Da slo det ned i henne som et lyn. Hadde hun ikke gjemt
en nøkkel i nattbordskuffen da dørene kom på plass og de
var her for inspeksjonen i vår? Så ikke barna skulle låse seg
inne.
Mer Snø
Hun heter egentlig Lydia Winther og hun dukket for første gang opp i Nabovarsel. Hun er kjent for å være i bransjen som veldig ung, og Marian Dahle har lagt merke til et talenthun har, og som jobben kan ha bruk for. Marian Dahle selv har en liten rolle i boka da det er ferietid, mens Snø opplever en slags splittelse i jobben. Hun er også redd for å møte en viss person hun har hatt en greie med ....
I mellomtiden blir man kjent med en gammel gård som drives av en godt voksen kvinne. Hun hjelper å gi kvinner som har vært i voldelig forhold et hjem, og gi dem trygge rammer til de finner ut hva de skal videre. Det er ikke åpent hele året, så tiden må brukes effektivt. Sammen hjelper de hverandre med hverdagslige sysler. Men eieren av gården liker det ikke da en av kvinnene begynner å snoke i området, og finner blant annet overvåkningskameraer utenfor.
Det er også minstenkelig når noen menn bare forsvinner. Klarer Snø å finne en sammenheng med alt dette?
Ikke begeistret over den nye retningen
Etter flere år med Cato Isaksen, er det uvant å lese om nye karakterer, først Marian Dahle og nå Lydia Winther. To helt forskjellige kvinner. Skjønner godt at forfattere ønsker å utvikle forfatterskapet sitt og prøve seg på nye ting, men personlig savner jeg Cato Isaksen. Selv har jeg ikke spesielt sansen for Dahle eller Snø. Dahle er kald og upersonlig, og Snø er superflink og oppmerksom. Man skjønner hvorfor de er som de er, men likevel synes jeg ikke de er like interessante som Cato Isaksen, og merker at han er et savn. Det er noe som mangler når jeg leser de nye bøkene av Lindell. I de fleste bøkene av Lindell var det uhygge, engasjement og man ble helt oppslukt, og merker at disse delene mangler i de siste bøkene hennes. De er ikke like avhengighetsskapende.
Det samme opplevde jeg med Fremmedlegeme som ble utgitt i høst. Lindell og Fossum er kvinnelige forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, men opplever litt av det samme problemet med begge to. Etter at de har beveget seg på nye områder, har ikke forfatterskapet deres vært helt det samme som før.
I Fremmedlegeme beviser Lindell at hun fremdeles skriver godt og hun er god på å finne på spesielle krimsaker. Men Fremmedlegeme var dessverre ikke like engasjerende og man skjønte for tidlig hva som foregikk. Syntes også at avslutningen var noe komisk og lite troverdig. Lindell kan bedre enn dette. Det har hun bevist mange ganger før og jeg kommer til å lese flere av bøkene hennes, siden det er et forfatterskap jeg kjenner godt til. Drømmefangeren er fremdeles min favoritt av henne.
(Bakpå):
KVINNER GJEMMER SEG PÅ DEN
GAMLE GÅRDEN, MEN FOR HVEM?
"Lilja hadde oppdaget overvåkningskameraene. De var godt
skjult, i trærne langs åkerkanten og i takrenna på låven. Det
gikk bare en gammel kjerrevei opp til gården, og bommen var
alltid låst. Hit kom det ingen."
"Det kom en mørk og råtten stank fra jorda, som om gammelt
regn hadde samlet seg der og aldri ville tørke opp. Han skulle
kikke inn gjennom vinduet, se med egne øyne at hun virkelig
var her. Og så skulle han komme tilbake med bilen i morgen.
Og tvinge henne med seg hjem."
Det er sommer i Oslo. En kvinne blir drept midt i hovedstaden.
Den unge politibetjenten Lydia Winther, kalt Snø, jobber med
en sak der flere menn er savnet Så blir hu bedt om å bistå Hay
og Marian Dahle på Politihuset i anledning drapet.
I ly av saken, som virker opplagt, vokser det frem et mørkt og
komplekst bakteppe med mange irrganger. Verden er full av
farlige menn. Men finnes det også farlige kvinner?
"Krim i toppklassen!"
VG, Sindre Hovdenakk, om Nabovarsel
"Endelig en krim der alt klaffer ... et blinkskudd."
DAGBLADET, Cathrine Krøger, om Jeg vet hvor du bor.
"Dronen byr på alt det som har gjort
Unni Lindell til Norges krimdromnning."
VG, Elin Brend Bjørhei
Originaltittel: Fremmedlegeme
Forfatter(e): Unni Lindell
Sjanger: Krim
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 382
Forlag: Bonnier Forlag
Utgitt: 2022
Min utgave: 2022 (Innbundet)
Lest: 12.10. - 27.10. 2022
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 3 Litt for enkelt når det gjelder selve krimsaken, og selv om det er aktuelt tema, var det ikke særlig engasjerende.
Tittel: 4 Passer godt til innholdet, og virker både mystisk og horroraktig.
Omslag: 5 Herlig. Sprakende farger som minner om høst, bondegård og hodeskalle. Fine kombinasjoner.
Baksidetekst: 4 Også en grunn til at jeg ville lese boka. Virket som en temmelig mørk krimsak.
Skrivemåte: 3 Noe tamt til Lindell å være. Bøkene hennes brukte å være mer avhengighetsskapende, leken og uhyggelig før.
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut som favoritt.
Persongalleri: 3 Noe av det svakeste med boka. Synes både politifolka og de vanlige var noe bleke og uinteressante denne gang. Savner mer mystiske personligheter.
Slutten: 3 Også en del jeg ikke ble særlig begeistret over. Vanskelig å ta avslutningen alvorlig og brydde meg ikke så veldig.
Høydepunkt: Ny krim fra Lindell, virker som en dyster og aktuell sak, og stemningsfullt cover.
Lavpunkt: Ikke alle karakterene var like fengende å lese om og litt lei av det anstrengte forholdet mellom Snø og en viss mann.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2022
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar