6. desember 2020

Dødens tjern av Sigbjørn Mostue - spennende bok med fin bruk av norsk folketro

Reklame: Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

    Det raslet fra en glidelås. - Mathias! Hva driver du med?

     - Typisk, mumlet Mathias. - Alltid er det jeg som får skylda.

    Han fikk snart annet å tenke på: Vannet begynte å bølge seg

innved land rett foran dem. Like etter reiste noe stort og mørkt seg

opp fra vannet, som om en spekkhogger på jakt plutselig skulle ha

brutt overflaten.


Sigbjørn Mostue er et kjent navn for en god del barn og ungdom, men også for oss voksne. Noen av oss i hvert fall. Tidligere har jeg lest Gravbøygen våkner og I morgen er alt mørkt. Dødens tjern er den jeg liker best av disse.

Endelig en bok med litt folketro
Dødens tjern
er en bok om familiedynamikk, miljø og klima, og folketro. En god kombinasjon av forskjellige ting. En interesse for alle. Jeg ville først og fremst lese den på grunn av nøkken, for jeg elsker myter og folketro. Folketro er både ekkelt og spennende. Det finnes noen ekle norske folketro, men synes japansk folketro er mer fascinerende og enda eklere. Tror selvfølgelig ikke på noe av det, synes bare det er veldig spennende. Derfor jeg ville lese boka for har ikke lest mange bøker basert på folketro i det siste.

Mostue har skrevet om en familie som ikke kjenner hverandre så godt ennå, til tross for at de bor under samme tak. Foreldrene til Malin og Mathias er skilt, og begge foreldrene har fått en ny kjæreste. Kjæresten til faren deres, og hennes datter, Birgitte har flyttet inn, og som nevnt, tar det jo litt tid å bli bedre kjent. Derfor foreslår faren deres en skogstur med overnatting, og kanskje skape et tettere bånd til hverandre på denne turen. De får heller ikke ha med seg mobilene sine i skogen, og heller lære seg å bruke kjedsomheten til andre ting istedet for å se på en skjerm hele tiden. Mathias får en litt annerledes tur enn de andre. Han møter en nisse som heter Børre. Han kommer fra underverdenen, og Mathias får vite at nøkken er ute etter storesøsteren hans. På en eller annen måte havner han i underverdenen selv. Vil han klarer å hindre nøkken fra å ta Malin? Og vil denne familien få et tettere bånd etter en slik tur, eller blir det motsatt?

Underholdende også for oss voksne
Selv om jeg er langt unna målgruppa boka egentlig er ment for, ble jeg positivt overrasket. Den er jo selvfølgelig forutsigbar for oss voksne, men denne gang gjorde det ikke noe. Historien er likevel såpass spennende og morsom, at man bryr seg ikke om at den er forutsigbar. Boka inneholder også noen svært gode illustrasjoner. Illustrasjonene er laget av Ketil Bleidin. De passer meget godt til handlingen og er svært stemningsfulle. Det løfter historien litt opp. Sigbjørn Mostue og Ketil Bleidin utfyller hverandre godt på denne måten.

Tittelen minner meg litt om De dødes tjern av André Bjerke som jeg leser hver påske, men handlingene har ingen likheter sådan. Dødens tjern er mer om familie, en annen slags overtro, og den tar opp et aktuelt tema som miljø og klima. Det blir heftig diskutert i boka, men ikke slik at det overdøver alt det andre. Eneste som ødela litt var kanksje slutten som ble noe for typisk og noe småslapt, men ellers en god, spennende og humoristisk bok for fleste målgrupper.


(Bakpå):

 

Mathias og storesøsteren Malin blir dratt med på telttur i skogen av

deres naturelskede far. Med på lasset er også farens nye kjæreste

og hennes datter, Birgitte. Allerede i bilen er det dårlig stemning

og turen med bonusfamilien opp huttiheita er nødt til å bli døds-

kjedelig. Men det går ikke lang tid før skumle og mystiske ting

begynner å skje. For i skogen lever det vesener som mennesker

vanligvis ikke kan se, og Mathias får beskjed om at en i familien

neppe vil overleve natten...


Boka er illustrert av Ketil Bleidin.


Originaltittel: Dødens tjern
Forfatter(e): Sigbjørn Mostue & Ketil Bleidin (illustratør)
Sjanger:
roman
Målgruppe:
barn, ungdom
Antall sider:
117
Forlag:
Cappelen Damm
Utgitt:
2020
Min utgave:
2020 (Hardcover)
Lest:
21.10. - 22.10. 2020
Kilde:
anmeldereksemplar
Plot
:
5 Morsomt, klønete og noen spennende scener.
Tittel:
5 Minnner litt om De dødes tjern. Vekker nysgjerrighet og høres ut som en spennende tittel.
Omslag:
4 Litt stivt og er ikke så glad i karakterer som ser ut som animasjonsfigurer, men det er noe spennende med coveret likevel, særlig fargebruken og vannet. Er mottivet halvveis inspirert av Theodor Kittelsen?
Baksidetekst:
5 En av grunnene til at jeg ville lese den og liker at en kjent myte blir tatt i bruk.
Skrivemåte:
5 Sprekt og liker også den ujevne familiedynamikken. Liker også bruken av det overnaturlige i en vanlig hverdag.
Persongalleri:
5 Morsomme og kanskje litt sære karakterer. De er levende og mange kan kanskje kjenne seg igjen i den alderen som ungdommene i boka er i?
Favorittkarakter:
Børre. Nissen som Mathias blir kjent med. Han er noe for seg selv og alle skulle ha hatt en husnisse.
Slutten:
3 Den svakeste biten av boka. Noe typisk og standaraktig over det hele.
Høydepunkt:
Fin bruk av morsomheter og noen særheter. Liker også at folketro blir nevnt, for det har vært lite nevnt i litteratur i det siste.
Lavpunkt:
En svak og typisk avslutning som de yngre kommer til å sette større pris på.
Terningkast:
5
Leseutfordring:
100 bøker i løpet av 2020

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar