Anmeldelser, boktrailere, månedens bokanbefalinger og andre diverse ting om...bøker.
The reasons clacked like roller-coaster cogs pulling up to
the first long plunge and, at the top, unaware that he
clutched his belly, Graham said it aloud.
'I have to see Lecter.'
Kanskje ikke mange kjenner til navnet Thomas Harris, men han skapte et moderne horrorikon som fleste av oss har hørt om.
"Jacob er død."
"Men denne byen finner ingen ro. Disse fjellene, skogen,
samfunnet. Det er lik og skjeletter overalt. Du bor ikke i
villmarken, Walt. Du bor på en gravplass."
Da vi kommer ut, kan jeg ikke se noen av
dødsseilerne. Rundt oss er bare de tomme,
forfalne husene, og den spøkelsesaktige tåka som
driver rundt.
"Kanskje de måtte tilbake til havet?" sier Kasper
håpefullt.
Men så hører vi det igjen. Våte klask og føtter
som sleper seg bortover bakken.
Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.
"En fot."
"Ja, en menneskefot."
"Er du sikker?"
"Nesten."
Var det bare innbilning? Nei. Det var en hæl og fem tær. Hva
skulle det ellers være?
"Burde vi åpne og se etter?" sa Susanne.
"Nei," svarte Max. "Vi ringer politiet."
Det tok sin tid å lese ut Når alle klokker har stanset av Ninni Schulman. Ikke fordi jeg kjedet meg, men det ble en del gjentakelser.
Valle stoppet øverst i trappen, og jeg ga
ham nøkkelknippet. Han prøvde noen av
de store nøklene før han fan den riktige.
Døren til loftet gled opp med en
knirkende lyd.
| Liz fikk ikke sove. Det var plutselig så kaldt i rommet. Det var helt stille, det eneste hun hørte var susing innenfra, som om vinden blåste rundt omkring i bygget. "Så guffent," tenkte hun og ønsket at Silje var våken hun også. Hun likte ikke å ligge våken på et fremmed sted. Og rommet var virkelig skummelt. |
| Raseriet hans kom som en bølge, det drev gjennom rommene, slo mot meg, slo og slo og slo mot meg, og så trakk det seg tilbake. Så kunne det være rolig i flere uker. Men likevel var det ikke rolig, for det kunne like gjerne komme om to minutter som om to dager. Intet forhåndsvarsel fantes. Plutselig bare sto han der rasende. Om han slo da, spilte ingen rolle fra eller til, det var like ille når vred rundt øret eller klemte hard om armen eller slepte meg et eller annet sted hvor jeg skulle se hva jeg hadde gjort, det var ikke smerten jeg var redd for, det var ham, stemmen hans, ansiktet hans, kroppen hans, det raseriet som kom ut av den, det var jeg redd for, og den redselen slapp aldri taket, den satt i hver eneste dag gjennom hele barndommen. |
