29. mars 2015

Rebecca av Daphne du Maurier - fortidens spøkelser og mange undertoner

Hvor mange ganger hun måtte ha skrevet til ham slik. Hvor mange små beskjeder, skriblet på halve ark, og lange brev, når han var ute og reiste, side etter side, ark etter ark, om det som angikk de to alene. Jeg syntes jeg hørte ekkoet av stemmen hennes i huset og nede i hagen, skjødesløs og familieær, akkurat som skriften i boken hennes.
Lenge har jeg grudd meg til å skrive om denne klassikeren. Har ikke grudd meg til å skrive om en bok siden The Catcher in the Rye som jeg anmeldte i januar. Å skrive om klassikere, og spesielt klassikere som er høyt elsket, er virkelig ikke lett, men jeg skal gjøre et forsøk.

Maxim de Winter er ensom i det store og enestående huset etter at hans kone, Rebecca døde i en ulykke. Staben i hjemmet og alle fra samme strøk savner henne enormt og Rebecca blir omtalt som en enestående kvinne. En kvinne som hadde alt. En dag drar Maxim til Monte Carlo. Der møter han en ungpike som aldri har hatt en mann i sitt liv, er fryktelig sjenert og er en tjenestepike for en gammel dame. Maxim blir interessert og betatt av denne ungpiken, og før noen vet ordet av det, gifter de seg og ungpiken blir med Maxim til hans gigantiske hjem.

Her får jenta blandede mottakelser. Mange sammenligner henne med avdøde Rebecca og mener at hun ikke kan måle seg med henne og at tilværelsen i huset vil aldri bli det samme som før. Men jenta elsker Maxim og bestemmer seg for å prøve å passe inn så godt som mulig i hennes nye tilværelse og ikke bry seg om hva andre mener om henne. Men det er lettere sagt enn gjort, for det er noen i staben som vil henne vondt og som forakter henne. Elsker jenta og Maxim hverandre høyt nok eller vil Rebeccas fortid, Maxims avdøde kone, overskygge alt annet?

I flere år har jeg hatt lyst til å lese denne boka, men det er noe som alltid har holdt meg tilbake. Jeg aner ikke hva. Men tingen er at jeg har også lenge hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg bare lese boka først før jeg ser filmen senere. Det er den riktige rekkefølgen, i alle fall for meg. Og siden jeg har hatt bokutgaven stående ulest i en av hyllene mine en god stund og siden jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å lese klassikere i år, så tenkte jeg, hvorfor ikke nå? Av en eller annen grunn føltes det nå "rett" å lese boka.

Boka Rebecca vet jeg er høyt elsket av mange over hele verden. Det er en psykologisk thriller med en dæsj grøss og inneholder sterke og spennende karakterer. Jeg skjønner hvorfor boka er høyt elsket nå og hvorfor den var høyt elsket da den kom ut. For noen er den et mesterverk. På en måte er den det også, men personlig så forventet jeg så mye mer. Jeg forventet å bli satt ut, bli overrasket og blåst ned av sofaen, men jeg ble dessverre ikke noen av delene. Jeg forventet den store bomben som aldri kom, for de "overraskelsene" som kom i boka var ingen overraskelser for meg. Jeg hadde forutsett det for lenge siden før de scenene skjedde og dermed ble mange av de "overraskende" scenene dessverre for forutsigbare og da blir jeg skuffet.

Det jeg likte aller best med boka var ikke selve handlingen, men karakterene. Karakterene var så forskjellige, men likevel så sterke på hver sin måte. Jeg ble nysgjerrig på dem alle og det er sjeldent når jeg leser en bok. Det skal mye til for å gjøre meg nysgjerrig på karakterene i en bok. Jeg har lettere for å gi blaffen i dem av en eller annen grunn, men det skjedde ikke i denne boka. Jeg ville vite mer om dem og var alltid spent på reaksjonene deres på enkelte settinger.

Rebecca er en meget velskrevet psykologisk thriller med sterke og forskjellige karakterer, men selv savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Jeg likte alle undertonene i boka og ikke minst stemningen, men personlig hadde jeg forventet meg så mye mer og ble litt skuffet da jeg satt igjen etter at siste side var lest og tenkte: Var dette "alt"? Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet på forhånd. Jeg hadde vel forventet å bli mer overrasket og sjokkert. Men de gangene boka prøvde å sjokkere meg ble for min del for forutsigbart. Misforstå meg ikke. Jeg er glad for at jeg endelig har lest denne boka, men jeg ble dessverre ingen blodfan som mange andre. Selv om jeg ikke ble noen blodfan skal jeg selvfølgelig få med meg filmatiseringen også.

Bakpå:

Etter at hans vakre kone Rebecca dør under tragiske omstendigheter, drar den velstående Maxim de Winter til glamorøse Monte Carlo for å drukne sine sorger til latteren fra bekymringsløse feriegjester.

Her møter han en sky, ung kvinne som han forelsker seg hodestups i. De gifter seg, og han tar henne med hjem til det engelske familiegodset Manderley. Men Maxim de Winter er en plaget mann, og den unge konen blir kastet inn i en atmosfære av mørke minner om husets første herskerinne, Rebecca.

Snart melder spørsmålet seg: Hva skjedde egentlig med Rebecca? Var hennes plutselige død en ulykke? Og hva vet fru Danvers, det skulende overhodet blant tjenerstaben på godset?

Rebecca er en klassisk drama med alle ingredienser for å skape iskalde grøss: et stort engelsk gods fullt av mørke rom og hemmeligheter, onde tjenere, mystiske hjelpere, intriger på tvers av klasseskillene, og der hendelser fra fortiden hjemsøker de levende.

Alfred Hitchcock filmatiserte Rebecca i 1940, og fremdeles regnes denne som en klassiker innen thrillersjangeren.Les mer om Rebecca på wikipediaDaphne du Mauriers hjemmeside
Original tittel: Rebecca
Norsk tittel: Rebecca
Forfatter(e): Daphne du Maurier
Sjanger: grøss, psykologisk thriller, klassiker
Målgruppe: voksen
Antall sider: 439
Forlag: Little, Brown and Company
Norsk Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1938
Min utgave: 2010 (Pocket)
Lest: 01.03. - 15.03. 2015
Kilde: kjøpt
Plot:
4 (Slett ikke verst, men ikke spesielt originalt pr. dags dato).
Tittel
:
4 (Sier ikke spesielt mye, men gir et pekepinn. Syns bøker med bare et navn virker litt kjedelig på en måte).
Omslag:
5 (Syns det er stilig. Bare synd det ikke passer til innholdet i det hele tatt... )
Baksidetekst:
4 (Ikke voldsomt nysgjerrig, men skader jo ikke å lese boka heller).
Persongalleri:
5 (Mange spennende og ikke minst, ganske sære karakterer).
Skrivemåte:
4 (Ikke så intenst som jeg skulle ønske den var og ikke så original som mange skal ha det til heller, men ingen tvil om at det er velskrevet selv om jeg ikke ble helt dratt inn i boka).
Favorittkarakter: Maxim. Han blir man aldri helt klok på og slike karakterer liker jeg.
Slutten: 4 (Ikke spesielt tankevekkende eller overraskende som jeg hadde håpet på, så sådan var det litt skuffende). 
Høydepunkt: Spennende karakterer og mange undertoner. Likte også stemningen/atmosfæren godt. 
Lavpunkt: Det ble ikke helt som forventet. Hadde håpet på å bli sittende igjen med større inntrykk enn dette. 
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015

4 kommentarer:

  1. Sånn er det med klassikere. De mister etterhvert sin glans. Det er mest de av oss som har lest boken før som fastholder at dette er en god bok. Som jeg som leste den igjen i 2014 tror jeg det var. Det er sant som du skriver, hun har fått frem karakterene. Denne "jenta" ble jeg irritert på da jeg leste den på nytt; så noe er forandret i løpet av årene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det har hendt seg at jeg har gitt noen klassikere en femmer og som overlever tiden. Jeg likte blant annet Dracula veldig godt og andre klassikere som jeg ikke kan komme på i farta. Så klassikere er ikke nødvendigvis blasse, men det er ikke alle jeg liker. Så det er ikke det at jeg ikke liker klassikere. For jeg har lest noen som jeg har likt veldig godt, men det er bare ikke alle som treffer. Så det er ikke alle som mister sin glans over tiden.

      Jeg sier ikke at dette er en dårlig bok. Jeg likte den mye bedre enn forventet, men det var et eller annet som manglet og jeg hadde vel forventet meg noe "større". Noe temmelig sjokkerende. Men det sjokket kom aldri og da blir jeg skuffet:/

      Ja, denne jenta, den nye fru de Winter hadde ikke jeg heller helt sansen for. Hun blir for var og sårbar for min del. Litt vel sytete, men, men, kan ikke like alle.

      For all del en god bok, men jeg savner å bli satt ut, spesielt siden dette er en psykologisk thriller.

      Slett
  2. En av mine favoritter. - Så jeg måtte lese dette innlegget med fingrene foran øynene... :-) Jeg kan lettet konstatere at det ikke ble noen slakt og øyner sjansen for at vi kan ha bittelitt lik boksmak en sjelden gang... :-)
    Ellers alltid skummelt å lese klassikere. Man har hørt så mye om bøkene at man har lett for å danne seg et bilde av boken som kan være vanskelig å innfri. Veien til skuffelse er gjerne kort. Selv har jeg superangst for å lese Å drepe en sangfugl. Jeg vil like den. Edit: Elske den. Men tenk om jeg får noe helt annet enn forventet?

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, man skulle tro du så en skrekkfilm istedet for å lese en anmeldelse. Håper dere ikke syns at jeg er altfor hard:)

      Men ja, noen felles lesesmak må vi da jo ha av og til:)

      Og jeg er enig med deg. Det er skremmende å lese klassikere. For meg er det skremmende å lese klassikere for jeg får ekstra høye forventninger, og det er ikke alltid lurt ...

      Og vi har enda en ting til felles. Jeg også er livredd for å lese Å drepe en sangfugl for alle jeg vet av som har lest den, elsker den og jeg er så redd for at jeg ikke vil ha samme oppfatning. Det er kjipt. Vil så gjerne lese den boka, men som deg er jeg redd jeg ikke vil bli "fan" av boka som alle andre, men man vet jo aldri. Bare si i fra hvis du vil samlese den:)

      Slett