| - Ingen prest, gråt Roy Hansen. - Nei, ikke noe team, ingen. Han gikk bort til en hylleseksjon og tok med et innrammet bilde som sto ved siden av en vase med rosa silkeblomster og rakte det til Cato Isaksen, som gjenkjente kvinnen fra skogbunnen umiddelbart. Den blonde kvinnen på fotografiet var pen, men hadde en litt for stor nese og altfor mye sminke og pudder. Dan satte barnet ned i lekegrined med et rykk og gikk mot trappen til annen etasje med bøyd rygg. - Dan! Roy Hansen vendte seg etter ham. - Det er jo ikke sikkert at det er faren din! |
Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...
En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?
I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.
Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.
Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.
Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre.
Bakpå:
HVOR FARLIG ER DET Å IKKE VÆRE EN PERFEKT MOR?
Vivian Glenne jobber på det lokale renseriet, er samboer med en taxisjåfør og har tre sønner. En kveld går hun ut i skogholtet bak rekkehusbebyggelsen med en spade. Hun kommer ikke tilbake i live. Naboene Birgit og Frank Willmann har noe å skjule. Frank har holdt øye med Vivian gjennom soveromsvinduet en tud. Birgit er redd, men for hva? Den dreptes femtenårige sønn, Dan, og vennen hans Jonas setter i gang en egen etterforskning. Lag på lag avsløres, og alt flettes sammen til et klamt nettverk av mistenkte og trekker de to guttene inn i mørke irrganger; en renserikunde som jobber på høyt nivå innen etterretning blir sentral. Det samme blir offerets eksmann, Arne Colin Andersen,. Han bor på en planteskole utenfor Drammen. Og hva er det egentlig med Frank og Birgit Willmann? Da drapsofferets yngste sønn blir hentet av mormoren sin i barnehagen, trår mørke skygger av noe annet iskaldt frem. For Sebastian har ingen mormor! Uhygge i nære familierelasjoner, klaustrofobiske naboskap og hemmelige forhold trekkes frem i lyset og setter fokus på både det sårbare og farlige. Cato Isaksen og hans ustabile kollega Marian Dahle har igjen en ny drapssak å løse. Om den ikke blir løst fort, vil flere dø. Deres kniving med hverandre og kappløpet for å finne drapsmannen, driver dem mot katastrofen og ender i en intens jakt i et sumpaktig skogområde en regnvåt sommernatt. Men heller ikke i dette vanvittige dramaet er ting slik de ser ut som. "Unni Lindells varemerke og det som løfter henne opp til det rojale nivået, er først og fremst strålende plot - og det hverdagslige og nære tar raskt form til å bli både uhyggelig, mystisk og marerittaktig på et mesterlig vis.! Anja Rålm, Krimmagasinet |
Norsk tittel: Djevelkysset
Forfatter(e): Unni Lindell
Sjanger: krim & spenning
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 410
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2012
Min utgave: 2012 (Innbundet)
Lest: 23.06 - 06.10, 2012
Kilde: Kjøpt
Plot: 3 (Ikke så veldig originalt, akkurat).
Tittel: 4 (Herlig).
Omslag: 5 (Herlig. Minner om en ondskapsfull rødhette som lusker rundt i skogen med spade).
Baksidetekst: 4 (Virker jo både lovende og spennende)
Persongalleri: 3 (Kjedelige og flate mennesker. Ble ikke så godt kjent med dem).
Skrivemåte: 3 (Lindell kan skrive bedre enn dette. Lite action og oppbygging av karakterer).
Favorittkarakter: Cato (Selvfølgelig. Han er den han er, fremdeles).
Slutten: 3 (Grei nok. Ikke stort mer enn det).
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 + Books In A Year (2012)
Her snakker Lindell selv litt om boka:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar