Emma froze. Dreaming or not, now she did feel cold. There
was another presence in the hallway below; she could sense
hostility. She could almost hear them breathe. And then the
words came again, so clearly they might have been spoken next
to her ear:
Get out.
394 sider er ikke mange sider, men det føles tungt når boka ikke byr på annet enn kjedsomhet.
Å komme seg gjennom denne flisa, var et slit. For det første var det fortellerstemmen som var knusktørr, og det andre hvor stemningsløs den er, med tanke på at det er en "horror".
Viktig å utfordre seg selv
Ofte bestiller jeg bøker jeg ikke vet så mye om. Bestiller dem litt på måfå, og det gjorde jeg med denne. Hadde ikke hørt om den før, heller, så det var både ukjent bok og forfatter. Noen ganger er det spennende å bare ta litt tilfeldige valg. Noen ganger blir man positivt overrasket, og noen ganger ønsker man at man bestilte en annen bok. Men samtidig er det som sagt morsomt å bare prøve seg frem med bøker og ikke bare lese de kjente. Det er litt monotont i lengden. Jeg liker også å lese både gammelt og nytt, men liker de gamle horrorbøkene noe bedre, fordi de er ikke så redigerte. De var ikke så finpolerte som de er i dag. Horrorforfatterne hadde friere tøyler før i tiden.
Denne boka er på en måte "delt" i to. Den ene delen er om Emma som arver et gammelt hus, og den andre delen er om gutten Frank og "vennene" hans som utfordrer hverandre når det gjelder et gammelt hus i nabolaget, hvor det bor en gammel mann som ikke har noe å gjøre med andre. Han er en gammel mann med mange sorger, som blir plaget av disse ungene, som utfordrer hverandre som involverer huset hans.
Veldig tam hovedkarakter og handling
Selve hoveddelen i boka er om Emma som er godt voksen. Hun har fast bosted og fast jobb, men ingen å dele hverdagen med og ingen barn. Så dagene kan fort bli ensomme. Hun får et uventet brev av en ukjent slektning (typisk). Brevet handler om å arve et hus hun aldri har hørt om. Huset blir kalt Mire huset. Eieren av huset har et voksent barnebarn, men han vil ikke at han skal arve det, for han mener han ikke er rett mann. Derfor sender han brevet og spør henne om hun ikke ville være interessert. Hun bestemmer seg for i det minste å ta en kikk. Huset ligger veldig øde til og i området er det en gammel kirke. Huset er gammelt, romslig og forlokkende. Selv om Emma har sine tvil, er det noe med huset som føler at hun allerede er en del av det. Hun bestemmer seg eventuelt for å bli husets nye eier. Hun får også tilfeldigvis møte eierens barnebarn som kommer innom, som er en hyggelig, ung mann. Men kan hun stole på ham? Emma rekker ikke å være lenge i huset før hun merker rare ting. Blant annet skikkelser som plutselig er til stede, og ting hun prøver å bli kvitt, men som dukker opp igjen. Er det noen som kødder med henne? Har hun tatt et feil valg?
Samtidig som jeg leste denne, leste jeg The Ghost Hunters av Neil Spring, og må si det var litt av en kontrast. The Ghost Hunters er en bok jeg virkelig satt pris på og som hadde sine spooky øyeblikk, mens The Unquiet House var langsom og bød på lite handling. Det er enten eller når det gjelder bøker med hjemsøkt hus i fokus. Selv om det er oppbrukt i horrorsjangeren, blir det gjort på mange forskjellige måter. Det er et konsept jeg aldri blir lei av. Det er fremdeles gjort på en god måte med riktig fortellerstemme. Men denne fortellerstemmen ble temmelig platt, monoton og energien på en måte dør ut underveis. Man kommer til et punkt der man ikke lenger bryr seg om hva som skjer videre.
Jeg likte best å lese om Frank og de såkalte vennene hans som utfordrer hverandre angående huset, men delen om Emma engasjerte ikke noe særlig, og hun var virkelig en tam karakter å lese om. Relasjonen mellom henne og barnebarnets tidligere huseier, ble også noe typisk og lite troverdig.
Å bli ferdig med The Unquiet House var en stor lettelse. Det er den seigeste horrorboka jeg har lest på lenge.
Jeg leste den sammen med Augusta.
(Bakpå):
Mire House is dreary, cold and isolated. But when
Emma Dean inherits it from a distant relation,
she immediately feels a sense of belonging.
It isn't long before Charlie Mitchell, grandson of
the original owner, appears, claiming he wants
to get to know her as they are the last of the family.
But Emma suspects he's more interested in the
house than his long-lost relatives.
And when she starts seeing ghostly figures,
Emma begins to wonder: is Charlie trying to scare
her away, or are there darker secrets lurking in the
corners of Mire House?
Praise for Path of Needles
'Dark and satisfying, like the best chocolate'
Elly Griffiths, author of The Crossing Places
'The Horror Breakout Author of 2013 is
Alison Littlewood' HorrorBookReviews.com
'Cements her positions as one of Britain's
finest living horror authors' Reader Dad
Originaltittel: The Unquiet House
Norsk tittel: Kunne ikke finne tittel på norsk
Forfatter: Alison Littlewood
Sjanger: horror
Målgruppe: voksen
Antall sider: 394
Forlag: Jo Fletcher Books
Norsk forlag: Ingen norsk utgivelse i skrivende stund
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Pocket)
Lest: 28.01. - 28.02. 2021
Kilde: fra min egen boksamling
Plot: 2 Svært uengasjerende og gjentakende handling. Man blir ikke knyttet til karakterene eller historien.
Omslag: 3 Litt mystisk og godt å se et omslag som ikke er et med ryggen til omslag, men samtidig er det et omslag som virker noe dødt.
Baksidetekst: 4 Grunnen til at jeg ville lese boka. Mystikk, spenning og en baksidetekst som vekker nysgjerrigheten.
Skrivemåte: 2 Veldig trøttende fortellerstemme. Lite utvikling og det føltes ut som om hun skrev med samme toneleie hele tiden.
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut til å bli en favoritt. Synes mange av karakterene manglet personlighet.
Persongalleri: 2 Noen interessante karakterer, men ikke nok til at de skilte seg ut. Syntes mange av karakterene hadde lite dybde og det var ikke lett å bli kjent med dem.
Slutten: 2 Ga meg ingenting. Til slutt er man så lei at man ikke bryr seg hva som skjer.
Høydepunkt: Man blir aldri lei av hjemsøkte hus. Det fascinerer, i hvert fall meg. Man blir like nysgjerrig på dette huset som Emma.
Lavpunkt: Veldig monoton og nesten ingen utvikling. Ganske stemningsløs bok til å være en spøkelseshistorie.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2021
Off, ja det var en kjedelig bok. Artig vri på hvem som var spøkelset, men det er det eneste positive. Ingen av personene eller hendelsene som engasjerte.
SvarSlettMen - moro å samlese da :)
Ja, det var ikke noe å hoppe i taket for. =) Det hele ble for langdrygt og lite handling.
SlettViktig å huske på: Ingen spoilere. =)
Håper vi er heldigere med vår neste bok, og si i fra hvis du ser noe spennende.