"Leon?" flirte presten da Danica presenterte ham for navnet.
"Det er neimen meg ikke mange Leoner her omkring." Men
bortsett fra det kom han ikke med noen innsigelser, og dåpen
ble gjennomført på en utmerket måte.
Ane Riel har vært et navn jeg har lagt mer til i de siste årene. Bøkene hennes virker mørke og spesielle. Boka Beist var den som fristet mest av henne. Man må jo starte et sted.
En hjelpende hånd
Beist er om to nabogårder fra en annen tid, som får et anstrengt forhold til hverandre, etter hvert. Etter en tjeneste, blir faren til Mirko og nabokona enige om at Mirko kan hjelpe til på gården deres, så lenge de har bruk for det. Mirko er kanskje ung, men oppvakt og svært oppegående gutt. Han blir straks bergtatt av Danica, nabokonas datter, selv om aldersforskjellen er stor. Han blir skuffet da hun gifter seg med en mann som kommer på gården. Han er en svær arbeidskar som heter Karl. Han virker noe arrogant og egoistisk. Danica gifter seg med ham til tross for at hun ikke er forlesket. Sammen får de sønnen Leon, og Danica merker at han er noe annerldes enn andre barn. Derfor velger hun å holde ham hjemme for å skjerme ham. Han vokser raskt og er svært sterk til hans unge alder. Han blir derfor noe voldsom og brå, siden han ikke klarer å styre musklene sine helt som han skal. Det er bare Mirko som klarer å håndtere ham og de to får et spesielt forhold. Under en storm skjer det en tragisk familiehendelse, og Mirko får et større ansvar enn han noen gang har hatt.
Vet ikke hva jeg forventet av romanen Beist. Har egentlig sluttet med forventninger fordi det har en tendens til å ødelegge så mye. Men syntes det ble en helt annen bok enn det baksideteksten fortalte. Romanen begynte ikke å bli gjenkjennelig etter tre hundre sider og før den tid var det nesten som å lese en helt annen bok, noe som var litt underlig. Det er ikke mye action eller fart i denne romanen, da det er en karakterdrevet historie. Det var fint å lese om en annen tid, og om svært forskjellige karakterer i samme handling.
For mye kiosklitteratur i en roman
Dessverre var denne romanen for pornografisk. Det er jo vanlig i fleste bøker, men når det er pornografiske scener i omtrent hvert kapittel, overdøver det historien og interessen. Det ble for mye såkalt trekantdrama og sjalusi. Noe som er synd for selve hovedkjernen i handlingen var god nok i utgangspunktet, og trengte ikke krydder. Det ødela mye av spenningen. Ville heller lese mer om Mirko og Leon som nesten oppfører seg som
brødre og deres utfordringer i livet, men det ble ikke så mye av det.
Det ble for det meste overdøvet av mange andre hendelser og lange
tilbakeblikk i fortiden. Og får man vite hva de egentlig flykter fra?
Riel ble inspirert til å skrive denne boka på grunn av en gutt som ble født i Berlin i 2004, som også vokste ganske raskt og var svært sterk i ung alder. Boka er ikke om ham på en noe som helst måte, bare en fiktiv variant, fordi hun ble så fascinert av denne gutten. Interessant tema og kjekt å lese om noen som var annereldes, men likte de 150 siste sidene enn resten av boka.
(Bakpå):
FRA FORFATTEREN AV HARPIKS
En enormt stor mann, en kjempe, gjemmer seg nede ved elva. Han
hvisker til en kråke, om ei jente som sluttet å puste, selv om han bare
ville kose. Ingen vet hvor Leon har de voldsomme musklene sine fra,
men moren, og Mirko, vet iallefall hvor vanskelig det er for ham å kon-
trollere dem. Spesielt når han vil kose.
Historien om hvorfor Leon nå gjemmer seg der ved elva handler om
ensomhet og fortvilelsen over å ha - og å være - et annereldes barn,
om vill kjærlighet til en gift kvinne og ikke minst om hvordan alt kan
gå fullstendig galt på én eneste natt. Den natten knyttes Mirko utøse-
lig til Leon og hans gåtefulle krefter for resten av livet.
Beist er på samme tid tragisk, spennende, varm og humoristisk. Det
er en stor fortelling om skyld og uskyld, og samtidig en liten og varm
historie om et uvanlig vennskap.
"Beist er, som Riels andre bøker, underlig forførende (...)
Fortellingen bygges langsomt opp, samtidig som den biter seg stadig
mer fast. Forfatteren har en helt spesiell evne til å få handlingen,
og spesielt karakterene, til å krype inn under huden på leseren.
Sakte lokkes man inn i en tilstand man ikke vil ut av igjen."
WEEKENDAVISEN
Originaltittel: Bæst
Norsk tittel: Beist
Forfatter: Ane Riel
Sjanger: Roman
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 440
Forlag: Lindhardt og Ringhof
Norsk forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Min utgave: 2021 (Innbundet)
Lest: 04.02. - 15.02. 20222
Kilde: Anmeldereksemplar
Plot: 4 Interessant bånd mellom Mirko og Leon. Det var det jeg ville lese om, men det blir for mye drama om Mirko og Danica.
Tittel: 5 En av grunnene til at boka virket interessant og vekket nysgjerrigheten. Det så ut som en annerledes roman.
Omslag: 3 Fine fargekombinasjoner og naturmotiv, men lei av med ryggen til karakterer på bokcoveret.
Baksidetekst: 3 Føltes noe fremmedaktig i forhold til innholdet. Man måtte lese mange sider før baksideteksten virket gjenkjennelig. Frem til da, var det nesten som å lese en annen bok.
Skrivemåte: 4 Riel er god på karakterbeskrivelser, dysfksjonelle relasjoner og fremstille dette på en ekte måte, men det ble for lite utvikling i selve handlingen.
Favorittkarakter: Mirko. Han gjør sine feil og samtidig gjør sitt beste.
Persongalleri: 4 De fleste var spennende å lese om med sine særheter.
Slutten: 3 Ikke helt den store avslutningen. Det ble noe slapt.
Høydepunkt: Interessant miljø og tid å lese om. Likte å lese om familien til Mirko og familien til Leon.
Lavpunkt: Det føltes litt som en annerledes bok enn man hadde tenkt. Har ikke forventinger til en bok, men den ble veldig annerledes i forhold til baksideteksten.I hvert fall gikk det lang tid før man gjenkjente baksideteksten i boka. Det kjente man ikke igjen før de siste sidene.
Terningkast: 3
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2022
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar