"Du kan huske. Jeg vet du kan på grunn av fotografiene og fontenen og skipet og reisebyrået. Du fortalte meg om alt dette uten å tenke deg om. Du har nettopp fortalt meg om Xan Molyneux, ikke sant? Det er der, Iris, jeg vet det. Og jeg vet hva vi skal gjøre. Vi skal rett og slett snakke. Du skal fortelle meg historiene, og jeg skal huske dem for deg. Det er jeg skikkelig god til, det har vennen min Jas fortalt meg. Jeg husket alt mulig om folk vi pleide å kjenne den gangen i London, og han ble alltid så overrasket. Men jeg gjorde det automatisk. Jeg sa til ham at det var akkurat som å samle på noe. Skjønner du, jeg pleide å samle på alt mulig da jeg var liten. Skjell, insekter. Hundrevis av dem. Jeg visste nøyaktig hva de var og hvor jeg skulle finne dem på rommet mitt, selv om Lesley alltid klaget på rotet. Det eneste du trenger å gjøre, er å fortelle meg det.
Jeg vil lagre det i hukommelsen min, så hvis du glemmer noe, kan jeg fortelle deg minnene dine akkurat som en historie."
Det er lett å holde fast ved de gode minnene når livet blir utfordrende ...De fleste av oss har vel en eller annen fjern slektning man ikke har kontakt med av ulike årsaker. Det kan være på grunn av at de er langt vekk, eller man ikke ble godt kjent med dem under oppveksten. Årsakene kan være mange.
Sånn er det for Iris og Ruby. Iris er Rubys bestemor. Som regel bruker bestemødre og deres barnebarn å være nære, men ikke for disse to. Avstanden gjør det vanskelig og moren til Ruby har ikke et spesielt godt forhold til sin mor, så derfor har ikke Iris vært involvert i deres liv særlig mye.
Egenrådig og modig jente
Ruby bor i England og Iris bor i Egypt, men hindrer ikke Ruby fra å rømme hjemmefra og reise hele veien til Egypt på egenhånd, helt uplanlagt. Iris vet ikke en gang at hun kommer. Det hele var på impuls fra Rubys side. Hun vil bare komme seg vekk , rømme av mange grunner og tilfluktstedet ender opp hos henne ukjente bestemor som er stuet vekk i Kairo. Iris begynner å bli skrantete og har oppholdt seg i sitt hus i mange år, og har derfor ikke merket særlig til forandringer i sin egen by. Hun lever heller i fortiden.
Vi blir tatt med tilbake til andre verdenskrig da Iris var ung og lykkelig. Hun hadde en elsker som hun også ble forlovet med. Det er en periode i livet hennes hun gjerne vil sitte alene og mimres om i sine eldre dager. Livet hennes forandres da barnebarnet Ruby dukker uventet opp. Hun vil gjerne hjelpe Iris med å huske siden minnene til Iris begynner å bli skjøre, men kommer Iris til å la henne bli? Hun som er vant til å være alene med sine trofaste tjenere i sitt herskapshus?
Ikke noe unikt med denne kjærlighetshistorien
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg en gang i blant. Noen ganger kommer jeg over noen gode og andre som ikke etterlater noen spor etter seg på noen måte. Denne er jeg redd ikke etterlot seg spor på noen måte. Den hadde en god begnnnelse og jeg likte denne rebelske og egenrådige Ruby veldig godt, men syntes at Iris minner fra fortiden ble for tungtrødd og kjærlighetshistorien var lite inspirerende å lese om. Jeg likte best å lese om nåtiden, båndet mellom Ruby og Iris. Om de i det hele tatt kommer til å skape et bånd eller ikke. Jeg ville heller lese om det enn all denne vandringen frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Jeg liker bøker som fletter sammen fortid og nåtid, men denne varianten fenget meg ikke. Er heller ikke spesielt begeistret over kjærlighetshistorier. Denne kjærlighetshistorien fra Iris fortid ble også for standard for min del. Skjønner jo at hun likte den tiden bedre enn hennes nåværende livssituasjon, men den delen av boka var hverken spennende eller inspirerende å lese om. Jeg ville heller lese enda mer om forholdet til Iris og Ruby, og om hvorfor forholdet mellom Iris og hennes egen datter, Lesley, er så anstrengt. Lese mer om den delen, for den interesserte meg mest. Dessuten ble det så opphaket og stakkato mellom fortid og nåtid. Det var ingen flyt i overgangene. Det ble til et lite irritasjonsmoment.
Spennende å lese om båndet mellom Ruby og Iris, og spesielt å vite mer om den rebelske Ruby. Hun er både morsom og kvikk, men bortsett fra det var denne romanen bare nok en typisk roman der fortid møter nåtid, fortapt kjærlighet og redselen for å glemme minnene. En grei bok med bra utgangspunkt, men historien blir for tynn og gjentagende for en bok på over fem hundre sider. Jeg liker og foretrekker tykke bøker, men dette ble for spakt. Iris og Ruby ville ha passet bedre som en novelle i Hjemmet.
Bakpå:
82-åringen lever et tilbaketrukket liv i Kairo sammen med tjeneren sin - en hel verden unna de travle gatene utenfor. Iris' egenrådige barnebarn Ruby dukker opp på rømmen fra England, og stillheten brytes. Et uventet vennskap oppstår på tvers av generasjonene når Ruby får bestemoren til å fortelle om sitt usedvanlige liv i eksotiske Egypt. Iris' tidligere valg har preget tre generasjoner kvinner, og boken får en dramatisk finale i Egypts glovarme ørken.
Originaltittel: Iris and Ruby
Norsk tittel: Iris & Ruby
Forfatter(e): Rosie Thomas
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 511
Forlag: The Overlook Press
Norsk forlag: Juritzen Forlag
Utgitt: 2006
Min utgave: 2017 (Innbundet)
Lest: 20.07. - 29.07. 2018
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 2 Veldig gjentagende, spesielt siden det er en murstein på over fem hundre siden. Det blir litt kjedelig underveis, både handling og persongalleriet.
Omslag: 2 Hadde vært mye finere uten kvinnemennesket på. Er ikke spesielt glad i ansikt(er) på omslag, for jeg vil forestille meg hvordan karakterene ser ut.
Baksidetekst: 3 Kort og enkelt, og heller ikke avslørende som mange baksidetekster pleier å være.
Skrivemåte: 2 Språket blir for monotont. Gode karakterbeskrivelser, men handlingen går ofte i stå, føles det ut som. Det er frustrerende, og av den grunn kunne boka godt ha vært kortet ned litt.
Favorittkarakter: Ruby. Hun er sta og gjør som hun selv vil.
Slutten: 3 Litt stemningsfullt, men ikke noe spesielt eller minneverdig slutt.
Høydepunkt: Veldig lettlest til å være en stor roman, men opplevde ofte at handlingen gikk i stå på grunn av lite utvikling.
Lavpunkt: Lite utvikling og dårlig flyt mellom fortid og nåtid.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2018
Jeg liker også bøker som kombinerer momenter fra nåtid og fortid, men synd at denne ikke falt i smak hos deg :/
SvarSlett-Siri
Det gjør også, men denne fenget rett og slett ikke, dessverre. Historien ble for standard og treg. =(
Slett