocket)
Lest: 08.03. - 25.03. 2017
Kilde: fra egen boksamling
Plot: 2 Langtekkelig og en smule snobbete.
Tittel: 3 Denne boka kunne egentlig ikke ha blit kalt noe annet, egentlig.
Omslag: 5 Nesten det beste med hele boka. Jeg får lyst til å dandere den benken med puter og sette meg der og lese.
Baksidetekst: 4 Røper ikke for mye eller for lite. En helt grei baksidetekst.
Skrivemåte: 2 Det blir veldig flatt og familien han beskriver er så velstående på grensen til å være latterlig, men forfatteren får et lite pluss for å ta opp en viktig problemstilling.
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut til å bli noen favoritt, dessverre. Jeg kunne ikke relatere meg med noen av disse karakterene, og jeg klarte ikke å få frem noe sympati for noen av dem.
Slutten: 2 En tynn slutt, i grunn.
Høydepunkt: Liten bok med viktig problemstilling og alvorlige temaer.
Lavpunkt: Jeg liker detaljrike bøker, men ikke så mange detaljer slik at forfatteren glemmer å føre historien videre. Det blir altfor stillestående og som sagt, karakterene var for gode til å være sanne. En superfamilie, liksom.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2017
Bra anmeldelse, Ina :) McEwan er en av forfatterne jeg er nysgjerrig på, men har enda ikke lest noe av ham. Jeg sliter også med bøker hvor jeg ikke kan relatere til karakterene på noen måte, og blir nok stadig mer kresen føler jeg. Ser du leser Before the Fall, den boken har jeg også veldig lyst til å lese. Ha en fin uke!
SvarSlettHei og tusen takk for det:)
SlettIan McEwan er en spennende forfatter til tross for at han er en liten tørrpinne, i hvert fall i mine øyne:) Han kommer med mange kreative konsepter en gang i blant. Skulle ønske jeg var fan, men det er jeg ikke ennå. Kanskje fordi jeg ikke har lest den rette boka av ham ennå? Hvem vet?
Before the Fall av Noah Hawley.er en jeg liker godt så langt. Håper den ikke skuffer:)
Takk for det og i lige måde:)
PS: Og ja det er rart at hvis man ikke kan relatere seg til noen av karakterene i en bok, så er det vanskelig å like resten av boka. Det er rart med tanke på at en bok består av flere lag, men karakterer er viktig for meg. Hvis jeg ikke klarer å relatere meg selv til noen av karakterene eller ikke like dem, så er det svært vanskelig å like resten av boka, også. Det er rart.
SlettGodt skrevet, Ina! Jeg synes du får frem din leseropplevelse og ditt syn på boken på en bra måte, og jeg er enig i at karakterene virker flate. Kanskje Henry har det FOR godt? For godt til å dykke dypere ned i seg selv... Du oppsummerer det hele bra med å si at det skjer både mye og lite, alt ettersom hvordan man ser på det :)
SvarSlettTusen takk:)
SlettDer sa du det, og det er der problemet ligger for meg angående boka. Henry har det FOR godt og har ikke mange utfordringer i livet, virker det som og da blir det ikke så menneskelig. Han blir ikke så levende for meg. Og da er det vanskelig å forholde seg til ham, hvis du skjønner? :)
Morsomt å samlese med deg og håper det er noe vi fortsetter med, til tross for at vi ikke likte denne boka noe særlig:)
Ja, han er jevnt over FORNØYD og tilfreds med livet. Bekymrer seg en smule for hvordan verden kommer til å se ut i fremtiden, mest for sine barns skyld. Slik jeg ser det så kunne forfatteren utforsket denne karakteren ytterligere. For hva innebærer det egentlig å ha det godt? Og hvis møtet med Baxter skulle forstyrre hans ro og tilfredshet, så klarte ikke McEwan å få dette frem. Henry var jo like mye i sin egen boble etter at innbruddet skjedde.
SlettJeg vil gjerne lese flere bøker sammen med deg!
Ja, tror ikke at studentiden hans var lett for å ha den stillingen han har i dag, men det får vi ikke vite om, men etter voksenlivet virker det som om han får alt det han ønsker seg uten å anstrenge seg. Jeg har troen på at mennesker består av flere lag og kan ikke defineres ut i fra en enkel situasjon, men her er nesten alt overfladisk, virker det som. Og er enig med deg angående møtet med Baxter. Det er nesten som om Henry sover seg gjennom livet uansett hva som skjer, haha, og det er ikke naturlig når noe opprivende skjer. Blir litt lei når alt er overfladisk. Jeg liker det best når forfatterne skraper karakterene litt under huden, også. Slik at man blir kjent med dem på flere måter. Det gjør sterkere inntrykk.
SlettEr spent på hva vi kommer til å samlese etter vi er ferdig med The Dark Tower:)