Clarice og vennene hennes hadde møttes ved vindusbordet på Spis så mye du orker i nesten førti år - omtrent siden den gangen de fikk kallenavnet "The Supremes". Lille - Earl var hodestups forelsket i dem alle tre den gangen, og han hadde gjort sitt beste for å forføre dem med gratis cola og kyllingvinger.
Trekløveret
Helt siden de gikk på High School sammen har de tre kvinnene; Clarice, Barbara Jean og Odette holdt sammen både på godt og vondt. Av alle de andre i et lite sted i Indiana, kalles de for The Supremes, muligens fordi også bandet med samme navn også besto av tre kvinner. Men de i boka er bare tre helt vanlige kvinner som har et sterkt bånd knyttet til hverandre. Hver søndag etter kirketid møter de opp ved deres faste bord på spisestedet som heter Spis så mye du orker. Kvinnene er nå i femtiårene og kjenner hverandre like godt som seg selv.
Denne boka har blitt beskrevet som en roman som vil få deg i kjempehumør og gi deg skikkelig lyst til å gripe dagen. Syntes boka var alt annet enn de beskrivelsene. Hva som er så morsomt, storartet og spesielt med Søndager med The Supremes er og blir en gåte. Skrivemåten var alt annet enn inspirerende. Om det er oversetteren sin feil eller ikke er vanskelig å si. Fortellermåten opplevdes som monotont istedet for fargerikt, karakterene er traurige og lite levende, og handlingen er drepende langsom.
Både elsket og "hatet"
Forfatteren prøver for hardt å beskrive disse tre kvinnene og de andre karakterene som varme, festlige og tankefulle karakterer uten å lykkes. Humoren treffer ikke, de tre kvinnene blir veldig fort dramtatiske, og av en eller annen grunn klarer man ikke å like hverken hovedkvinnene og heller ikke de andre karakterene som dukker opp underveis. Som leser finner man ikke noe til felles med noen av dem og man klarer ikke helt å sette seg inn i deres situasjon. Det er vanskelig å bli sentimental nok til å le og "føle" med dem. Det er umulig å leve seg inn i handlingen fordi hverken karakterene eller handlingen er spesielt levende. Det blir som å lese en bruksanvisning som man egentlig ikke er interessert i å lese, og man blir nærmest likegyldig. Man ser det hele utenfra istedet for å bli dratt inn i handlingen, og det er et savn. Har sett at Søndager med The Supremes har blitt både elsket og "hatet", men mest elsket, og lesere har stort sett forelsket seg i både boka og hovedkarakterene, og som sagt så klarer ikke denne leseren helt å forstå det. Det er en fin historie med koselig konsept, skjønner det, men av og til er det ikke nok. Boka gir ikke de samme inntrykkene som beskrevet.
Søndager med The Supremes kan være en fin bok å få med seg i denne lysere og noe varmere årstiden hvis man vil ha noe lett og lystbetont. For andre blir det nok en noe klein og smårar leseopplevelse. Les og vurder selv. Jeg ble hvert fall ikke imponert, dessverre ...
Bakpå:
CLARICE, BARBARA JEAN og ODETTE har vært bestevenninner siden skoledagene på 1960 - tallet i Indiana. Over iste, pekanpai, gjennom førti år med ekteskap, barn, opp- og nedturer, holder trioen sammen. Kom og bli med dem når de deler saftige sladrehistorier, tårer og latter. Alt på samme tid, ved det samme bordet på Spis så mye du orker.
Søndager med The Supremes er en bok til å bli i godt humør av, samtidig som den får deg til å gripe dagen.
"Edward Kelsey Moore vet hvordan han skal skrive en fabelaktig, kompleks, troverdig og fascinerende historie."
THE NEW YORK JOURNAL OF BOOKS
"En bok som får deg til både å le og gråte."
SAINSBURY'S MAGAZINE
"En roman om sterke kvinner, rike minner og rotfestet vennskap."
KIRKUS REVIEWS
"EN ENESTE LANG NYTELSE."
LIV GADE, bokinspirator
"Like avhengigskapende som en tv-serie, og i tillegg er den skrevet med snert og blir aldri sentimental."
ELLE
"TAR PUSTEN FRA DEG."
JULIA GLASS, forfatter
Originaltittel: The Supremes at Earl's All - You - Can - Eat
Norsk tittel: Søndager med The Supremes
Forfatter(e): Edward Kelsey Moore
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 365
Forlag: Vintage
Norsk forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Min utgave: 2015 (Innbundet)
Lest: 15.01. - 24.01.2016
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 2 (Langtekkende og uengasjerende så det holder).
Tittel: 2 (Ikke spesielt fristende på noen måte).
Omslag: 3 (Omslaget blir for chick - lit aktig selv om innholdet egentlig ikke er det).
Baksidetekst: 2 (Usikker på om det er en bok for meg, men det skader ikke å gi den en sjanse likevel).
Skrivemåte: 2 (Langsomt, lite inspirerende og det er rett og slett ikke mye som skjer).
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut på noen måte til å bli noen favoritt.
Slutten: 2 (Ikke spesielt tankevekkende og setter heller ingen spor. Helt grei slutt og ikke noe mer enn det).
Høydepunkt: Boka er heldigvis kort siden den er så seig. Har ikke noe i mot langtekkelige bøker, men denne var vel langsom.
Lavpunkt: Ikke helt min type bok på mange måter. Forutsigbar handling og uengasjerende fortellermåte.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Med andre ord, denne trenger jeg ikke å lese :-)
SvarSlettJeg har havnet helt bakpå når det gjelder både skriving og lesing. Jeg har begynt i praksis hos Ark (9 timer i uken delt på tre dager) og bruker mye av kreftene mine der. Jeg må sove når jeg kommer hjem, men ellers går det bra (Heldigvis). Jeg elsker å være på Ark, så jeg håper jeg kan bli der lenge :-)
Jeg hadde så vidt begynt å lese igjen da det ble et dødsfall i nær familie. Så nå er vi mest opptatt av begravelsen. Vi må reise til Sandefjord og være der en uke (det er der begravelsen er) og jeg regner ikke med å få blogget eller lest så mye. Men kanskje jeg kan få gjort litt etterpå.
Jeg har konsentrert meg endel om å lese om Afghanistan for å få litt mer innblikk i kulturen der. Den siste boken jeg les var en fagbok. Jeg har skrevet om den på bloggen. Kan ikke du si hva du synes? God klem!
Nope. Du går ikke glipp av noe som helst når du lar være å lese denne;) Det kan jeg skrive under på:)Jeg har ikke noe i mot langtekkelige bøler, men denne var vel treg og det var ikke noe som skjedde. Det er en sånn bok.
SlettKondolerer angående dødsfallet. Det er alltid tungt å miste noen, så kondolerer så mye.
Du er heldig du som har i det minste en jobb det har ikke jeg. Står opp grytidlig om mornningsen selv om jeg ikke har noen jobb å gå til, så har i hvert fall ingen problem med å stå opp tidlig likevel:) Og det er bra at du tar vare på deg selv samtidig som du har en jobb. Det er viktig:)
Skal se på anmeldelsen din når jeg har skrevet ferdig helgelektyreinnlegget, hvis jeg i det hele tatt blir ferdig for har kranglet så fælt med program i dag. Programmet jeg lager collagen på. Slik er det noen ganger. Den vil ikke alltid gjøre som jeg vil:)