Den nye kjæresten av Michelle Frances og The Troop av Nick Cutter, er fra egen boksamling
I desember leste jeg disse bøkene:
Lest i kronologisk rekkefølge:
Verden som var min: Tyvetallet - Ketil Bjørnstad
Den nye kjæresten - Michelle Frances
Helvete - Erlend Loe
The Troop - Nick Cutter
Apollo 11 - David Whitehouse
Det lyser så fint fra julestjernen - May Britt Stendal
Hekseknuten 2: Keiserens grav - Johan Rundberg
Det ble lest litt mer enn det jeg gjorde i november og oktober, selv om bøkene jeg leste i desember var litt lunkne.
I desember leste jeg to planlagte bøker, resten var bøker jeg skulle ha lest tidligere, men som ble med inn i desember måned. Det tok litt tid før jeg kom i gang med bøkene jeg skulle lese i desember, for jeg lå litt etter med bøkene jeg skulle lese i november. Så det blir litt rot av og til. Boka av Bjørnstad hadde jeg lest helt siden september, siden det er en stor bok på over 800 sider, og store bøker tar gjerne litt tid for min del, og det gjør ikke noe. Jeg foretrekker store bøker, men konsekvensen av det er at det tar litt tid før det blir lest ut.
Og hvilken bok likte jeg best i desember?
Apollo 11: Den dramatiske historien om romkappløpet og månelandingen - David Whitehouse
En spennende bok om det historiske øyeblikket. Her får man detaljert bakgrunnstoff om forskjellige astronauter, både de kjente og mindre kjente, prosessen med alle de mislykkede forsøkene og nesten hendelsene, dødsulykker, farer, risiko, og hvor hensynsløse de var som jobbet med dette som ikke tok sikkerhet spesielt alvorlig, fordi det var såpass stor konkurranse mellom enkelte land. Etter å ha sett kommentaren Draumen om månen på NRK 1, var dette en kjekk bok å få med seg for å få et enda større helhet av historien. Også interessant var det med forskjellige avsnitt her og der med egne ord av forskjellige astronauter om diverse hendelser, slik at man kommer tettere innpå historien. Boka kan virke tørrm fordi forfatteren har en veldig saklig og rapportaktig fortellerstemme, men synes det gjorde boka mer ekte. Sværte spennende for oss som er interessert i dette temaet, men muligens også for andre.
Det ble bare en femmer i november, men jeg likte noen andre bøker også blant annet, Verden som var min: Tyvetallet av Ketil Bjørnstad. En bok som det tok tid å lese siden den var som sagt stor, og man leser flere bøker "samtidig". Men det er en fin, varm bok med masse selvironi, om årene fra 2000-20009, og det er år som sitter friskt i minne ennå. Så mye av det Bjørnstad skriver om, huskes godt, både mye av nyhetsbilde fra innenriks og utenriks. Her er det mye om naturkatastrofer, terror, finanskrise i USA, presidentvalg og mye mer. Det skjer også mye i privatlivet til Bjørnstad siden han og hans kone søker om å bli adoptivforeldre. Mye humor og alvor i denne boka, og likte spesielt godt å lese om vennskapet til Bjørnstad og Erik Bye som var artig å lese om.
En annen bok jeg likte er Det lyser så fint fra julestjernen av May Britt Stendal, som ikke er en julebok for å understreke det, men det er en roman om hvordan det er å jobbe som sykepleier innen psykisk helse, siden hoveedkarakteren Veronica har den jobben. Vi blir kjent med henne gjennom jobben og privat. Etter at hun finner et brev, får hun mange tilbakeblikk fra en turbulent tid med en av døtrene, Thale som var veldig opprørsk da hun var ung. Det gikk utover hele familien, både Veronica og de to andre barna hennes. Deres far døde for mange år siden mens han var på jobb, så Veronica har taklet mye alene. Klarer hun å få Thale på rett spor igjen, og er hun klar for å finne en ny mann? Jeg likte godt å lese om Veronicas jobb og hennes bånd til Thale, men synes ikke det var spesielt interessant å lese om Veronicas kjærlighetsliv. Syntes det ødelea litt av både flyten og spenningen i boka.
Ellers var bøkene jeg i desember så som så, noen helt greie og andre får man ikke helt forhold til.
Den nye kjæresten av Michelle Frances var nesten grusom og traurig å komme seg gjennom. Her strevde jeg veldig med fortellerstemmen som er litt overdreven og får noe chick-lit aktig over seg, noe jeg ikke likte helt. Det eneste som redder boka litt er spesielle karakterer, men selve historien skiller seg ikke ut eller byr på særlig spenning. Syntes det ble mer drama enn spenning, og da blir det ikke en seriøs psykologisk thriller for meg, men en slags lettvekter. Helt i orden å lese det også en gang i blant, men det var ikke det jeg var ute etter denne gang. Uansett, er den om Cherry som er eiendomsmegler og gjør alt hun kan å rømme fra sin fortid. Hun drømmer om å bli suksessrik og tjene mye. Hun vil ikke bli som hennes mor som er det motsatte. En dag møter hun Daniel som er på utkikk etter en leilighet, og hun faller pladask for ham. Han er en gutt i tidlig tjueårene som kommer fra en rik familie, og har en overbeskyttende mor. Hun får møte familien hans, og Daniels mor prøver å bli kjent med Cherry, men hun holder litt tilbake, hvorfor? Etter hvert som tiden går, synes moren til Daniel at det er noe som skurrer med hans nye kjæreste. Er hun ute etter ham, eller pengene hans? Hvem kommer Daniel til å stole på? Som sagt, veldig mye drama.
Jeg har også lest den nye boka av Erlend Loe, og det er en forfatter som jeg har lest mye av, både før jeg begynte å skrive om bøker og i ettertid, og hans bøker har vært veldig varierte. Min favoritt av ham er Doppler som er veldig morsom. Helvete virket som et godt utgangspunkt og jeg liker svart humor, som det blir brukt mye av, men det var ett eller annet med selve historien som ikke fenget meg noe særlig. Den er om Rakel som er nyskilt og flytter inn i et rekkehus med barna sine. Hun og eksmannen deler omsorgen av barna. En dag kommer hun over en luke i hagen, og i luka er det en trapp som fører til et helt spesielt sted. Der møter hun en mann helt utenom det vanlige. Vil livet hennes forandre seg til det bedre eller det verre etter skilsmissen? I boka er det også med enkle illutrasjoner som er på grensen til det barnslige, som jeg ikke helt skjønner hvorfor er med. Syntes de virket noe malplasserte? Jeg liker sære bøker, og det virket som min kategori siden jeg liker mørke bøker, men dette ble for sært og rart.
The Troop av Nick Cutter var heller ikke noe å rope hurra over. Mange tror at siden jeg leser mye horror og ser mange horrorfilmer, så tror man at jeg liker alt innen sjangeren, men det gjør jeg ikke, og sånn er det med alle kategorier. Selv om man har en favorittsjanger, betyr det ikke at man liker alt innen sjangeren, for det er mange undersjangere også. Nick Cutter heter egentlig Craig Davidson og dette er min første bok av ham. Starten og de første hundre sidene var lovende, men så tok det en vending som ble for tullete og latterlig, istedet for skremmende.The Troop er om en speiderleder i førtiårene som tar med seg Troop 52, som består av fem gutter på fjorten år, som drar til Falstaff Island og skal være der i tre dager. De har ikke lov å ha med seg mobiltelefon, men har med seg walkie talkier og en radio som de kan kontakte fastlande med hvis uvær eller ulykker oppstår. De er der for å teste speiderkunnskapene sine og lære seg selv å kjenne. Men de blir overrasket da en mann kommer med båt. De vet ikke hvem han er og han ser syk ut. Hva er galt med ham, og er det smittsomt? Og hvorfor er han alltid sulten? Som speidere bør de være beredt på alt, men hva skal de gjøre med denne situasjonen? Klarer de å redde mannen, eller er situasjonen for farlig? Underholdende og intens start, men som sagt, det blir mest tull. Det var ikke den type horror jeg var ute etter.
En siste bok jeg skal nevne i slengen er Keiserens grav av Johan Rundberg, som er svensk forfatter. Han har kommet med en spøkelseskrimserie for unge lesere, og Keiserens grav er andre bok i Hekseknuten. Som i bok to møter vi Sebsastian og hans nye venner som han møtte i forrige bok, Manda og Max. Manda er skuespiller og har jobbet sammen med Sebastians mor som også er skuespiller. I denne boka strever moren hans med å få jobber, mens Manda er med i en julekalender. Sebastian og Max er ofte med på settet siden de er hennes gode venner. Men rare ting skjer på museet etter at deres nye utstilling Keiserens grav er i ferd med å gjøres klar. Er det en forbannelse, eller er det noe annet skremmende som foregår?
Jeg har lest begge bøkene i Hekseknuten og må si jeg likte Gjenferdets stemme hakket bedre enn Keiserens grav, for syntes at første bok hadde mer innlevelse og spennende øyeblikk. Bøkene kan leses som frittstående.
Sju bøker ble lest i desember. Ikke all verdens, men greit nok. Mener heller ikke å være en drittunge som ikke liker noen ting, men man blir mer kresen jo mer man leser, og ærlighet varer lengst, og man må samtidig være tro mot seg selv. 😊
Det ble bare en femmer i november, men jeg likte noen andre bøker også blant annet, Verden som var min: Tyvetallet av Ketil Bjørnstad. En bok som det tok tid å lese siden den var som sagt stor, og man leser flere bøker "samtidig". Men det er en fin, varm bok med masse selvironi, om årene fra 2000-20009, og det er år som sitter friskt i minne ennå. Så mye av det Bjørnstad skriver om, huskes godt, både mye av nyhetsbilde fra innenriks og utenriks. Her er det mye om naturkatastrofer, terror, finanskrise i USA, presidentvalg og mye mer. Det skjer også mye i privatlivet til Bjørnstad siden han og hans kone søker om å bli adoptivforeldre. Mye humor og alvor i denne boka, og likte spesielt godt å lese om vennskapet til Bjørnstad og Erik Bye som var artig å lese om.
En annen bok jeg likte er Det lyser så fint fra julestjernen av May Britt Stendal, som ikke er en julebok for å understreke det, men det er en roman om hvordan det er å jobbe som sykepleier innen psykisk helse, siden hoveedkarakteren Veronica har den jobben. Vi blir kjent med henne gjennom jobben og privat. Etter at hun finner et brev, får hun mange tilbakeblikk fra en turbulent tid med en av døtrene, Thale som var veldig opprørsk da hun var ung. Det gikk utover hele familien, både Veronica og de to andre barna hennes. Deres far døde for mange år siden mens han var på jobb, så Veronica har taklet mye alene. Klarer hun å få Thale på rett spor igjen, og er hun klar for å finne en ny mann? Jeg likte godt å lese om Veronicas jobb og hennes bånd til Thale, men synes ikke det var spesielt interessant å lese om Veronicas kjærlighetsliv. Syntes det ødelea litt av både flyten og spenningen i boka.
Ellers var bøkene jeg i desember så som så, noen helt greie og andre får man ikke helt forhold til.
Den nye kjæresten av Michelle Frances var nesten grusom og traurig å komme seg gjennom. Her strevde jeg veldig med fortellerstemmen som er litt overdreven og får noe chick-lit aktig over seg, noe jeg ikke likte helt. Det eneste som redder boka litt er spesielle karakterer, men selve historien skiller seg ikke ut eller byr på særlig spenning. Syntes det ble mer drama enn spenning, og da blir det ikke en seriøs psykologisk thriller for meg, men en slags lettvekter. Helt i orden å lese det også en gang i blant, men det var ikke det jeg var ute etter denne gang. Uansett, er den om Cherry som er eiendomsmegler og gjør alt hun kan å rømme fra sin fortid. Hun drømmer om å bli suksessrik og tjene mye. Hun vil ikke bli som hennes mor som er det motsatte. En dag møter hun Daniel som er på utkikk etter en leilighet, og hun faller pladask for ham. Han er en gutt i tidlig tjueårene som kommer fra en rik familie, og har en overbeskyttende mor. Hun får møte familien hans, og Daniels mor prøver å bli kjent med Cherry, men hun holder litt tilbake, hvorfor? Etter hvert som tiden går, synes moren til Daniel at det er noe som skurrer med hans nye kjæreste. Er hun ute etter ham, eller pengene hans? Hvem kommer Daniel til å stole på? Som sagt, veldig mye drama.
Jeg har også lest den nye boka av Erlend Loe, og det er en forfatter som jeg har lest mye av, både før jeg begynte å skrive om bøker og i ettertid, og hans bøker har vært veldig varierte. Min favoritt av ham er Doppler som er veldig morsom. Helvete virket som et godt utgangspunkt og jeg liker svart humor, som det blir brukt mye av, men det var ett eller annet med selve historien som ikke fenget meg noe særlig. Den er om Rakel som er nyskilt og flytter inn i et rekkehus med barna sine. Hun og eksmannen deler omsorgen av barna. En dag kommer hun over en luke i hagen, og i luka er det en trapp som fører til et helt spesielt sted. Der møter hun en mann helt utenom det vanlige. Vil livet hennes forandre seg til det bedre eller det verre etter skilsmissen? I boka er det også med enkle illutrasjoner som er på grensen til det barnslige, som jeg ikke helt skjønner hvorfor er med. Syntes de virket noe malplasserte? Jeg liker sære bøker, og det virket som min kategori siden jeg liker mørke bøker, men dette ble for sært og rart.
The Troop av Nick Cutter var heller ikke noe å rope hurra over. Mange tror at siden jeg leser mye horror og ser mange horrorfilmer, så tror man at jeg liker alt innen sjangeren, men det gjør jeg ikke, og sånn er det med alle kategorier. Selv om man har en favorittsjanger, betyr det ikke at man liker alt innen sjangeren, for det er mange undersjangere også. Nick Cutter heter egentlig Craig Davidson og dette er min første bok av ham. Starten og de første hundre sidene var lovende, men så tok det en vending som ble for tullete og latterlig, istedet for skremmende.The Troop er om en speiderleder i førtiårene som tar med seg Troop 52, som består av fem gutter på fjorten år, som drar til Falstaff Island og skal være der i tre dager. De har ikke lov å ha med seg mobiltelefon, men har med seg walkie talkier og en radio som de kan kontakte fastlande med hvis uvær eller ulykker oppstår. De er der for å teste speiderkunnskapene sine og lære seg selv å kjenne. Men de blir overrasket da en mann kommer med båt. De vet ikke hvem han er og han ser syk ut. Hva er galt med ham, og er det smittsomt? Og hvorfor er han alltid sulten? Som speidere bør de være beredt på alt, men hva skal de gjøre med denne situasjonen? Klarer de å redde mannen, eller er situasjonen for farlig? Underholdende og intens start, men som sagt, det blir mest tull. Det var ikke den type horror jeg var ute etter.
En siste bok jeg skal nevne i slengen er Keiserens grav av Johan Rundberg, som er svensk forfatter. Han har kommet med en spøkelseskrimserie for unge lesere, og Keiserens grav er andre bok i Hekseknuten. Som i bok to møter vi Sebsastian og hans nye venner som han møtte i forrige bok, Manda og Max. Manda er skuespiller og har jobbet sammen med Sebastians mor som også er skuespiller. I denne boka strever moren hans med å få jobber, mens Manda er med i en julekalender. Sebastian og Max er ofte med på settet siden de er hennes gode venner. Men rare ting skjer på museet etter at deres nye utstilling Keiserens grav er i ferd med å gjøres klar. Er det en forbannelse, eller er det noe annet skremmende som foregår?
Jeg har lest begge bøkene i Hekseknuten og må si jeg likte Gjenferdets stemme hakket bedre enn Keiserens grav, for syntes at første bok hadde mer innlevelse og spennende øyeblikk. Bøkene kan leses som frittstående.
Sju bøker ble lest i desember. Ikke all verdens, men greit nok. Mener heller ikke å være en drittunge som ikke liker noen ting, men man blir mer kresen jo mer man leser, og ærlighet varer lengst, og man må samtidig være tro mot seg selv. 😊
Ryggperspektiv av bøkene:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar