Det var ventetid igjen, som så ofte før. Han hadde tenkt på det mer og mer ettersom årene gikk. Turné- og konsertvirksomheten gjorde ham til en ventende person, på flyplasser, på hoteller, i konserthusenes kunstnerfojaeer. Han hadde skrevet om det i tidligere bind. Som musiker måtte man lære seg å vente, være tidlig ute, ha lydprøve og så bli hentet ut, på sekundet presis, i hvert fall hvis man var i Tyskland. Men å vente måtte man jo når man var forfatter også Man ventet på forlagskonsulentenes dom, deretter på kritikerne. Hvor mange søvløse netter hadde han ikke hatt, bare på grunn av venting? Den verste av alle netter, natten før kritikkene sto på trykk i avisen morgenen etter.
Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.
Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.
Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.
Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.
Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.
Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.
Bakpå:
Brutalitetens og
kjærlighetens tiår
En uvirkelig optimisme i månedene etter tusenårskiftet erstattes av frykt og trusler etter terrorangrepene 9/11, og USAs invasjon i Afghanistan noen uker senere skaper en dramatisk destabilisering av Verden. Santidig inntreffer det store forandringer i forfatterens privatliv. Samme år som USA går inn i Irak blir han far. Etter alle årene som barnløs gir den nye familiesituasjonen perspektiver som også får konsekvenser for Bjørnstads egne prosjekter. Familien flytter til Nordstrand, der forfatteren tilbragte de første årene av sitt liv. Samtidig mister han en nær venn og samarbeidspartner i Erik Bye, mens andre venner plutselig svever i livsfare.
Finanskrisen nærmer seg. Børsene kollapser. Island går konkurs. Bjørnstad merker at noe også er fullstendig galt med ham selv, og når han må følge sine foreldre til sykehjemmet, får livet helt nye utfordringer.
Originaltittel: Verden som var min: Tyvetallet
Forfatter(e): Ketil Bjørnstad
Sjanger: selvbiografi, historie
Målgruppe: voksen
Antall sider: 827
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Min utgave: 2019 (Pocket)
Lest: 17.09. - 01.12. 2019
Kilde: forhåndseksemplar
Plot: 5 Spennende og småkreativ måte å fortelle noe om fra virkeligheten på.
Tittel: 3 Beskrivende, men ingen tittel som direkte frister.
Omslag: 4 Stilrent og pent. Samtidig er det en smule tamt?
Baksidetekst: 3 Kanskje en smule lang og røper litt i overkant mye?
Skrivemåte: 4 Bjørnstad skriver godt og engasjerende, men noe kan bli kanskje repeterende i enkelte partier?
Favorittkarakter: Bjørnstad. Det er ham man blir best kjent med.
Slutten: 3 Ikke en slutt jeg liker. Det blir litt brått på.
Høydepunkt: Engasjerende selv om boka er stor, og man blir kjent med både nyhetsbilde og Bjørnstad, på godt og vondt.
Lavpunkt: Noen gjentagende og langsomme partier, og var ikke helt engasjert i å lese om farsrollen.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2019
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar