Vi dro videre etter få dager. Jeg hadde sluttet å følge med på hvilken dag det var. Noen ganger var vi i ro, kanskje i flere dager, andre ganger forflyttet vi oss raskt - hit og dit. Landsbyer ble angrepet. Alltid i grålysningen. Folk ble drept, jeg og de andre som ikke brukte våpen ble holdt unna når slikt skjedde. Kun de som var bevæpnet og var commandos vr direkte involvert. Slik gikk flere uker. |
Millioner av flyktninger rømmer fra krig og elendighet for tiden i håp om et bedre liv. Romanen Ubuntu er ikke direkte om flyktninger, men det er en bok om hvordan det er å leve midt i en krig, hvordan det er å være utsatt opp i det hele og hvordan overleve. Og er det i det hele mulig å flykte i fra det?
Romanen handler om Andreas som for
mange år siden var i Sierra Leone og har nå plutselig lyst til å
dra tilbake. Men hvordan skal han forklare det for sin kone? Hun vet
litt om at han har vært der tidligere, likevel klarer han ikke fullt
og helt forklare henne hvorfor det er så viktig for ham å reise dit
akkurat nå. Andreas drar for å finne mennesker han en gang kjente,
spesielt ei som gjorde sterkt inntrykk på ham på grunn av hennes
styrke og overlevelsesevne. Dette er ingen typisk kjærlighetsbok,
men om menneskelige relasjoner som gjør inntrykk på hverandre, og
skaper bånd rundt harde omstendigheter.
På reise med selvransakelse
Denne boka setter flere ting i
perspektiv. Vi bor i verdens rikeste land, men er det nok? Hva om man
er misfornøyd med sin egen kultur og gjerne vil oppleve noe annet,
og kanskje man faller for det bedre enn hverdagen man har hjemme? Og
hvorfor blir noen folk dratt mot noe, blant annet til et sted de er
fascinert over? Forfatter Jan Sæterli har selv vært i Sierra Leone
flere ganger, og gjennom besøkene har han skapt bånd til både
stedet, kulturen, stedets historie og folkene. Det har hjulpet ham å gi
et realistisk bilde av både stedet og borgerkrigen gjennom
hovedrollen, Andreas øyne som returnerer til et sted hvor han var bistandsarbeider for mange år siden. Ikke mye er forandret og folk
lever i frykt for kidnapping, voldtekt og vold. Andreas er også
vitne til stor fattigdom og mennesker som er på desperat leting
etter mat. Underveis finner han personer som vil hjelpe ham å finne
hans bekjente, men vil han finne dem og vil han se Zainab noen gang igjen? Kapitlene veksler mellom Andreas som bistandsarbeider på 90-tallet, nåtidens Andreas og Zainabs historie fra slutten av 90 - tallet.
Det er tydelig at forfatteren kjenner
Sierra Leone godt. Han beskriver det detaljrikt og det er lett å se
for seg både stedet, menneskene og elendigheten som de er omringet
av. Det er også interessant og trist å prøve og sette seg selv i
en slik håpløs situasjon fordi det er vanskelig å forestille seg. Men dessverre er det millioner av mennesker som befinner seg i krig
og nød, som gjør alt de kan for å overleve, som også beskrives
realistisk i boka. Personlighetene til karakterene beskrives godt.
Dialogene er troverdige og det er lett å kjenne seg igjen i
problematikken om hvor man egentlig hører hjemme. Noen drømmer om å
være et annet sted, mens andre har det bra hvor de er. Noen er mer
hjemmekjære enn andre og noen drømmer om et eventyr og vil utforske
verden, eller bare være til hjelp. Mennesker er så forskjellige. Og lengselen etter å både
finne seg selv, og tilhørighet er viktig for hovedpersonen Andreas,
og det er egentlig det som er meningen med denne reisen. Det er
vel slik med oss alle mennesker selv om vi ikke alltid er like
bevisste over det uansett hvor vi er. Søken etter tilhørighet,
gjøre det rette, og finne seg selv underveis. Det er det hele boka
handler om.
Bestialske opprørere
I denne boka leser
vi om RUF – opprørerne som herjer med Sierra Leones innbyggere på
brutale måter. Her er det ingen nåde. De kapper av kroppsdeler kun
for å få viljen sin og vise hjem som er «sjef». De har ingen form
for sympati og nyter å se andre lide. Noe som er forferdelig å lese
om selv om dette ikke er noe nytt. Til tross for sterkt tema, og
provoserende handlinger, skulle jeg ønske at forfatteren påvirket i
en enda større grad ved å få innholdet til å krype under huden på
leseren og virkelig gjøre et inntrykk. Provosere enda litt mer med
det bestialske for å sjokkere mens forfatteren var godt i gang. Han
skulle ha utnyttet det mer selv om det er litt stygt å si. Men skal
man skrive om krig og elendighet så skal man provosere og utfordre
leserne slik at det setter sine spor. Det var et savn. En bok om krig
skal gjerne hjemsøke, og det lenge etterpå.
Forståelse og medmenneskelighet
I dagens nyheter
ser vi bilder og klipp av flyktninger i alle aldre som rømmer fra
sitt hjemland i håp om å få et bedre liv og trygghet. Finne et
sted hvor de kan slå seg ned og leve et normalt og stabilt liv. Derfor er det viktig å få med seg
denne boka for å få et større perspektiv på hva disse
flyktningene går gjennom. Til tross for at krig og flyktninger ikke
er noe nytt, og at det er enda større pågang nå, så blir man enda mer
forståelsesfull på det som foregår når det gjelder ofrene, og man blir mer medmenneskelig
av det. Selv om jeg skulle ønske at Ubuntu provoserte meg enda mer, spilte mer på følelser
og at boka satte enda større spor enn det den gjorde, er dette en
god og aktuell bok å få med seg.
Bakpå: Andreas har en god jobb, en fin familie og er tilfreds med livet sitt. Men en dag ser han et fotografi i et tidsskrift som bringer fram glemte minner om hans tid som bistandsarbeider i Sierra Leone, tolv år tidligere. Jenta på bildet ligner veldig på den unge jenta Zainab, som han traff under dramatiske omstendigheter under borgerkrigen. Han bestemmer seg for å dra tilbake Sierra Leona for å spore opp gamle kjente. Turen blir en leteaksjon i mer en én forstand: Andreas blir konfrontert med sine egne valg og sitt norske perspektiv. Er han egentlig tilfreds med alt? Og vil han klare å finne Zainab? |
Forfatter(e): Jan Sæterli
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 239
Forlag: Kolofon
Utgitt: 2015
Min utgave: 2015 (Pocket)
Lest: 19.09. - 24.09. 2015
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 4 (Aktuelt tema og interessant).
Tittel: 4 (Det vekker nysgjerrighet og man vil vite mer om innholdet).
Omslag: 3 (Passer til innholdet, men liker ikke ansikt(er) på bokomslag. Jeg vil heller forestille meg karakterene jeg leser om. Synes det blir mer levende.
Baksidetekst: 4 (Blit interessert i å få et større innblikk angående dette temaet).
Skrivemåte: 4 (Det blir til tider litt tørt i enkelte partier, men det er overkommelig og gjør innholdet stor alvorlighet).
Favorittkarakter: Noe sansen for Andreas, men av og til blir man ikke helt klok på ham. Han er litt mystisk.
Slutten: 3 (Skulle ønske det var noe sjokkerende eller en hendelse som gjør til at man blir fristende til å tenke på en fortsettelse som man dikter/ser for seg selv).
Høydepunkt: Aktuelt tema, troverdige karakterer og man får et enda større inntrykk på hva slike ofre går gjennom.
Lavpunkt: Noe småtørt skrevet i enkelte partier, men det må man regne med i slike bøker.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2015
Et lite klipp jeg fant på youtube der forfatteren forteller litt om boka.
Tusen takk for kommentar inne hos meg! Denne boken var helt ukjent for meg og det er ingen tvil om at dette er en høyaktuell bok med situasjonen vi opplever nå. Tusen takk for boktips!
SvarSlettIngen årsak:) Jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å legge igjen kommentarer istedet for bare å lese anmeldelene deres:) Være mer aktiv i bokbloggverdenen, ser dere er flinkere til det:) Og alltid interessant å diskutere om bøker:)
SlettOg ja, boka er svært aktuell nå med tanke på hvordan verdensbildet er i dag. Det er trist og ingen burde ha det sånn.
Har ikke vært like flink alle steder jeg heller, i det hele tatt har jeg igjen vært litt smålei hele bloggingen, men det går vel litt i bølgedaler for oss alle tenker jeg. Ja, det er veldig trist den situasjonen som er i dag og helt grusomt at folk må reise fra landet sitt for å skape seg et best mulig liv, leve på mest mulig normal måte et fremmed sted.
SvarSlettSkjønner. Blir ofte lei av blogging jeg også. Derfor tok jeg meg en liten ferie i forrige uke. Vil ikke kutte ut bokbloggingen for det er en av de få hobbyene jeg har og selv om man blir smålei av og til så er det for det meste morsomt. Jeg liker å skrive og liker å lese, og da er dette en fin kombinasjon:) Så har ikke tenkt å slutte:) Og i forrige uke var den første pausen jeg tok:)
SlettSå håper du ikke gir deg om du er lei at du likevel fortsetter:)
Skjønner ikke hvordan flyktningene holder ut og hva de går gjennom. Det er vanskelig å sette seg selv i den situasjonen. Men ingen burde gå gjennom noe sånt å reise til et annet land i redsel for å bli drept i sitt eget. Forferdelig å tenke på. Deres situasjonen ser langt i fra positivt ut, dessverre.