The Institute av Stephen King, er fra egen boksamling
I mai leste jeg disse bøkene:
Lest i kronologisk rekkefølge:
Mitt liv som rotte - Joyce Carol Oates
Natt - Bernard Minier
The Institute - Stephen King
Drapet på kommandanten: Bok 2 - Haruki Murakami
Galgedans - T.H. Håvardsen
123 for barske barn: Tull med tall - Anne Østgaard & Egil Nyhus (illustratør)
En god del av bøkene jeg skulle lese i april, ble dessverre forskjøvet i mai. Derfor ble det meste av lesingen forskjøvet. Bare en bok av seks planlagte bøker for mai lest. Omgitt av psykopater Thomas Erikson og Den tause pasienten av Alex Michaelides leser jeg nå, som jeg egentlig hadde planlagt å lese i mai. Men, sånt skjer noen ganger. Har ikke hatt dårlig leselyst, og jeg liker store bøker, og det har vært en del store bøker i det siste. For min del kreves da litt mer tid å komme seg gjennom dem. Leser ikke tregt eller noe, men leser i vanlig tempo, og jeg vil ha et ønske om å lese istedet for at det oppleves som tvangslesing.
Bøkene som jeg ikke rakk å begynne på i mai og som jeg skal prøve å skvise inn i sommerlesingen er: Hvert skritt du tar av Lisa Jewell, Risiko av Sven G. Simonsen, og Lock Every Door av Riley Sager.
Både Mitt liv som rotte, Natt og Drapet på kommandanten hadde jeg planlagt å lese i april, men så ble det forskjøvet inn i mai. Galgedans av T.H. Håvardsen, var den ene av de seks planalgte bøkene jeg leste i mai. Og 123 for barske barn: Tull med tall av Anne Østgaard og Egil Nyhus, var en spontanlesing. Må ha noen uplanlagte bøker også slik at alt ikke blir så enformig på grunn av en leseplan. Jeg liker å ha noe planlagt og noe uplanlagt.The Institute av Stephen King var ikke en del av noe leseplan for hverken april eller mai. Det var en samlesing med en annen bokblogger. Hun ble ferdig før meg og jeg trengte ekstra tid å bli ferdig med den, og jeg ble ferdig med den i midten av mai.
Men selv om lite gikk etter leseplanen denne gang, var det mange av bøkene som ikke skuffet meg. Det er litt uvant ...
Og hvilken bok likte jeg best i mai?
The Institute - Stephen King
Har sagt det før og sier det igjen. Selv om King er og blir min forfatterhelt, betyr det ikke at bøkene hans blir automatisk favoritt. Han har skuffet meg en del ganger, han også. Hvis ikke hadde det vært umenneskelig. Det er bøker han har skrevet som han burde ha latt være å skrive. Så selv om han er min favoritt, gjør det ikke at alt han skriver bra, men det meste. Med denne boka beviser det at selv om han begynner å bli gammel, har han ingen grunn til å pensjonere seg ennå. Det virker ikke som han har tenkt å gjøre det heller. The Institute kom ut i fjor og tidligere i år, i april, ga han ut en novellesamling. Han skriver mye fremdeles.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så mye om handling og mening om noen av bøkene siden jeg ikke har skrevet anmeldelse av alle ennå, og siden jeg har nevnt en del om bøkene tidligere, er jeg redd det blir en del gjentakelser. Men i månedens bokanbefaling er det i hvert fall greit å gi et lite overblikk. Noen ganger blir det bare en del gjentakelser. Det er ikke til å unngå. 😊
Jeg brukte en del tid på denne for leser tregere på engelsk, men King foretrekker jeg å lese på engelsk. Har prøvd å lese noen oversettelser av ham, men da synes jeg at han på en måte mister fortellerstemmen sin. Det blir ikke helt det samme.
The Institute er om Luke Ellis. Han er bare tolv år, men svært intelligent og oppfører seg som om han er litt eldre enn han er. Han prøver til å med og komme inn på college til tross for hans unge alder, og blir faktisk akseptert. En natt blir han kidnappet av to personer mens han sover. Han våkner opp neste morgen. Rommet ser helt likt ut som rommet hans hjemme, men det føles galt. Når han går ut av døra er han ikke hjemme, men befinner seg i en korridor. Hvor er han og hvem har ført han dit? Etter hvert finner han ut at det er andre barn der. Noen eldre, noen yngre. Det er en administrasjon der som følger med på dem. De får faste måltider, har et lekeuteområde, og egne rom. Det skremmende med stedet er at de ikke vet helt hvorfor de er der eller hvor lenge de skal være der. De må også gå gjennom krevende og faretruende tester. Det hender seg også at noen barn forsvinner og ikke kommer tilbake. Blir de noen gang frie mennesker igjen eller må de rømme? Er det en grunn til å rømme?
Starten var noe treg, men etter å ha kommet gjennom hundre sider, tok det seg opp. Igjen beviser boka hvor god King er på karakterbeskrivelser og sakte, men sikkert bygger opp suspense. Etter å ha kommet gjennom den trege starten, var boka svært spennende å lese, og man blir etter hvert veldig spent på slutten.
Har ikke skrevet anmeldelse til den ennå, men det blir kanskje til førstkommende helg.
Har ikke skrevet anmeldelse til den ennå, men det blir kanskje til førstkommende helg.
En annen sterk bok jeg leste i mai var Mitt liv som rotte. Har også lest Svart vann som også er en god bok av Joyce Carol Oates, men synes at Mitt liv som rotte er noe sterkere på mange måter. Tolv år gamle Violet Rue Kerrigan blir utstøtt av sin egen familie når hun en dag sladrer på brødrene sine til noen utenfor familien. Etter det ser familien på henne som en rotte, en sladrehank. Hun hører de to brødrene sine komme hjem sent en kveld og ser at de gjemmer unna noe. Det er samme kveld som en tenåring blir påkjørt og senere banket bevisstløs og som senere dør av skadene. Det er blitt observert en gjeng med gutter på åstedet og det minstenkes at to av brødrene til Violet er involvert. De blir senere satt i fengsel og Violet gruer seg til de slippes ut. Vil de da hevne seg? I mellomtiden bor hun hos en tante og en onkel som er barnløse. Mens hun er der prøver hun og håper å få kontakt med familien sin igjen. Er det bare forgjeves?
En sterk og utrolig god roman om det å bli utstøtt fra familien og samtidig leve i frykt for at hele samfunnet vet hva hun har gjort. At hun har sladret på brødrene sine. Spennnende og god karakterdrevet roman. Det er nesten som å lese krim.
Hele anmeldelsen kan leses her.
En sterk og utrolig god roman om det å bli utstøtt fra familien og samtidig leve i frykt for at hele samfunnet vet hva hun har gjort. At hun har sladret på brødrene sine. Spennnende og god karakterdrevet roman. Det er nesten som å lese krim.
Hele anmeldelsen kan leses her.
En annen bok jeg koste meg med i mai var Drapet på kommandanten: Bok 2 Haruki Marukami. Jeg har alltid vært skeptisk til oppfølgere, både når det gjelder bøker og filmer. Det har vært noen gode oppfølgere, men de fleste har vært skuffende. Selv om jeg likte første bok litt bedre var Bok 2 slett ikke verst. Den holder på mystikken og særheten som den første boka hadde, og den byr på enda mer surrealisme.
Den er om en navnløs portrettmaler som låner et hus oppe i en ås mens han går gjennom en tung skilsmisseprosess. De har vært gift i seks år. Han underviser i noen dager i uka, men er stort sett for seg selv oppe i åsen. Hans nærmeste nabo er en riking som alltid er hjemme. Han bor på den andre siden av åsen og de blir godt bekjente. Huset hovedpersonen låner tilhører en kunstner, og han kommer over et maleri somheter Drapet på kommandanten, som han blir fascinert av. Historien blir surrealistisk da denne kommandanten på bildet dukker opp i virkeligheten. Hva vil han hovedpersonen? I mellomtiden er hovedpersonen et bindeledd mellom naboen og en tenåring som kommer hver søndag for å bli malt. Hun kommer hver søndag sammen med sin tante som hun bor hos. Naboen til hovedpersonen har en mistanke om at han er faren hennes, og vil bli bedre kjent med henne. Sånn sett blir hovedpersonen et bindeledd mellom naboen og naboens mulige datter. Etter hvert i boka er det også noen som forsvinner. Hvem forsvinner og blir personen funnet igjen?
Syntes at bok en hadde mer mystikk og undertoner, men i bok to er fremdeles særheten og mystikken der. Jeg har fremdeles lyst til å lese mer av Murakami. Han skriver sært og surrealistisk. Samtidig skriver han det som om det er helt naturlig.
Minier skuffet meg med Ikke slå av lyset som var min første bok av ham, men noen ganger er jeg glad for at jeg gir noen forfattere flere sjanser. Denne hadde mer spenning og bedre oppbygning. Det var mer som skjedde. Synes også at Julian Hirtmann er en herlig karakter.
Natt er fjerde bok i Martin Servaz serien. Jeg har ikke lest alle, men man får med seg bakgrunnshistorien, så man mister ikke tråden i det hele. Etter en jakt på en mann, blir Martin Servaz skutt og havner i koma. Datteren hans som bor til vanlig i Canada, kommer for å bo hos ham en stund. Etter å ha vært i koma, merker hun og kollegene hans at han ikke er helt den samme. Er han sterk nok til å komme tilbake på jobb så raskt?
Denne gang må han jobbe med en norsk politikvinne. Kirsten Nygaard. Seriemorder Julian Hirtmann er tilbake etter seks år med taushet. Han har tatt bilder av Servaz. De finner også et bilde av en liten gutt som heter Gustav. Etter mer bakgrunnshistorie i boka er spørsmålet: Er det Julians eller Martins sønn?
Spennende, lettlest og synes denne hadde mer driv enn hans forrige bok.
Hele anmeldelsen kan leses her.
Jeg leste også en barnebok som er til å anbefale de som skal lære seg om tall på en morsom måte. Det er en enkel bok med fine illustrasjoner. Teksten er vers med rim, og illustrasjonene har en sammenheng med både tekst og tall. En morsom lærebok å få med seg.
En bok som skuffet meg og som jeg gjerne ville like er: Galgedans av T.H. Håvardsen. Det er første bok i en trilogi, og selv om jeg elsker horror og som er min favorittsjanger, så ble jeg dessverre ikke helt oppslukt. Men jeg vil rose forfatteren at endelig er det noen som gir ut norsk skrekk. Det er det for lite av. Skjønner at det er en sjanger som ikke blir tatt alvorlig og skjønner hvorfor. For min del er det barnslig og herlig underholdning som jeg ikke blir lei av. Har alltid likt horror og slahere helt fra jeg var liten, så det var morsomt å lese norsk skrekk. Leser mest amerikansk horror, så det er bra at norsk skrekk blir gitt ut en gang i blant også.
Galgedans er om en familie på tre som er litt sære for de andre i Viktoriahavn. Theodor er en støttende og kjærlig familimann som jobber som begravelsesagent, men han virker kanskje sjenert og rar for noen. Hans kone Margareth er oppfarende og ofte sur. Ofte er hun irritert på datteren Jenny og slår henne. Jenny skremmer andre og gjør andre skeptisk, fordi hun er så mye for seg selv og driver med sitt. Hun smiler heller aldri og leser heller i bøkene sine enn å være sosial. Det eneste som gir henne glede er å drepe dyr og mennesker. Det gir henne energi. Når faren hennes oppdager dettte, bli han rådvill. Samtidig er det datteren hans og han vil være der for henne. Det ender opp med at han dekker over det hun har gjort, hver gang hun dreper noe(n). Folk i Viktoriahavn forsvinner. Det bor ikke så mange der, heller. Hvor lenge kan de holde på før noen får en mistanke? Politiet kobles inn, men hvor lenge kan de egentlig lure dem?
Det er ikke første gang det brukes ondskapsfullt barn i skrekksjangeren, men det gjør ikke noe. Det er et spennende konsept. Jeg liker store bøker, og denne er på over fem hundre sider, men når historien blir noe gjentakende, blir det langdrygt. Det ble dessverre denne. Marerittene til politimannen underveis i boka og de siste tretti-førti sidene var svært underholdende. Så hadde håpet resten av boka hadde den samme intensiteten, men det hadde den dessverre ikke. Det blir for gjentakende. Men synes Jenny er en fascinerende karakter og jeg vil gjerne lese lese resten av trilogien.
Dette var da bøkene jeg leste i mai. Noe skuffende, noe middels, men stort sett bra. Noe som er uvanlig i en og samme måned. Så skal ikke klage. Jeg må bare kutte ned på Animal Crossing: New Horizons. Det er en tidstyv. Det er jo ikke bare, bare å designe en hel øy. 😊
Den er om en navnløs portrettmaler som låner et hus oppe i en ås mens han går gjennom en tung skilsmisseprosess. De har vært gift i seks år. Han underviser i noen dager i uka, men er stort sett for seg selv oppe i åsen. Hans nærmeste nabo er en riking som alltid er hjemme. Han bor på den andre siden av åsen og de blir godt bekjente. Huset hovedpersonen låner tilhører en kunstner, og han kommer over et maleri somheter Drapet på kommandanten, som han blir fascinert av. Historien blir surrealistisk da denne kommandanten på bildet dukker opp i virkeligheten. Hva vil han hovedpersonen? I mellomtiden er hovedpersonen et bindeledd mellom naboen og en tenåring som kommer hver søndag for å bli malt. Hun kommer hver søndag sammen med sin tante som hun bor hos. Naboen til hovedpersonen har en mistanke om at han er faren hennes, og vil bli bedre kjent med henne. Sånn sett blir hovedpersonen et bindeledd mellom naboen og naboens mulige datter. Etter hvert i boka er det også noen som forsvinner. Hvem forsvinner og blir personen funnet igjen?
Syntes at bok en hadde mer mystikk og undertoner, men i bok to er fremdeles særheten og mystikken der. Jeg har fremdeles lyst til å lese mer av Murakami. Han skriver sært og surrealistisk. Samtidig skriver han det som om det er helt naturlig.
Minier skuffet meg med Ikke slå av lyset som var min første bok av ham, men noen ganger er jeg glad for at jeg gir noen forfattere flere sjanser. Denne hadde mer spenning og bedre oppbygning. Det var mer som skjedde. Synes også at Julian Hirtmann er en herlig karakter.
Natt er fjerde bok i Martin Servaz serien. Jeg har ikke lest alle, men man får med seg bakgrunnshistorien, så man mister ikke tråden i det hele. Etter en jakt på en mann, blir Martin Servaz skutt og havner i koma. Datteren hans som bor til vanlig i Canada, kommer for å bo hos ham en stund. Etter å ha vært i koma, merker hun og kollegene hans at han ikke er helt den samme. Er han sterk nok til å komme tilbake på jobb så raskt?
Denne gang må han jobbe med en norsk politikvinne. Kirsten Nygaard. Seriemorder Julian Hirtmann er tilbake etter seks år med taushet. Han har tatt bilder av Servaz. De finner også et bilde av en liten gutt som heter Gustav. Etter mer bakgrunnshistorie i boka er spørsmålet: Er det Julians eller Martins sønn?
Spennende, lettlest og synes denne hadde mer driv enn hans forrige bok.
Hele anmeldelsen kan leses her.
Jeg leste også en barnebok som er til å anbefale de som skal lære seg om tall på en morsom måte. Det er en enkel bok med fine illustrasjoner. Teksten er vers med rim, og illustrasjonene har en sammenheng med både tekst og tall. En morsom lærebok å få med seg.
En bok som skuffet meg og som jeg gjerne ville like er: Galgedans av T.H. Håvardsen. Det er første bok i en trilogi, og selv om jeg elsker horror og som er min favorittsjanger, så ble jeg dessverre ikke helt oppslukt. Men jeg vil rose forfatteren at endelig er det noen som gir ut norsk skrekk. Det er det for lite av. Skjønner at det er en sjanger som ikke blir tatt alvorlig og skjønner hvorfor. For min del er det barnslig og herlig underholdning som jeg ikke blir lei av. Har alltid likt horror og slahere helt fra jeg var liten, så det var morsomt å lese norsk skrekk. Leser mest amerikansk horror, så det er bra at norsk skrekk blir gitt ut en gang i blant også.
Galgedans er om en familie på tre som er litt sære for de andre i Viktoriahavn. Theodor er en støttende og kjærlig familimann som jobber som begravelsesagent, men han virker kanskje sjenert og rar for noen. Hans kone Margareth er oppfarende og ofte sur. Ofte er hun irritert på datteren Jenny og slår henne. Jenny skremmer andre og gjør andre skeptisk, fordi hun er så mye for seg selv og driver med sitt. Hun smiler heller aldri og leser heller i bøkene sine enn å være sosial. Det eneste som gir henne glede er å drepe dyr og mennesker. Det gir henne energi. Når faren hennes oppdager dettte, bli han rådvill. Samtidig er det datteren hans og han vil være der for henne. Det ender opp med at han dekker over det hun har gjort, hver gang hun dreper noe(n). Folk i Viktoriahavn forsvinner. Det bor ikke så mange der, heller. Hvor lenge kan de holde på før noen får en mistanke? Politiet kobles inn, men hvor lenge kan de egentlig lure dem?
Det er ikke første gang det brukes ondskapsfullt barn i skrekksjangeren, men det gjør ikke noe. Det er et spennende konsept. Jeg liker store bøker, og denne er på over fem hundre sider, men når historien blir noe gjentakende, blir det langdrygt. Det ble dessverre denne. Marerittene til politimannen underveis i boka og de siste tretti-førti sidene var svært underholdende. Så hadde håpet resten av boka hadde den samme intensiteten, men det hadde den dessverre ikke. Det blir for gjentakende. Men synes Jenny er en fascinerende karakter og jeg vil gjerne lese lese resten av trilogien.
Dette var da bøkene jeg leste i mai. Noe skuffende, noe middels, men stort sett bra. Noe som er uvanlig i en og samme måned. Så skal ikke klage. Jeg må bare kutte ned på Animal Crossing: New Horizons. Det er en tidstyv. Det er jo ikke bare, bare å designe en hel øy. 😊
Ryggperspektiv av bøkene:
Du har ikke skrekk for murstein ser jeg :) Du likte Natt bedre enn meg tror jeg, og kanskje Galgedans også, som jeg ikke likte (bortsett fra de første 50 sidene) Mitt liv som rotte er en perle av en bok, og Kommandanten den tror jeg sannelig jeg likte bedre enn deg :)
SvarSlettHa en fin fin lesejuni Ina!
Haha, du får sagt det. =) Man får litt styrketrening av å holde store bøker i hvert fall. =) Jeg liker tynne bøker også og har kommet over noen gode, men foretrekker store bøker. Ulempen er at det brukes da mer tid. =)
SlettJeg ga Natt terningkast 4 og det gjorde du også, tror jeg? Og Galgedans terningkast 3 på bokelskere. Så det er ikke favoritter, men underholdende på sin måte, synes jeg.
Drapet på bok to er forstsatt spennende og holder på interessen veldig, men det var noe med bok en som var sterkere, men usikker på hva, så tror du likte den bedre enn meg, ja. =)
Tusen takk og i lige måde, Tine. =) Er spent på hva du skal lese i sommer.