"Du må tøyle hjertet ditt," sa Donna Anna. "Ikke la et styre deg. Lar du hjertet løpe av med deg, blir du et lett bytte for dobbeltmetaforene."
"Hva er egentlig en dobbeltmetafor?" spurte jeg.
"Det burde du da vite."
"Burde jeg det?"
"Det er jo inne i deg de finnes," sa Donna Anna. "Dobbeltmetaforene bor inne i deg, fanger dine beste tanker en for en, og eter seg fete på dem. I uminnelige tider har de holdt til i ditt eget dype, mørke indre."
Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.
Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.
Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.
Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?
Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.
Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.
Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.
(Bakpå):
PRESSEN OM DRAPET PÅ KOMMANDANTEN. BOK 1:
"Den store Murakami! [...] Murakami er en mester
i å blande sjangre. Her er like deler kunstnerportrett,
thriller og spøkelsesfortelling."
GABRIEL M. VOSGRAFF MORO, VG
"Første bind av Haruki Murakamis nye roman gir
anmelderen skyhøye forventninger til fortsettelsen."
ERLE MARIE SØRHEIM, DAGBLADE
"Passer for deg som: liker diskusjoner om kunsten og
livet med en vinylplate snurrende i bakgrunnen."
KNUT HOEM, NRK.NO
"Storartet kunstnerroman med magiske undertoner."
FARTEIN HORGAR, ADRESSEAVISEN
DEN TRETTISEKS ÅR gamle portrettmaleren er fullstendig oppslukt av maleriet Drapet på kommandanten. Funnet har åpnet en revne i virkeligheten. En rekke surrealistiske hendelser intreffer, og bjellene ringler nok en gang fra det dype hullet i skogen. Ideen som materialiserte seg i bok 1, gir portrettmaleren flere ledetråder. Han må nå våge seg ut på en reise til en underverden med illevarslende dobbeltmetaforer og frådende vannmasser. Men hvorfor hjemsøkes tankene og drømmene hans stadig av ekskona Yuzu? Og hva med lillesøsteren Komi, som kaller på ham fra de dødes rike? Et attentatforsøk i Wien etter andre verdenskrig synes også å spille en rolle, og den navnløse hovededpersonen er nødt til å fullende sirkelen.
Originaltittel: 騎士団長殺し (Kishidanchogoroshi)
Norsk tittel: Drapet på kommandanten: Bok 2 - En metafor forflytter seg
Forfatter: Haruki Murakami
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider: 430
Forlag: Klarte ikke å finne ut av det, selv ikke etter søk med originaltittelen.
Norsk forlag: Pax
Utgitt: 2017
Min utgave: 2019 (Innbundet)
Lest: 09.05. -25.05. 2020
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 4 Veldig surrealistisk, men det gjør det hele mer engasjerende og spennende. Man vet ikke hvilken vending det tar. Plottet bevarer fremdeles noe av mystikken.
Tittel: 4 Passer godt til innholdet og er en underlig tittel. Nesten like underlig som innholdet.
Omslag: 5 Liker det hakket bedre enn forrige cover. Mer å se på og fint samspill mellom alle elementene.
Baksidetekst: 5 Gir meg lyst til å lese boka. Heldigvis er ikke baksideteksten lang og avslørende som det ofte er på bøker.
Skrivemåte: 5 Skriver med stor innlevelse og historien tar mange vendinger. Vi blir også godt kjent med karakterene og deres bånd til hverandre.
Favorittkarakter: Menshiki. Naboen til den navnløse hovedpersonen. Veldig mystisk og han har noe eksentrisk over seg.
Persongalleri: 5 Sterke personligheter som er både fascinerende og spennende å bli kjent med.
Slutten: 4 Kanskje noe av det svakeste med hele boka. Hadde nok forventet noe mer. Litt vel mye puppesnakk, kanskje?
Høydepunkt: Veldig engasjerende, har litt av den samme mystikken som forrige bok og sterke personligheter.
Lavpunkt: Savnet mer undertoner og uhygge som bok en hadde rikelig av, og vil gjerne vite mer om bakgrunnen til husets eier.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2020
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar