Så jeg går helt bort til Tracy. Lar det synes i øynene mine, all tyngden av å mangle halve familien, lar det velle opp; lar dråpehinnene være det eneste, som holder igjen.
Så vidt.
"Vær så snill," sier jeg og legger hånden min bedende på armen hennes, hodet litt på skakke. Jeg slipper opp kjeven, lar den dirre lett.
Ida føler et savn. Hun vet svært lite om faren sin som hun aldri har møtt eller kjent. Han har aldri vært en del av livet hennes, og moren hennes vil helst ikke snakke om ham. Ida bestemmer seg for å ta et sommerkurs ved et college i Minnesota. Samtidig kan hun prøve å oppsøke brødrene hun vet hun har, og kanskje få opplysninger fra dem. Hun er helt sikker på at hun kommer til å klare å kombinere studenttilværelsen og samtidig leke detektiv i de få ukene hun skal være der. Hun vil finne ut mer av hvem hun er, spesielt siden faren hennes var halvt indianer fra Minnesota. Hun vil bli bedre kjent med den delen av seg selv og møte resten av familen som hun aldri før har møtt. Det viser seg at veien dit er alt annet er alt annet enn enkel, og hemmeligheter dukker opp og avsløres underveis ...
Handlingen foregår i Norge og i Minnesota, USA. En annen norsk ungdomsbok jeg har lest der handlingen også har foregått i Minnesota er Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad. Dette er to forskjellige bøker og jeg har ikke tenkt å sammenligne dem på noen måte, bare nevner det i forbifarten.
Samme oppskrift som i de fleste ungdomsromaner
En del av meg kunne ha blitt en god ungdomsroman for det er ikke ofte man leser ungdomsromaner der en karakter leter etter sin biologiske mor eller far. Så boka hadde absolutt et godt utgangspunkt, men dessverre faller boka i denne typiske kjærlighetsklisjeen. Hun drar til Minnesota (hvor moren hennes studerte for 19 år siden og fant tonen med faren hennes, som var professor ved colleget), og det tar ikke lang tid før en gutt blir interessert i henne og hjelper henne med jakten etter faren. Hvor typisk er ikke det i ungdomsbøker generelt? Der hovedkarakteren møter en eller annen, og de blir fort interesserte i hverandre. En karakter i en ungdomsbok trenger ikke å være alene lenge, virker det som, uansett situasjon. Det kommer alltid en reddende gutt med eller uten spesielle evner. Det finnes snart ingen selvstendige jentehovedroller i ungdomsbøker lenger. De må alltid "lene" seg på noen.
Hovedpersonen Ida er muligens en god og fin person, en drømmer, men hun er noe høy på seg selv, er litt "bedre" enn alle andre, og har en tendes til å tenke nedlatende om personer hun møter. Hun hever seg over dem, bevisst eller ubevisst. Noe som var en smule irriterende. Man får da ikke særlig empati for henne. Det blir litt vanskelig.
Viktig tema
Det mest interessante med boka er å lese om noen som har en forelder de aldri før har møtt og som får vite at det er flere familiemedlemmer man ikke har truffet. Det er et interessant konsept. For ikke alle er like heldige å ha begge foreldre i livet, som fremdeles er gift og har en familie som holder sammen. Det er ikke slik i alle familier. Noen er i en mer splittet familie enn andre. Så for meg var det interessant å lese om hvordan det er, siden jeg ikke kommer fra en splittet familie selv. Det er rart å tenke på at noen savner noen de aldri har møtt og som kunne ha vært en stor betydning for familien.
Dette ble en kort anmeldelse i grunn, og det er fordi boka er på kun 253 sider så da blir det ikke mye å skrive om, i hvert fall ikke for min del. Man kan si så mye om en bok samme om den er kort eller lang, men synes ikke det er noen vits i å skrive side opp og side ned på korte bøker som bare byr på grei underholdning. Ville ha likt boka bedre om den hadde rippet opp mer følelsesmessig og at den hadde et større sårbarhetsfaktor. Synes begge deler manglet og det er synd for ville da ha sittet igjen med et større inntrykk.
Bakpå:
Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.
Ida har alltid følt seg litt utenfor familien. Det var moren, søsteren - og Ida. Hun fikk aldri møte faren sin. Han var halvt indianer og professor på et universitet i Minnesota, der moren studerte for 19 år siden. Så får hun vite at faren hadde to sønner fra før, og hun bestemmer seg for å finne dem. Hun melder seg på et sommerkurs ved det samme universitet, drar til USA og starter letingen.
Men møtet med indianerne, med studiene, med nye venner, og ikke minst møtet med Will, gir Ida en helt annen sommer enn forventet.
Originaltittel: En del av meg
Forfatter(e): Maren Engelschiøn
Sjanger: roman
Målgruppe: ungdom
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Min utgave: 2016 (Innbundet)
Lest: 10.05. - 24.05. 2016
Kilde: anmeldereksemplar
Plot: 2 (Interessant med søking etter savnede familiemedlemmer, men ellers var noen aspekter i plottet noe standardmessing).
Tittel: 2 (Vakkert og passer godt til innholdet, men ingen spesiell tittel).
Omslag: 5 (Det beste med hele boka egentlig. Symbolsk og smart).
Baksidetekst: 2 (Virker interessant, men usikker på om det er min type bok).
Skrivemåte: 3 (Vakkert til tider, men savnet mer følelser og innlevelse).
Favorittkarakter: Ingen som skilte seg ut til å bli noen favoritt, dessverre ...
Slutten: 4 (Jeg liker måten det slutter på, men andre vil muligens ikke like det og jeg kan ikke si hvorfor for som vanlig vil jeg ikke avsløre noe).
Høydepunkt: Tar opp et viktig tema som man ikke finner ofte i ungdomsromaner.
Lavpunkt: For lite følelser og dybde.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2016
Bra anmeldelse! Synd er det i grunnen, at hovedpersonen ikke kan være på søken alene. Og at det er for lite følelser og dybde. Det kan virke som om ungdomsbokforfattere undervurderer ungdommene, de HAR faktisk både følelser og dybde... Og dermed kan det være bra å lese noe som gjør at de får noe å strekke seg etter, noe som får tankene og det intellektuelle til å kverne :)
SvarSlettTusen takk:)
SlettDet har du jammen meg rett i og kunne ikke ha sagt det bedre selv:) Og det typiske er jo at hovedkarakteren faller for noen nesten øyeblikkelig og det skjer i nesten enhver ungdomsbok samme om det er roman eller fantasy. Det begynner å bli noe oppbrukt.
Ungdommer og unge voksne tåler mye mer enn det forfattere og andre tror, og av og til er det bare sunt når hovedkarakterer får ut mer frustrasjon enn det de "later" som, og være mer ekte. Bruke følelsesregisteret litt mer. Ungdommer er ikke pappfigurer heller:) Så det er synd at fleste hovedkarakterer i ungdomsbøker ikke er noen man kan strekke seg etter som du sier, eller identifisere seg med. Da er det vanskelig å få et "forhold" til karakteren, hvis du skjønner hva jeg mener når karakteren er stiv og viser lite dybde.