6. mars 2014

Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll - langsom bok om en sann historie

Klokka litt over halv åtte sendte NRK Dagsrevyen et tre minutters innslag fra den vesle bygda Finsland helt sør i Norge, som de siste ukene var blitt hjemsøkt av en brannstifter. Rolige bilder flimret over skjermen. Man så ei fredelig skogsbygd, det var sol, det var sommer, det var det nedbrente huset i Vatneli, det var huset til Anders og Agnes på Solås der ruta var knust, og det var låven til Sløgedal, der Alfred sto og spylte vann.
     Det hele var uforståelig.
Noen mennesker lever av å gjøre onde gjerninger ...

På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt 1978 i Finsland utenfor Kristiansand, blir innbyggerne redde da det ene huset etter det andre brenner. Disse brannene skjer i løpet av en kort periode, og innbyggerne er redde for at det er en pyroman som herjer vilt. Men hvem er pyromanen? Er det noen utenfra eller er han/hun iblandt dem? Og vil denne personen noen gang bli avslørt?

Jeg har aldri lest en bok om pyromaner før og en gang må være den første ... Så, hvorfor ikke? Og jeg leser jo så og si alt jeg kommer over. Jeg bryr meg ikke noe om at boka vant Brageprisen i 2010. Det er ikke en god nok grunn til at jeg får lyst til å lese bøker. Det er ikke på grunn av at bøker vinner den og den prisen som gjør til at jeg får lyst til å lese en bok. Det er det minste jeg bryr meg om. Grunnen til at jeg ville lese denne boka var fordi plottet virket veldig interessant og at boka også var basert på en sann historie. Det gjorde meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg var ikke en gang født da disse brannene i Finsland oppsto, og selv om det var en ukjent sak for min del, så tenkte jeg det ville bli interessant å lese om det. Men dessverre var ikke boka så interessant som jeg hadde håpet. Og heller ikke særlig spennende. Noen partier i boka var småspennende, men ikke nok til å holde på interessen mot siste slutt i ett jafs. Det tok lenger tid. Ikke fordi at jeg er en treg leser, men boka engasjerte meg ikke så mye og jeg tok mange avbrekk, for andre bøker fristet mer i mellomtiden.

Det jeg likte aller best med boka var de delene om pyromanen og husbrannene som oppsto. Det jeg irriterte meg over mens jeg leste var at forfatteren, som kommer fra det stedet, samtidig skrev om seg selv. Skjønner jo poenget hans at han kom derfra, det var hans barndomshjemsted og følte at det var hans plikt å skrive om denne saken. Brannene herjet da han var nyfødt. Og han nevner seg selv mens han skriver om disse brannene. Jeg forstår hans del i boka, men likevel syns jeg ikke at den delen passet inn på en måte. Delene om ham virket litt malplasserte i boka. Det ga ikke noe flyt og derfor opplevdes teksten litt "hakkete". Han får ikke til den flyten som noen andre forfattere får til når de skriver en bok hvor de inkluderer seg selv. Han får ikke til den flyten og å flette det sammen på en naturlig måte. Dessuten syntes jeg at det ble for mye om selve forfatteren.

Jeg ville lese mer om brannene og pyromanen, og det er det mye av i boka også, men jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om pyromanen generelt. Vi får et lite innblikk i livet hans, men det er bare i grove trekk så skulle ønske jeg fikk litt mer innblikk i barndommen hans og generelt om livet hans. Jeg syns det ble litt for lite informasjon. Så jeg ønsket virkelig å vite mer om ham. Det vi får vite er litt lite.

Før jeg brenner ned har høstet mye skryt og jeg hadde lenge ønsket å lese noe av Heivoll. Men dessverre ble ikke Før jeg brenner ned den boka jeg hadde ventet meg. Ingen tvil om at Heivoll kan å skrive, men for meg så ble skrivemåten hans litt kjedelig og da ble også opplevelsen av boka noe langtekkelig. Alt i alt var den verdt å lese, men dessverre er det ingen bok som setter noe spesielle spor. I hvert fall ikke i denne leseren.
Bakpå:

Søndag, 4. juni 1978. En pyroman går løs i Finsland, et stykke utenfor Kristiansand. I en hel måned har han herjet, og frykten stiger i den lille bygda. KRIPOS har sammen med det lokale politiet etablert base i den gamle kommunestyresalen. "Men dette er jo galskap," hvisker folk til hverandre. Pyromanen må tas, men sporene er få.Dagen etter vil det hele være over, men først etter den verste natten av dem alle. Den samme søndagen blir det ført en gutt til døpefonten i Finsland kirke. Den gutten heter Gaute Heivoll. Og med denne forbindelsen som utgangspunkt rekonstruerer Før jeg brenner ned det som hendte våren 1978, og det som skulle vise seg å være en av norgeshistoriens mest omfattende og dramatiske pyromansaker. Hvem var mannen som tente på? Hvorfor gjorde han det? Og hva med gutten som ble døpt den dagen, og som hele sitt liv har levd med historien om brannene? Hva ble det av ham?

Gjennom å legge fortellingen om pyromanen ved siden av sin egen, åpner Gaute Heivoll på mesterlig vis for galskapen i et hvert menneskes liv. For hvor mye skal egentlig til før man går til grunne? Før man selv står i fare for å ødelegge alt?
Originaltittel: Før jeg brenner ned
Forfatter(e): Gaute Heivoll
Sjanger: roman, basert på en sann historie, dokumentar
Målgruppe: Voksen
Antall sider:
303
Forlag: Tiden Norsk Forlag

Utgitt: 2010
Min utgave:
2011 (Pocket)
Lest: 18.02. - 06.03. 2014
Kilde:
Kjøpt
Plot:
4 (En bok om en pyroman må jo være interessant, eller)?
Tittel:
4 (Vemodig tittel).
Omslag:
2 (Har sagt det før at jeg liker ikke bokomslag med ansikt(er) på. Aner ikke hvorfor. Jeg liker det bare ikke).
Baksidetekst
: 4 (Det skader ikke å lese boka. Baksiden er jo småspennende).
Skrivemåte:
4 (Veldig enkel, men litt tam).
Favorittkarakter:
Ingen favoritt for min del i denne boka.
Slutten: 4 (Ikke spesielt tankevekkende eller sjokkerende).
Høydepunkt:
Å lese om pyromanens liv.
Lavpunkt:
Partiene i boka om forfatteren selv.
Terningkast:
4
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2014


5 kommentarer:

  1. Gunvald22:39

    Hei!

    Må bare tilføye at jeg, i motsetning til deg, interesserte meg mest for den delen av boka som handlet om Gaute Heivolls eget liv. Tittelen "Før jeg brenner ned" leser jeg nemlig som en poetisk figur; brannen henviser ikke bare til det konkrete fenomenet, men også til noe større. Brannen kan vise til en livsgnist, og tittelen kan derfor forstås på to ulike måter:

    1. Som en henvisning til de konkrete situasjonen på Finsland, der hus faktisk brant ned.
    2. Som en beskrivelse av Gaute Heivolls situasjon i Oslo, der han selv mistet livsgninsten.

    Historien til forfatteren, som går parallellt med hovedfortellingen, blir dermed en helt naturlig sidehistorie til brannene på Finsland. På samme måte som at husene brant ned på Finsland, "brant" Heivoll ned i Oslo. Og på samme måte som at husbrannene endret Finsland, endret også studetiden Heivoll.

    Ellers interessant å lese dine synspunkter angående boken!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Skjønner jo at forfatteren måtte ta med deler av sitt eget liv i boka. Men likevel var det på en måte ikke like fengende som pyromanen som herjet på hjemstedet hans:)
      Men er likevel glad for at du delte dine synspunkt med meg og at jeg syns at delte meninger er mer interessante enn meninger der alle er enige:) Og motsetninger er tross alt alltid spennende:)

      Slett
    2. Og takk for at du liker facebooksiden til I Bokhylla:)

      Slett