Naboens sønn av D.A. Mishani - en av de beste krimbøkene jeg har lest så langt i år og jeg er svært kresen

«Det er ikke det. Det verste er at du ikke vet om du etterforsker en forbrytelse eller ikke. Vi vet hvordan man etterforsker forbrytelser, og vi vet hvordan man knekker forbryterne under etterforskningen, men i forsvinningssaker vet du som regel ikke om det er gått en forbrytelse eller ikke. Du går omkring i verden og mistenker folk, naboer, venner, slektninger, den forsvunne selv, folk som er bekymret for den forsvunne, akkurat som du selv er – faktisk bekymrer de seg mye mer enn det du gjør – og du er nødt til å mistenke dem, du har ikke noe valg, du er nødt til å tenke at alle kan skjule noe for deg. Og i de fleste saker viser det seg til slutt at det ikke er begått noen forbrytelse, at ingen har skjult noe som helst. Det kan jo godt tenkes at Ofer Sharabi ligger på stranden i Rio de Janeiro, og ingen vet om det og ingen er skyld i noen ting.»        «Det stemmer ikke. Du vet godt at han ikke er i Rio de Janeiro. Hvordan kom du til å tenke på Rio de Janeiro?»         «Hvordan kan jeg vite at han ikke er der? Jeg vet ingenting.»

Hvem som helst kan forsvinne, men har alle de som forsvinner en grunn til det?

En tenåringsgutt forsvinner fra nabolaget i Tel Aviv. Han skulle ha kommet hjem fra skolen, men han dukker aldri opp, og moren varsler politiet. Politiet mener det er sikkert ikke noe å bry seg om og at Ofer, den savnede, helt sikkert kommer tilbake igjen og alt er bare en misforståelse. Og tenåringer er jo som kjent for å forsvinne i tide og utide. Men dagene går, og ukene. Politiet jobber på spreng da alvoret dukker opp for fult en av de nærmeste dagene gutten blir meldt savnet. Politietterforsker Avi Avraham (hans egentlige navn er dobbeltnavnet Avraham Avraham. Rart, men sant). Han er en belest fyr og leser gjerne krimromaner. Han er ikke bare politimann på jobb, men også på fritiden. Han leser krimbøker og oppdager detektivfeil i krimserier for moro skyld. Men da ukene går uten et tegn fra Ofer, føler Avraham også presset og stresset jobbmessig. Hemmelighetsskremmerier, falske bevis, og falske telefonoppringninger på jobben skaper oppstyr angående saken, og flere personer blir mistenkte.

Er Ofer kidnappet og drept eller har han "bare" rømt hjemmefra? Er det noe foreldrene hans skjuler? Og hva har fyren som leker forfatter med denne saken å gjøre? Har alle disse personene noe til felles i det hele tatt eller kommer Avraham og hans kolleger til å gi fullstendig opp? Presset er stort og tiden er knapp. Jo lenger tid det tar er det jo som kjent sjansene mindre for å finne den forsvunnede personen i live. Avraham og hans kolleger gjør alt i sin makt for å løse denne floken.

Jeg har lest mye krim oppgjennom årene. Jeg er stort sett altetende, men sjangrene jeg leser mest av er krim og grøss. Dette er krim uten grøss, bare så det er sagt, men det mangler ikke spenning for det. Grusomme ting skjer jo også i virkeligheten. Og hvor mange mennesker forsvinner ikke hver dag? Så det er ingen tvil om at dette er virkelighetsnært krim. I slike saker ønsker man at alt vil gå bra til slutt, og man blir lett dratt inn i handlingen og Avrahams fortvilelse. Han vil så gjerne oppklare saken og selv om sluttsresultatet ikke overrasket denne leseren, så likte jeg godt hvordan denne saken ble fortalt. Det er det som løfter hele boka opp. Mange krimbøker er ganske like, men noen få greier å skille seg litt ut og Naboens sønn er en av dem.

Jeg ble ikke overrasket eller tatt på senga av sluttresultatet, men måten personene ble beskrevet, miljøet og følelsene deres, hvordan alt ble fortalt på fra en litt annerledes perspektiv enn jeg var vant til fra før, gjorde det hele spennende selv om slutten ikke var overraskende for min del. Det var det som gjorde meg så fascinert over boka og følelsene til karakterene er til å ta og føle på. Mange ganger føltes det som om jeg var en av dem. Ofte føltes det ut som om jeg var etterforskeren Avraham og kjente både på fortvilelsen og raseriet som herjet i ham. At han brant virkelig for å løse saken. Det føltes på en måte som om jeg var på innsiden av ham, en del av ham. Det føltes ut som om jeg var ham istedet for at jeg leste om ham. Vanskelig å forklare dette på en normal måte, men håper dere forstår hva jeg mener? Av og til blir man i ett med en av karakterene i en bok og det er sjeldent at jeg opplever, men det føltes ut som om jeg ble i ett med Avraham. Han ville bare gjøre det beste og jobbet med saken uansett hva som hendte.

Som sagt, selv om sluttresultatet ikke var overraskende for min del, så var Naboens sønn meget drivende lesing, personene var svært levende og originalt fortalt. Innholdet har en fortellerstemme som er hjemsøkende og det er ikke en typisk krimbok som man glemmer med det første. Håper jeg får lest mer om politietterforsker Avraham!

Bakpå: Forbrytelsene i politietterforsker Avraham Avrahams distrikt, en stille forstad til Tel Aviv, er sjeldne og som oftest ukompliserte. Men en dag forsvinner den seksten år gamle Ofer på vei hjem fra skolen. Avraham prøver å forsikre guttens mor om at han nok snart dukker opp, men tar feil. Gutten er som sunket i jorden, og Avraham trekkes inn i etterforskningen. Jo mer han finner ut om guttens liv, desto lenger vekk fra sannheten kommer han. Kun én person har noe å fortelle; Ofers nabo og privatlærer. Men kan naboens mystiske historie bidra til etterforskningen før det er for sent?

Original tittel: (Får dessverre ikke til å skrive de israelske bokstavene) ...

Norsk tittel: Naboens sønn
Forfatter(e): D.A. Mishani
Sjanger: krim, spenning
Målgruppe: voksen
Antall sider: 327
Forlag: Usikker
Norsk Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014 (Innbundet)
Lest: 30.05. - 07.06. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 5 (Spennende, kreativt og velskrevet).
Tittel: 4 (Ikke så oppsiktsvekkende, men grei nok tittel).
Omslag: 5 (Man blir jo veldig nysgjerrig).
Baksidetekst: 5 (Dette virker kanskje som en krimbok for meg).
Persongalleri: 6 (Sterke og dype. For meg var de høyst levende. Det er sjeldent at det skjer for min del)
Skrivemåte: 6 (Originalt og fresht. Et lite friskt pust i krimsjangeren).
Favorittkarakter: Avraham selvfølgelig. Vanskelig å ikke bli knyttet til ham
Slutten: 4 (Ikke like spennende og drivende som resten av boka. Savnet den store overraskelsen).
Høydepunkt: Skrivemåten/fortellermåten og boka hadde mye driv. Og personene virket svært levende.
Lavpunkt: Slutten. Etter å ha lest så mange krimbøker oppgjennom årene, blir det vanskeligere å bli skikkelig overrasket. For meg ble det forutsigbart, men det gjorde ikke noe siden resten av innholdet var så spennende. Jeg ville ha rett og jeg fikk rett.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014

---