Forholdet mellom Bill og meg ble aldri det samme igjen. Jeg hadde blitt kaldere etter alt sviket. Han kalte meg en typisk skandinavisk kvinne, men det var jo akkurat det han hadde bedt om! Jeg stolte ikke på ham på noen måte, sikkert ikke han på meg heller, men jeg brydde meg ikke. På en måte vet jeg at han jobbet iherdig for å klare å få forholdet på rett kjøl igjen. Da tenker jeg på at han faktisk kom tilbake og var her over vinteren. Men det som plaget meg mest med at han var hos meg, var at jeg var sykemeldt etter operasjonen og ikke så at han gjorde noe særlig for å få en jobb før jul. Han var bare hjemme og sutret, eller så var han hos kameraten og drakk kaffe.
Aller først er det viktig å understreke at dette er en sterk historie skrevet av en modig kvinne. Likevel vurderer jeg denne boka på samme måte som med andre bøker, gjennom ærlighet, uansett hvor vond denne historien var å lese.Veronica Kristoffersen beretter en historie hun opplevde for noen år siden og som utspinner seg i tid. I boka forteller hun at hun er skilt og har tre barn. Hun har utført gode utdannselser og har en jobb hun trives i, og hun trives også med tilværelsen. Hun har mange venner på Facebook som hun har kontakt med over hele verden, og er med i en MC-profil/side, for de som er opptatt av motorsykler, noe hun er. Det er der hun møter Bill fra Hellas. De får en fin kontakt sammen og de bestemmer seg for å møtes. Det ender opp med at hun inviterer ham hjem til seg, og han tilbringer noen få dager der. Til tross for litt nervøsitet, finner de fort tonen også i virkeligheten og alt er bare dans på roser. De blir veldig avhengig og sterkt knyttet til hverandre. Etter litt pendling frem og tilbake, bestemmer de seg for at Bill flytter til Norge, hjem til henne. Han ofrer jobben sin og alt for å være sammen med henne. De har fremdeles en god tone og er oppslukte av hverandre. Men etter hvert som tiden går, og forskjellige utfordringer oppstår, merker både Veronica og barna hennes nye sider av Bill. Noen mørkere sider, og når Veronica er alene med ham, får hun kjenne på en stor angst som utvikler seg til skrekk. Det viser seg for at hun er voldelig og sjalu, og hun må passe på hva hun enn gjør for å ikke gjøre ham sint. Er forholdet til å holde ut? Kan kjærligheten overvinne alt?
Kan ikke skjønne alt
Man blir oppgitt over å høre om kvinner som tar tilbake menn som er voldelige, fordi det ligger en dyp kjærlighet der som vi utenfor ikke klarer å forstå. Det blir nesten som Stockholm - syndromet der gisselet forelsker seg i gisseltakeren. Det henger ikke på greip. Men som mange andre kvinner, prøver Veronica Kristoffersen å huske på de gode stundene med Bill, og derfor ønsker hun mange ganger å redde forholdet. Noe som blir bare verre da Bill setter ut dårlige rykter om henne til vennene hennes på Facebook, i sosiale omkretser og i nabolaget hennes. Det går så langt at han gjør alt for at hun skal føle seg mer og mer maktesløs og isolert. Det hjelper heller ikke at de har gjort det slutt og ikke lenger bor med hverandre. Selv under besøksforbud finner han ut måter å terrorisere henne på mens hun må leve med en frykt som sliter henne fullstendig ut.
Det er nettopp det Jeg er fremdeles her går ut på. Hvordan være glad i en person i begynnelsen for så å gå over i hat og vold. Ofte hører vi i media om partnerdrap og ekteskapdrap, også her i Norge. Her får vi et innblikk i hvorfor noen går tilbake til sin voldelige kjæreste, og samtidig beskrive redselen, og hvordan man hardt prøver å stå i mot å gå tilbake til de voldelige ekskjærestene sine. Det er modig av Veronica Kristoffersen å skrive en slik åpen og ærlig bok om alt hun har gjennomgått, og beskriver denne boka som en terapi for henne. Hun følte hun fikk terapi av å skrive om hendelsene for å gi henne klarhet i ting. Det er fint at man finner ting som hjelper at en føler seg sterkere og gå videre på, og hun er et eksemplar på det.
Fortellerstemmen treffer ikke
Problemet for meg angående boka var at skrivestilen ble et irritasjonsmoment for meg. Noe som er slemt å si, kanskje, men som sagt, jeg ønsker å være ærlig. Det er ikke for å være et nettroll, for det er jeg virkelig ikke. Det er forskjell på å stille spørsmål og gi konstruktiv kritikk, og det å gå ut mot andre bare for å starte drama. En slik person er jeg ikke og ønsker ikke å være, heller ikke i anmeldelsene mine. Grunnen til at jeg ikke likte skrivestilen noe særlig var på grunn av at kapitlene er altfor korte, og det er masse avsnitt. Det som "irriterte" meg mest var unødvendig bruk av utropstegn der det ikke trengs. Både oppsett og skrivestil føles litt bloggaktig. Det høres ut som jeg går i mot meg selv nå siden jeg er en blogger selv, en bokblogger, men det er stor forskjell på blogg og bokformat. Så sånn sett kunne jeg ha tenkt meg at historien hennes ble skrevet noen av andre. Noen skriver personlig beretning selv, andre lar noen gjøre det for seg når man gir ut bøker innen denne sjangeren. Det varierer veldig, har jeg sett. Denne gang fikk jeg ikke noen connection med boka, og det er trist å si med tanke på et så alvorlig tema. Jeg er heller ingen kald person, så misforstå meg ikke. Men noen bøker går man rett og slett ikke overens med, samme hva temaet er, om det er fiction eller noe fra virkeligheten. Sånn er det.
Uansett, selv om det ikke var en bok for meg, er det likevel modig av henne å dele sin historie, og at hun beviser at mennesker kan være sterke når det gjelder. Den kommer også til å hjelpe andre som er i samme situasjon eller har vært i samme situasjon som henne. Hun er modig som deler denne historien med andre, både muntlig og skriftlig.
Bakpå:
Jeg var så liten, som en maur i en høystakk. Det var ingen som så meg-, jeg var som ingenting! Hvorfor så ingen meg? Hvordan kunne jeg bli så isolert?
Veronica Kristoffersen skriver om det å leve i et forhold med fysisk, psykisk og sosial vold. Med boken ønsker hun å hjelpe andre mennesker i samme situasjon. Frykten og angstengår hånd i hånd, men det finnes hjelp å få.
Originaltittel: Jeg er fremdeles her
Forfatter(e): Veronica Kristoffersen
Sjanger: sakprosa, personlig beretning
Målgruppe: voksen
Antall sider:196
Forlag: Publica
Utgitt: 2018
Min utgave: 2018 (Innbundet)
Lest: 12.09. - 16.09. 2018
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 2 Veldig repetiv i lengden, men viktig tema.
Tittel: 2 Fin og vakker tittel.
Omslag: 5 En av de vakreste omslagene jeg har sett på lenge.
Baksidetekst: 3 Viktig budskap og tema å snakke om som gjelder mange.
Skrivemåte: 1 Ikke den beste formidlingsevnen jeg har lest. For korte kapitler med veldig mange avsitt, men det var overdreven bruk av utropstegn der det ikke var nødvendig, som "irriterte" meg.
Favorittkarakter: Kan ikke dømmes i en slik bok.
Slutten: 3 Sterkt og hun er tøff som deler sin historie.
Høydepunkt: Lettlest, beskriver følelsene sine godt, både på godt og vondt, og beviser at mennesker kan overleve det meste.
Lavpunkt: For mange utropstegn og kanskje litt vel mye selvskryt i begynnelsen?
Terningkast: 1
Leseutfordring: 100 øker i løpet av 2018
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar