Jomfruene av Alex Michaelides - drivende psykologisk thriller, hvis man liker lett underholdning

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

---

 St. Chrisopher's College sto der, akkurat slik hun husket

det.

    Mariana hadde vært redd for å se det igjen, selve kulis-

sen bak kjærlighetshistorien, men heldigvis kom skjønnhe-

ten til unnsetning. Og hjertet knustes ikke, det sang.

---

Grugledet meg litt til å lese Jomfruene, da Den tause pasienten ikke ble særlig likt for to år siden, men denne hadde en mer spennende tematikk.

Jomfruene er ingen fast oppfølger til Den tause paisenten. Den inneholder bare noen få refereanser til den forrige boka, men ikke mye og ikke noe som er avslørende, så sånn sett har disse to bøkene lite med hverandre å gjøre. Michaelides skrev denne i leiligheten sin da det var nedstegning. Hvorfor det var nedstegning, trenger jeg vel ikke å forklare?

Hva gjør man ikke for å beskytte sine nærmeste?
Michaelides andre bok er om fortidens spøkelser og nye farer. Psykoterapeut Mariana, har mange utfordringer i kø. Hun er leder for gruppeterapi i London, som hun må utsette på ubestemt tid, for hun er nødt til å dra til Cambridge hvor Zoe studerer. Zoe er tantebarnet hennes, men hun og Sebastian hadde ansvaret for henne, etter at Zoes foreldre døde i en bilulykke. Nå er Mariana alene etter at Sebastian døde i en drukningsulykke for en god stund siden, men hun lever fremdeles med sorgen, og hun har ansvaret for Zoe alene. Zoe har ringt henne fordi en student er funnet drept, og Mariana bestemmer seg for å bli der noen dager. Hun blir fascinert og på vakt når det gjelder professor Edward Fosca. Han er svært populær blant studentene og Jomfruene, som er en kollokvium bestående av en gruppe kvinner som han er leder for. Disse kvinnene blir fort lagt merke til, da de er overlegne, vakre og de har en fordel av å ha profilerte foreldre. 

Da et drap til skjer, blir Mariana værende for å beskytte Zoe av gammel vane, og samtidig er hun fast bestemt på å finne den skyldige, noe politiet selvfølgelig ikke liker. Mariana har sine mistanker, men kan en psykoterapeut ta feil?

Har sansen for akademiske thrillere
I likhet med forrige bok, er hovedkarakteren også denne gang terapeut, men det jeg likte bedre med i Jomfruene var den akademiske settingen. Det er noe gammeldags og uhyggelig med det. Jeg likte ikke Jomfruene fordi den er suveren eller byr på noe nytt, men mellom andre tyngre bøker, trenger man noe lett, og da er det kjekt med lett underholdning. Det fikk jeg med denne. 

Det jeg ikke var like overbegeistret for var Marianas evige sorg og mas om Sebastian, avslutningen som var noe irriterende og det oppstod noen komedieaktig scener her og der. Men siden dette en thriller, skjer det jo som regel noe komisk, og ikke alt er like seriøst.

Likevel er jeg glad for at jeg ga boka en sjanse. Den har sine svakheter, men har lest verre bøker. Jeg likte mange av teamene og at han blandet inn litt gammelgresk. En utmerket pausebok, hvis man har dårlig leselyst, eller vil ha noe kjapt og enkelt. 

Litt morsomt at Michaelides takker Uma Thurman i takketalen sin. Det var det eneste navnet jeg kjente til.

---

(Bakpå):

Jomfruene er en ny smart og sofistikert psykologisk thriller i

særklasse. Den tause pasienten ble litt av en krimsensasjon,

som lå over ett år på New York Times' bestselgerliste og var

den mest solgte debuten i verden i 2019. Internasjonale kritikere

hevder nå at Jomfruene er enda bedre enn debuten.

Mariana kjente det i knoklene, gjennom

blodstrømmen og dypt i hver celle.

Edward Fosca var skyldig.

Men likevel - hun kunne ikke bevise det,

kunne kanskje aldri bevise det.

Etter all sannsynlighet ville han, dette uhyret

som hadde drept minst to mennesker, gå fri.

Terapeuten Mariana Andros drar til Cambrigde da en studie-

venninne av niesen blir funnet myrdet. Der blir hun involvert i 

en hemmelig gruppe jenter som går under navnet Jomfruene.

Da enda en student blir funnet drept, blir Mariana overbevist 

om, til tross for alibiet, at denne karismatiske professor Edward

Fosca står bak drapene. Men hvorfor skulle professoren drepe

studentene sine? Og hvorfor vender han stadig tilbake til teksten

om Persefones reise til underverdenen?

---

Originaltittel: The Maidens
Norsk tittel: Jomfruene
Forfatter: Alex Michaelides
Sjanger: Psykologisk thriller
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 335
Forlag: Celadon Books
Norsk forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Min utgave: 2022 (Innbundet)
Lest: 08.03. - 17.03. 2022
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 4 Noe ujevnt og noen komediaktige partier her og der, men likte den akademiske settingen og bruk av gammelgresk.
Tittel: 3 Liker originaltittelen bedre som er mer fengende.
Omslag: 1 Et pent ansikt sier meg ikke noe om en bok. Liker originalcoveret bedre som er mer mystisk og referer mer til innholdet. De skulle ha brukt baksiden på forsiden i stedet, når det gjelder det norske coveret.
Baksidetekst: 4 Gjorde meg interessert i boka til tross for at jeg ikke var begeistret over hans forrige.
Skrivemåte: 4 Veldig korte kapitler og engasjerende temaer, men savnet mer dybde i karakterene.
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut som favoritt.
Persongalleri: 3 Noe av det svakeste med boka. Man møter dem i korte øyeblikk her og der, og man blir ikke altfor godt kjent med dem.
Slutten: 2 En av de irriterende avslutningene som er ment til å irritere.
Høydepunkt: Lettlest og givende hvis man ikke krever annet enn lett underholdning, akademisk setting og småspennende temaer.
Lavpunkt: Noen komediaktige scener dukker opp, men slik er det ofte i thrillere.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2022

---